Gaius Gracchus
Gaius Sempronius Gracchus (født 154, død 121 f.Kr.) var en romersk popularis (folkelig) politiker på det andre århundre f.Kr. og bror av Tiberius Gracchus. Hans reformer som folketribun i 123 og 122 f.Kr. førte til en stor politisk konflikt og krise i den romerske staten, og medførte til at han, på samme måte som sin bror, ble drept av senatet 121 f.Kr.[1]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Gaius Gracchus ble født i en familie med sterke politiske tradisjoner i antikkens Roma. Hans far, Tiberius Gracchus den eldre (ca. 217–154 f.Kr.) var en mektig mann i romersk politikk gjennom hele det andre århundret f.Kr. og hadde bygd seg opp en stor mektig klientell (personer som var avhengig av ham), hovedsakelig i Spania. Hans mor Cornelia Africana, datter av Scipio Africanus, general i andre punerkrig. Hans mor var en betydelig maktfaktor i seg selv. Som enke avslo hun ekteskapstilbudet til Ptolemaios VIII Fyskon av Egypt, da hun heller foretrakk å oppfostre sine sønner til å fylle den avdøde ektemannens plass.[2]
Familien var knyttet til Claudii-fraksjonen i romersk politikk til tross for hans mors bakgrunn. Det midlertid bli antatt at begge Gracchi-brødrene ville ha kommet i kontakt med mektige medlemmer av begge fraksjonene Claudii og Cornelii Scipiones.
Gaius Gracchus var den yngre broren av Tiberius Gracchus ved rundt ni år. Han var meget påvirket av både reformpolitikken til sin eldre bror, og at broren ble drept av mobb sendt av den romerske senatet. Plutark antyder at det var «den sorg som hadde lidd av som oppmuntret ham til å tale ut uten frykt, særlig når han sørget over brorens skjebne.»[3] Særskilte aspekter av hans reformer og særlig hans juridiske reformer synes å ha vært rettet mot de folkene som var ansvarlig for brorens død. Etter den voldelige døden til Tiberius var ikke familien ferdige. Gaius Gracchus var en fargesprakende og mektig taler og en langt større politisk kraft enn sin bror.[1]
Reformer[rediger | rediger kilde]
Både Tiberius og Gaius Gracchus forsøkte å innføre landreformer og endringer av lovgivningen som folket til gode, men som ble sett på som en trussel av aristokratiet og de konservative optimatene i senatet. Begge brødrene har får sin reformkamp blitt vurdert som de første talsmenn for både sosialisme og populisme.[4]
Under Tiberius’ forslag til jordreform skulle ingen borger ha tilgang til mer enn 500 iugera av offentlig land (ager publicus) som var anskaffet under krigene. Alt land utover dette skulle bli konfiskert av staten og fordelt blant de fattige og hjemløse i mindre bruk på rundt 30 iugera per familie.[4] Hans motstandere hevdet Tiberius vil bli tyrann, og ved hans nyvalg brøt det ut opptøyer mellom hans motstandere og tilhengere. Tiberius ble slått i hjel med stokker og rundt 300 av hans tilhengere led samme skjebne. Disse drapene var et vendepunkt i romersk historie.[4]
Plutark sier at mens Tiberius hadde et mildt og kjølig natur var Gaius impulsiv og mer flyktig av vesen. Han var også en mer brennende taler og mer kløktig politiker. Gaius ga fordeler til folket og knyttet dem til seg politisk ved å få gjennomført mer effektiv lovreformer for landbruket, regulere korntilgangen til Roma, gjennomførte ærgjerrige veiprosjekter og andre offentlige byggearbeider, og etablerte romerske kolonier både i Italia og utenfor halvøya. Han drev en kile mellom ridderstanden (equites) og senatet ved å overføre juryene i rettssaker om pengeutpressing og flåing til ridderne, og aksjonerte bort skattekontrakten for Asia. Da Gaius sto opp for å bli valgt for et andre tribunat i 122 f.Kr. sto han øverst på valgene.[5]
Gaius' mest visjonære forslag til lovgivning var imidlertid altfor forut sin tid og ble ikke vedtatt. Tanken var å gi alle latinere fullt romersk borgerskap og gi alle italienere rettigheter som latinere hadde hatt, handel og ekteskap med romere. Da han i 121 f.Kr. sto for ytterligere en termin som tribun, sammensverget senatet ved å fremme sin egen kandidat, Livius Drusus, på et falskt program som hadde kun til hensikt å være mer populistisk enn Gaius. Hans forslag om romersk borgerskap falt og omfattende rykter kom i omløp etter at Gaius hadde besøkt Kartago, noe som førte han tapte stemmer for en tredje termin.[1]
Gaius' tilhengere holdt en rasende massedemonstrasjon på Aventinerhøyden og flere av dem var bevæpnet. Konsul Lucius Opimius krevde orden gjeninnført og at noen av demonstrantene var bevæpnet var den unnskyldning ha trengte. Opimius' legionærer angrep og gjennomførte en fullstendig massakre av demonstrantene. Gaius innså at situasjonen var håpløs og beordret sin personlige slave om stikke ham til døde. Etter massakren er det antatt at kanskje ytterligere 3000 av hans tilhengere ble arrestert og drept.[1]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c d «Gaius Gracchus (159-121 BC)», Roman empire.net
- ^ Bradley P. (2007): Ancient Rome: Using Evidence, Cambridge University Press
- ^ Plutark (1965): Makers of Rome, Penguin Books
- ^ a b c Fife, Steven (18. januar 2012): The Brothers Gracchi: The Tribunates of Tiberius and Gaius Gracchus, Ancient History
- ^ «Tiberius and Gaius Sempronius Gracchus Facts»
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Stockton, David (1979): The Gracchi. Oxford University Press, Oxford.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
Hos Internet Classics Archive, MIT:
- «Caius Gracchus» Arkivert 27. juli 2011 hos Wayback Machine., av Plutark, oversatt til engelsk av John Dryden
- «The Comparison of Tiberius and Caius Gracchus with Agis and Cleomenes» Arkivert 27. juli 2011 hos Wayback Machine., av Plutark, oversatt til engelsk av John Dryden