Gargantua og Pantagruel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Gargantua, illustrasjon av Gustave Doré, 1873.

Livene til Gargantua og Pantagruel (fransk La vie de Gargantua et de Pantagruel) er en sammenhengende rekke av fem romaner skrevet på 1500-tallet av François Rabelais. De handler om to kjemper, en far (Gargantua) og hans sønn (Pantagruel) og deres eventyr og storslåtte opplevelser. Romanene er på folkelig fransk skrevet i en munter, overdreven og satirisk ånd. Det er mye vulgære grovheter og skatologisk humor foruten en god del brutalitet. Lange lister av vulgære fornærmelser fyller flere kapitler. Foruten de to kjempenes parodisk-heroiske bragder fortelles det i stor grad om deres enorme inntak av mat og drikke, og med den følge av deres dertil plagede fordøyelse og avføring.

Lærd forfatter skriver vulgært[rediger | rediger kilde]

Rabelais etter anonym tegning fra begynnelsen av 1600-tallet.

Rabelais selv var langt annet enn en vulgær forfatter, men en lærd humanist, bevandret i gresk og førte selv flerfoldige gresk ord inn i det franske språk. På mange måter tok Rabelais renessansens ekstreme opptatthet av menneskekroppen ut i en grotesk retning. Intet menneskelig er for privat for Rabelais som selv hadde drevet medisinske studier, drev en av de første disseksjoner som kjennes, og fungerte senere som lege i Lyon.

Renessansen var også, som Rabelais selv, opptatt av naturvitenskap. Den unge Gargantua drev fysisk trening, studerte klassiske forfattere, betraktet stjernene, undersøkte plantene, lærte av håndverkere og mye annet. Rabelais’ filosofi var frihetens: gjør hva du vil. Naturen er den som bestemmer, og prestenes askese og sølibat er derfor naturstridig. Religiøse dogmer beskrev han som en fiende, og han begrenset seg heller ikke til å skrive parodier på kirkens hellige tekster, noe som førte til at han måtte flykte til Italia i frykt for å bli anklaget for kjetteri av både den katolske som den reformerte kirke.

En av hans minneverdige skikkelser i Gargantua og Pantagruel er den kvasifilosofiske tjeneren og lurendreieren Panurge, en livsglad skeptiker og slusk. Han er anfektet om han bør gifte seg eller ikke, og tar derfor en rundspørring, noe som tillater Rabelais å diskutere inngående gamle spørsmål om ekteskapet, sølibatet og kvinnens påståtte underlegenhet, men gjør det på sin egen fordomsfrie og ganske burleske måte. Mange lesere finner Rabelais’ verker forbausende moderne, og hans måte å skrive på har knapt blitt etterlignet siden.

Pantagruel01.jpg
Gargantua02.jpg
Et eksmepel på kjempens endrete størrelsesforhold, over hvor folk er like store som Pantagruels fot, og under hvor Gargantua er kun dobbelt så stor som et menneske.

Rabelais innledet Gargantua og Pantagruel med to forord, et på vers og et i prosa. I det førstnevnte ba han sine lesere om ikke å ta anstøt av boken. Her var det ikke mye å hente annet enn latter, ettersom latter er bedre enn gråt og latter hører mennesket til. I prosaforordet er det en langt mer alvorlig forfatter som diskuterer forholdet mellom smil og alvor i henhold til antikke kilder: under det groteske og tilsynelatende ligger det vakre ting for den som leser og leter. Om det er riktig har vært diskutert siden. Verkets utforming kan sette leseren i tvil, og hvilken lesemåte som er den riktige er derfor et åpent spørsmål, også i våre dager. Det som gjør hans verker annerledes er hans suverene likegyldighet for alle forhold som gjelder innbyrdes rimelige proporsjoner.

Pantagruel[rediger | rediger kilde]

Rabelais skrev om kjempens sønn først, Pantagruel i 1532, men blir kronologisk plassert senere. I andre bind vender han til kjempens far, Gargantua (1534), Deretter fulgte tredje, fjerde og femte bind i henholdsvis 1546, 1552, og 1564.

Første bind ble utgitt under pseudonymet «Alcofrybas Nasier», et anagram for Francoys Rabelais, en gammel stavelse av François Rabelais. Pantagruel var oppfølgeren til en anonym bok kalt De store krøniker til den store og enorme kjempe Gargantua (fransk Les Grandes Chroniques du Grand et Enorme Géant Gargantua). Denne tidlige tekst hadde vært meget populær, men var kvalitetsmessig en ussel tekst.

Rabelais’ kjempe blir ikke beskrevet som en kjempe av en bestemt størrelse slik Jonathan Swift gjør i de to første bindene om Gullivers reiser, men varierer størrelsen fra kapittel til kapittel for å skape en rekke av forbausende litterære bilder. Selv sier han at han skrev fortellingen uten noen fastsatt plan, litt nå og litt da. Det er likevel ingen grunn til ikke å tvile på at kjempen var gigantisk. Når Gargantua gjør sitt inntok i Paris er det på en hest som viftet bort en skog med halen sin og han pryder hesten svans med en krans av bjeller som han har tatt fra klokketårnet i Notre Dame. På den annen side, i et kapittel kan Pantagruel komme seg inn i en rettssal for å argumentere for en sak, men i et annet kan fortelleren sitte i Pantagruels munn i seks måneder (hvor han forøvrig oppdager en hel nasjon som lever mellom tennene til kjempen).

Gargantua[rediger | rediger kilde]

Etter suksess med Pantagruel reviderte Rabelais sitt kildemateriale. Han skapte en forbedret fortelling om Pantagruels far i Det svært fryktelige livet til den store Gargantua, far til Pantagruel (fransk La vie très horrifique du grand Gargantua, père de Pantagruel), grunnet den lange tittelen vanligvis kjent som kun Gargantua. Dette bindet inkluderte en av de mest minneverdige lignelser i vestlig filosofi: klosteret i Thélème som kan enten bli betraktet som en detaljert kritikk av tidens utdanningssystem, eller en rop for fri skolegang, eller rett og slett alle slags innfall om menneskelig natur.

Den tredje boken[rediger | rediger kilde]

Gargantua, en lithografi av Honoré Daumier.

Rabelais kom tilbake til fortellingen Pantagruel i de siste tre bøkene. Den tredje boken om Pantagruel (fransk, Le tiers-livre de Pantagruel) omhandler Pantagruel og hans venn og tjener Panurge som benytter hele boken for å diskutere med mange forskjellige personer om han bør gifte seg eller ikke. Til tross for mengden av plass som spørsmålet avler blir det uløst. Boken avsluttes med begynnelsen på en sjøreise i søken etter orakelet til den hellige flaske for å løse en gang for alle dette uløselige spørsmålet om ekteskap.

Den fjerde boken[rediger | rediger kilde]

Sjøreisen fortsetter gjennom hele Den fjerde boken om Pantagruel (fransk, Le quart-livre de Pantagruel). Pantagruel opplever mange eksotiske og underlige figurer og samfunn i løpet av denne sjøreisen, eksempelvis Shysterooene som lever av å ta betaling av folk for å bli banket opp.

Hele boken kan bli sett på som en komisk parafrase over Odysseen, eller kanskje enda mer treffende over fortellingen om Jason og argonautene. I den fjerde boken, kanskje hans mest satiriske bok, kritiserer Rabelais hva han oppfatter som arroganse og unødig rikdom hos den romersk-katolske kirke, de politiske figurer i samtiden. Utstrakt overtro og adresserer flere religiøse, politiske, lingvistiske og filosofiske saker.

Den femte boken[rediger | rediger kilde]

Mot slutten av Den femte boken om Pantagruel (fransk, Le cinquième-livre de Pantagruel), som ble utgitt posthumt en gang rundt 1564, er den hellige flasken funnet. Den episke reisen avsluttes med at Pantagruel produserer en stor mengde avføring, kanskje den endelige kommentar til emnene over om politikk og religion som boken satiriserer over.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]