Gabriel Kirsebom Kielland
| Gabriel Kirsebom Kielland | |||
|---|---|---|---|
 Gabriel Kirsebom Kielland Foto L. Balie | |||
| Født | 26. jan. 1796[1] Stavanger | ||
| Død | 20. apr. 1854[1] (58 år) | ||
| Beskjeftigelse | Prest | ||
| Ektefelle | Gustava Kielland (1824–ukjent)[2] | ||
| Barn | Gustav Blom Kielland | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Signatur | |||
 | |||
Gabriel Kirsebom Kielland (født 26. januar 1796 i Stavanger, død 20. april 1854 i Lyngdal) var en norsk prest og misjonspioner.
Oppvekst og utdanning[rediger | rediger kilde]
Gabriel Kirsebom Kielland var sønn av kjøpmann Jan Kielland og Anna Dorthea Kielland, født Kruse. Han gikk på skole i Stavanger fra han var 6 år gammel, og på skolen var han flittig og viste gode evner. På grunn av farens dårlige økonomi kom han ikke inn på sjøkadettakademiet, men fikk i stedet mer utdannelse i matematikk, fransk og tegning. Fra 1810 begynte han ved Herulfsholm skole i Danmark, og begynte seinere på Københavns Universitet. Her tok han eksamen artium i 1816, og han hadde lyst til å fortsette studiene i København, men etter morens ønske kom han hjem til Stavanger. I 1817 reiste han til Kristiania, hvor han i 1818 tok «andeneksamen» med laud prae ceteris.
Han begynte så å studere teologi, men gikk også i det filologiske seminar og fulgte forelesninger i filosofi, kjemi, engelsk og fransk.
For å sikre seg noe bedre økonomi, gav han samtidig undervisning. Han underviste på Bogstad for Grev Wedel-Jarlsbergs to sønner i 1821–22, og pengene brukte han på å hjelpe sin yngre bror Jan Theodor Kielland.
Kielland og Brødremenigheten[rediger | rediger kilde]
I studietiden kom Gabriel over noen skrifter utgitt av Brødremenigheten, og et sammentreff kan ha lagt grunnlaget for at han resten av sitt liv framsto som pionér for misjonssaken.
Gabriel fikk et nært forhold til forstanderen Niels Johannes Holm, og i april 1823 ble han opptatt som medlem i menigheten. Misjonstanken er grunnleggende for Brødremenigheten, og allerede i desember 1826 bidro Gabriel til å stifte Forening i Stavanger til Guds Riges Udbredelse blant Hedningerne, den aller første misjonsforening i Norge – (Stavanger misjonsforening).
Prest på Finnøy[rediger | rediger kilde]
Gabriel fortsatte studiene sine og tok teologisk embedseksamen i november 1823 i Christiania med karakteren haud illaudabilis, og han fikk samme karakteren for den homiletiske, men laud for den praktiske prøven.
Året etter (1824) giftet han seg med Gustava Blom. Samme år ble han sogneprest på Finnøy og Talgøy, 29. mars 1824. Her hadde han flere unge gutter i huset, og han gav dem undervisning til artium. En av disse var den seinere biskop Andreas Grimelund som skrev:
Både i kirke og på husbesøk søkte han å ruske folk opp av den egenrettferdighetens søvn, hvori rasjonalismen dysset dem.
Det ble vekkelse, og han begynte å holde oppbyggelige møter i prestegården. Selv om biskopen nedla forbud mot slike forsamlinger utenfor kirkerommet, ble de gjenopptatt da det kom ny biskop.
På Finnøy fikk han i stand et sogneselskap, med seg selv som formann, og han skaffet folk blant annet ulike frøsorter.
Sommeren 1827 reiste Gabriel til Danmark for å besøke venner og slektninger, blant annet i Herrenhuter-landsbyen Christiansfeld.[3]
Prest i Lyngdal[rediger | rediger kilde]
Stillingen som sokneprest på Finnø hadde han frem til 1837. Da ble han kalt til sokneprest i Lyngdal, en stilling han hadde til sin død i 1854. I Lyngdal sto presteparet i spissen for varige forandringer, både lokalt og nasjonalt. Andre juledag 1837 ble Lyngdal Afholdsforening stiftet på kirketrappa, og det ble dannet misjonsforeninger ved hver av kirkene i sognet.
Den 12. oktober 1841 førte Gabriel i pennen et sirkulære med oppfordring til å samle lokale misjonsforeninger, og han utformet innbydelsen til «Norges samtlige Missionsvenner» 21. mai 1842 om å skulle samles i Stavanger. Det Norske Misjonsselskap ble stiftet der 9. august 1842. Selv ble han valgt inn i hovedstyret.
I 1850 reiste han sammen med sin kone på rekonvalesens til Tyskland. Han kom frisk hjem, men sykdom meldte seg snart igjen, og han døde i 1854.
Hans enke, Gustava Blom, skrev dette diktet etter hans død:
Paa hver en Maade han vidste,
Hans Legem var svagt; hans aand var stærk
Han virkede til det sidste.
Men stille brændte den indre Ild,
Den slog ikke ud i Flamme;
Den var en Glød, saa hed, saa mild
Og stedse var den den samme;
Hvor helst blant de sorte Kul den laa,
Begyndte de strax at gløde,
Guds aand selv blæste med Kraft derpaa,
Og vækkede Liv av Døde.
Et utvalg av hans etterlatte brev og skrifter ble utgitt av sønnen Hjalmar under tittelen: «En gammel prests efterlatte papirer» (1922). Gabriel K. Kielland førte en omfattende brevveksling med venner i Norge og utlandet, og han oversatte bl. a. en verdenshistorie for skole og familier fra tysk.
Gabriel K. Kielland var arkitekt for den nye kirken i Lyngdal, som ble bygd i 1848.
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Norsk biografisk leksikon, Norsk biografisk leksikon ID Gabriel_Kielland_-_1, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
- ^ Opplysningen finnes på denne linken: Gabriel og Gustava