Gabriel-Marie Garrone

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Gabriel-Marie Garrone (født 12. oktober 1901, død 15. januar 1994) var en av Den katolske kirkes kardinaler.

Han ble født i Aix-le-Bains i Frankrike, og fikk sin høyere utdannelse ved Det pavelige universitet Gregoriana og Det pavelige franske seminar i Roma. I 1925 ble han presteviet. Frem til 1939 hadde han akademiske og pastorale stillinger i Chambéry erkebispedømme.

Under andre verdenskrig var han offiser i den franske hæren, og han tilbrakte periode 19391945 i tysk krigsfangenskap. Etter krigens slutt ble han rektor ved presteseminaret i Chambéry, en stilling han hadde til 1947.

Pave Pius XII utnevnte ham i 1947 til titularerkebiskop av Lemno, og koadjutor-biskop med etterfølgelsesrett i Toulouse erkebispedømme. Han ble erkebiskop av Toulouse i 1956. Etter å ha deltatt på Andre Vatikankonsil (19621965) ble han i 1968 pro-prefekt for Kongregasjonen for seminarer og universiteter.

Pave Paul VI kreerte ham ved konsistoriet juni 1967 til kardinalprest, med Santa Sabina som titularkirke. Han ble prefekt for kongregasjonen, som samtidig skiftet navn til Kongregasjonen for katolsk utdannelse.

Garrone deltok ved konklavet august 1978 og konklavet oktober 1978, som valgt henholdsvis Johannes Paul I og Johannes Paul II. Han mistet sin stemmerett ved pavevalg i 1981.

I mai 1982 ble han president for Det pavelige råd for kulturen, en stilling han satt i til 1988.

Han døde 15. januar 1994 i Roma, og ble først gravlagt på kirkegården Campo Verano, inntil hans gravmonument i den franske nasjonalkirken San Luigi dei Francesi sto ferdig.


Forgjenger:
 Giuseppe Pizzardo 
Prefekt for kongregasjonen for katolsk utdannelse
Etterfølger:
 William Wakefield Baum 
Forgjenger:
 Første president 
President for Det pavelige råd for kulturen
Etterfølger:
 Paul Poupard