Gabriele D'Annunzio

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Gabriele D'Annunzio
Gaetano Rapagnetta
Gabriele D'Annunzio
Portrett av Gabriele D'Annunzio
Født 12. mars 1863
Pescara
Død 1. mars 1938 (74 år)
Gardone Riviera ved Gardasjøen
Yrke Forfatter, journalist og politiker
Nasjonalitet Italiensk
Periode 1879-1938
Sjanger Lyrikk, skjønnlitteratur, dramatikk
Bevegelse Dekadanse
Debut Primo vere

Gabriele D'Annunzio (født 12. mars 1863, Pescara, død 1. mars 1938, Gardone Riviera) var en italiensk forfatter innen dekadanse, dramatiker og politiker. Hans rolle innen politikk har vært kontroversiell, da han er ansett som en foregangsfigur innen fascismen og for Mussolini som både så på ham som en modell og rival.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

D'Annunzios barndomshjem i Pescara

D'Annunzios familie stammet fra Dalmatia.[1]Han var født under navnet Gaetano Rapagnetta, Og var sønn av en rik landeier og ordfører i hjembyen. Både faren og sønnen tok det adelsklingende navnet D'Annunzio etter en slektning. Han ble døpt Gaetano, men fikk kallenavnet Gabriele som barn, da han hadde et engleaktig utseende.[2] Han viste seg tidlig som ganske talentfull, og ble sendt på skole i Prato i Toscana.

Han debuterte som lyriker bare 16 år gammel med diktsamlingen Primo vere («Den gryende vår») og denne var umiddelbart en stor suksess. Han iscenesatte deretter et PR-stunt ved å narre avisene til å skrive at han var død, noen som gjorde at han fikk enda mer oppmerksomhet.

Tiden fram til første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Etter å ha avtjent verneplikten i kavaleriet, flyttet han til Roma i 1882 hvor han begynte på La Sapienza. Han skrev i flere aviser, og ble etter hvert gift med den adelige Maria Hardouin di Gallese etter at han hadde gjort henne gravid som tenåring. Han fikk tre sønner med henne, men ekteskapet ble oppløst i 1891. I 1894 innledet han et langvarig forhold med den kjente skuespilleren Eleonora Duse og dette ble et forhold som fikk stor offentlig oppmerksomhet og varte fram til 1910.

I 1893 ble han valgt inn i Det italienske deputertkammeret fra havnebyen Ortona i Abruzzo på en treårsperiode. Han var valgt som uavhengig representant, men deltok sammen med den konservative høyresiden. Han ble imidlertid trett av intrigene i det parlamentariske livet og reiste seg plutselig en dag og forlot plassen på høyresiden og satte seg blant sosialistene, med ordene «Jeg går fra døden til livet!». Han ble imidlertid ikke gjenvalgt ved det neste valget.

Selv om D'Annunzio hadde stor suksess, også kommersielt som dikter, levde han et svært utsvevende og ekstravagant liv, med overdådige fester, husvære, kunstsamlinger og kvinner. I 1910 var gjelden blitt så stor at han måtte flykte til Paris, men fortsatte sin litterære produksjon og sitt ekstravagante liv. I sin produksjon på denne tiden dyrket han blant annet den romerske antikken, og skrev blant annet manus til stumfilmen Cabiria som handlet om romernes innsats under Punerkrigene, og i denne hilser romerne med utstrakt høyrearm.

Litterært arbeid[rediger | rediger kilde]

Portrett av Gabriele D'Annunzio

Lyrikk[rediger | rediger kilde]

I Roma ga han ut Canto novo (1882), Terra vergine (1882), L'intermezzo di rime (1883), Il libro delle vergini (1884) og en stor del av novellene som deretter ble utgitt samlet under tittelen San Pantaleone (1886). Canto novo inneholder dikt full av pulserende ungdom og løfter om fremtidig makt; beskrivelser av havet og av det abruzzoske landskapet, videreført i prosa i Terra vergine. Dette er en samling noveller som i et blomstrende språk forteller om det landsens livet i forfatterens oppvekstprovins. Intermezzo di rime er begynnelsen på D'Annunzios andre og karakteristiske retning. Hans stil var her ny, og han valgte å uttrykke de mest subtile variantene av et vellystig og overdådig liv. Begge disse stilene og de tematiske valgene overrasket kritikerne som hadde tatt ham imot som et litterært vidunderbarn og noen forkastet ham nå som en som ødela den offentlige moral, mens andre tok vel i mot han som et friskt pust og en impuls til å bring en ny vitalitet inn i datidens noe livløse litteratur.

Gabriele D'Annunzio arbeidet i denne perioden også som journalist i avisen Tribuna. I denne avisen skrev han under pseudonymet «Duca Minimo» noen av hans mest anerkjente arbeider, og artiklene han skrev i denne perioden var både originale og frodige. I denne perioden skrev han også med større modenhet og dypere kulturell forståelse, kjærlighetsdiktet Il libro d'Isotta (1886), hvor han for første gang var inspirert fra moderne uttrykksformer og følelsesuttrykk hentet fra renessansen.

Il libro d'Isotta er også interessant siden i dette kan en finne mange av de høydepunkt som også dukker opp i senere arbeider, som i Intermezzo melico og i noen ballader og sonetter kan man finne beskrivelser og følelser som senere var med på å forme det estetiske uttrykket i Il piacere, Il trionfo della morte og Elegie romane (1892).

Skjønnlitteratur[rediger | rediger kilde]

D'Annunzios første roman Il piacere (1889, oversatt til engelsk som The Child of Pleasure – «gledens barn») ble fulgt opp i 1891 av Giovanni Episcopo og i 1892 av L'innocente (The Intruder – «inntrengeren»). Disse tre romanene gjorde et dypt inntrykk på sin samtid, og den siste L'innocente ble oversatt til fransk og gjorde ham også anerkjent i utlandet. Hans neste arbeide, Il trionfo della morte (The Triumph of Death – «Dødens triumf») (1894) ble fulgt opp av Le vergini delle rocce (1896) og Il fuoco (1900). Den siste har beskrivelser av Venezia som kanskje er de mest brennende beskrivelser av en by i noe språk.

D'Annunzio lyrikk i denne perioden er i mange sammenhenger noe av hans beste, representert av Il Poema Paradisiaco (1893), Odi navali (1893) og Laudi (1900).

Dramatikk[rediger | rediger kilde]

I en noe senere periode av D'Annunzios arbeider er som dramatiker, representert av Il sogno di un mattino di primavera (1897), en lyrisk fantasi i en akt, og hans Città Morta (1898), skrevet for Sarah Bernhardt. I 1898 skrev han Sogno di un pomeriggio d'autunno og La Gioconda, og året etter La gloria, et forsøk på en samtidig politisk tragedie men som ikke fikk noen suksess, sannsynligvis på grunn av den dristige frekkheten overfor noen personer og politiske hentydningene i noen av scenene, og deretter Francesca da Rimini (1901), en vellykket rekonstruksjon av middelalderens atmosfære og følelser, storslått i stilen og ble av en av de fremste italienske kritikerne — Edoardo Boutet — utropt til å være den første ordentlige, om ikke helt perfekt, tragedie som noen gang hadde blitt gitt til det italienske teater..

Etter å ha innledet forholdet til Eleonora Duse, skrev han en rekke hovedroller for henne på denne tiden, som i La città morta (The Dead City – «Den døde byen») (1898) og Francesca da Rimini (1901), fram til dette forholdet opphørte i 1910.

Etter å ha reist i landflyktighet fra sine kreditorer til Paris, samarbeidet han her med komponisten Claude Debussy på det musikkdramatiske verket Le martyre de Saint Sébastien (St. Sebastians martyrdom), 1911, skrevet for Ida Rubinstein. Denne falt ikke i smak i Vatikanet, og verket ble plassert på Index librorum prohibitorum. Det ble heller ingen suksess som forestilling, men har senere blitt innspilt i flere innspillinger, mest kjent med dirigentene Pierre Monteux, Leonard Bernstein og Michael Tilson Thomas. I 1912 og 1913 arbeidet D'Annunzio med operakomponisten Pietro Mascagni på operaen Parisina og i denne perioden bodde han delvis i komponistens hus utenfor Paris.

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Italienske flygeblad daler ned over Wien under D'Annunzios aksjon

Da første verdenskrig brøt ut, engasjerte han seg sterkt for Frankrike i krigen, og mente at også Italia måtte gå inn i krigen på Frankrikes side mot Tyskland og Østerrike, til tross for Italias forpliktelser overfor disse landene i Trippelalliansen (1882). D'Annunzio tok til orde for en «latinsk krig» mot de germanske barbarene.

Før Italia gikk mer i krigen, fikk han anledning til å vende tilbake til Italia og krysset grensen 4. mai 1915. Han begynte umiddelbart å agitere for italiensk deltakelse, og meldte seg øyeblikkelig til tjeneste som løytnant i sin tidligere våpengrep kavaleriet da kampene startet.

Han tjenestegjorde blant annet i staben til hertugen av Aosta. Han utmerket seg også i felt og ble flere ganger dekortert og forfremmet, slik at han var oberstløytnant ved krigens slutt. Han sto også bak, og deltok i, en rekke oppsiktsvekkende PR-anslag, som angrepet 10. og 11. februar 1918 med tre motortorpedobåter mot den østerrikske flåtebasen ved Buccari, og flytoktet over Wien 9. august 1918 hvor de spredte flyveblad over byen. Begge disse aksjonene hadde til hensikt å styrke den italienske kampmoralen etter påkjenningene og nederlaget under Caporetto-offensiven, og ble udødeliggjort i kjente dikt av D'Annuzio, den første aksjonen gjennom diktet La beffa di Buccari, og Wien-aksjonen il Volo su Vienna.

Fiume[rediger | rediger kilde]

D'Annunzio og hans medsoldater blir hilset i Fiume i september 1919

Utdypende artikkel: Reggenza Italiana del Carnaro

Carnaros flagg var tegnet av D'Annunzio, med innskriften Quis contra nos (latin: «Hvem kan stå mot oss?»)

Krigen hadde styrket hans nasjonalistiske og irredentistiske synspunkter og etter krigen ble D'Annunzio en talsmann som mente at Italia i Saint-Germain-traktaten og stadfestet senere gjennom Trianon-traktaten ikke fikk det de tidligere hadde blitt lovet, blant annet Dalmatia og havnebyen Fiume. Det siste gjorde ham svært oppbrakt, da denne byen med rundt 60 000 innbyggere hadde en etnisk italiensk majoritet på rundt 40 000 venetiansk-talende innbyggere og slik sett stred det mot nasjonalitetsprinsippene i Versaillestraktaten at denne byen ikke ble en del av Italia, men ble gitt til den nye staten Kongeriket Jugoslavia da denne trengte en havneby med jernbanetilknytning.

12. september 1919, ti dager etter undertegningen av Saint-Germain-traktaten, ledet han en irregulær styrke på 2 000 italienske nasjonalister fra byen og tvang den allierte okkupasjonsstyrken fra USA, Storbritannia og Frankrike til å forlate byen. De håpet at dette skulle medføre at Italia annekterte byen, men Italia iverksatte i stedet en blokade.

D'Annunzio erklærte da byen for å være en uavhengig stat med navnet Reggenza Italiana del Carnaro med en konstitusjon som lignet den senere italienske fascistiske konstitusjonen. Samtidig hadde konstitusjonen en rekke liberale islett som lå langt foran sin tid, blant annet innførte den full stemmerett for kvinner. Men de bærende ideologiske elementene var fra syndikalisten Alceste de Ambris med ulike innslag av anarkistiske, syndikalistiske og republikanske idéer.[3]

D'Annunzio på et frimerke fra 1920 i Fiume

Han innførte en rekke symboler som romersk hilsen og fascistiske fasces og tittelen il Duce på seg selv, som alle senere ble overtatt av Mussolinis fascistiske styre i Italia. Opprørerne fikk en viss støtte fra elementer innen den italienske marinen som da jageren Espero sluttet seg til D'Annunzios lokale styrke.[4] I tillegg kom det en rekke nasjonalister fra Italia, herunder elitesoldater fra første verdenskrig og hadde både kamptrening og våpenkjennskap.

Han søkte ulike allianser, både blant separatistgrupper på Balkan, og blant nasjonalistiske grupper innen Italia, og planla og propaganderte for en marsj mot Roma og understreket stadig sterkere en arbeiderorientering i politikken, men uten å få tilstrekkelig støtte, heller ikke fra Mussolini som hadde blitt satt på sidelinjen av D'Annunzios handlekraft.

Han måtte gi opp dette forsøket da italienske styrker angrep byen 24. desember, men ble møtt av en styrke på 4 000 veltrente og motiverte soldater. Den italienske marinen startet 26. desember et bombardement av byen fra krysseren Andrea Doria som medførte at D'Annunzio kapitulerte 29. desember 1920 for å spare byen for ytterligere ødeleggelser.

Det ble gitt et generelt amnesti i forbindelse med kapitulasjonen, og D'Annunzio ble igjen i byen i noen dager for å begrave sine døde, før han reiste tilbake til Italia og sitt hjem i Gardone Riviera ved Gardasjøen.

Under Mussolinis styre[rediger | rediger kilde]

Il Vittoriale degli Italiani, påbegynt i 1921 i Gardone Riviera ved Gardasjøen, i jugendstil med elementer av nyklassisistisk, italiensk fascistisk arkitektur. Eiendommen var D'Annunzio hjem etter defenestrasjonen i 1922 og fram til sin død

Etter episoden med Fuime trakk D'Annunzio seg tilbake til sitt hus ved Gardasjøen og tilbrakte tiden med å skrive og politisk agitasjon. Selv om han hadde en sterk innflytelse på den ideologiske tekningen til Benito Mussolini, ble han aldri en del av det fascistiske styret i Italia. Han ble midlertidig bevegelseshemmet og sjokkskadet etter et attentat i 1922, da han ble kastet ut av en vindu av en ukjent overfallsmann, slik at han ikke kunne delta i marsjen mot Roma like etter. Han overlevde drapsforsøket, men ble alvorlig skadet og ikke restituert før etter at Mussolini hadde blitt statsminister og tatt posisjonen som duce del fascismo.

I 1924 ble han adlet av kong Victor Emmanuel III og fikk ærestittelen Principe di Montenevoso. I 1937 ble han president av Det italienske akademi etter Guglielmo Marconi som døde året før. D'Annunzio døde imidlertid året etter av et hjerneblødning i sitt hjem. Han fikk en statlig begravelse to dager senere av Mussolini og gravlagt etter eget ønske stående, innmurt i en nisje i en sitt hjem Il Vittoriale degli Italiani.

I 1963 ble levningene flyttet til en enorm sarkofag av hvit marmor, stående på søyler og plassert på eiendommens høyeste punkt sammen med mindre sarkofager med andre helter fra Fiume.

Arbeider[rediger | rediger kilde]

Gabriele D'Annunzio på et bilde fra før 1932

Romaner[rediger | rediger kilde]

  • Il piacere (The Child of Pleasure[1], 1889)
  • Giovanni Episcopo (1891)
  • L'innocente (1892)
  • Il trionfo della morte (The Triumph of Death, 1894)
  • Le vergini delle rocce (The Maidens of the Rocks, 1895)
  • Il fuoco ( The Flame of Life: A Novel, 1900)
  • Forse che sì forse che no (1910)

Tragedier[rediger | rediger kilde]

  • La città morta (The Dead City: a Tragedy, 1899).
  • La Gioconda (Gioconda, 1899).
  • Francesca da Rimini (1902). [2]
  • L'Etiopia in fiamme (1904).
  • La figlia di Jorio (1904).
  • La fiaccola sotto il moggio (1905).
  • La nave (1908).
  • Fedra (1909).

Novellesamlinger[rediger | rediger kilde]

  • Terra vergine (1882)
  • Le novelle della Pescara (1884–1886)

Lyrikksamlinger[rediger | rediger kilde]

  • Primo vere (1879)
  • Canto novo (1882)
  • Poema paradisiaco (1893)
  • The five books of Laudi del cielo, del mare, della terra e degli eroi (1903–1912)
    • Maia (Canto Amebeo della Guerra)
    • Elettra
    • Alcyone (HalcyonISBN 0-415-96745-7)
    • Merope
    • Asterope (La Canzone del Quarnaro)
  • Ode alla nazione serba (1914)

Selvbiografiske arbeider[rediger | rediger kilde]

  • La Leda senza cigno
  • Notturno
  • Le faville del maglio
  • Le cento e cento e cento e cento pagine del Libro Segreto di Gabriele D'Annunzio tentato di morire o Libro Segreto (som Angelo Cocles)

Han brev- og dagbokroman, Solus ad solam, ble utgitt etter hans død.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The New Theatre Handbook and Digest of Plays, Bernard Sobel (Ed.), Crown Publishers Inc., New York, NY, 1959, pp 159-160.
  2. ^ Adrian Room, Dictionary of Pseudonyms: 13,000 Assumed Names and Their Origins (2010), p. 132 online
  3. ^ Consitution of Fiume (Carta del Carnaro i engelsk oversettelse)
  4. ^ «D'ANNUNZIO PAYS DESERTING SAILORS; Hands Out 10,000 Francs to Crew of Destroyer--Its Officer Bound to Gun.WRANGEL TROOPS NEAR BYMany in Rome Look Hopefully toGiolitti to Find a Way Outof Flume Crisis». The New York Times. 11. desember 1920. Besøkt 5. desember 2010. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]