Gabonviper

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Gaboon-viper)
Gå til: navigasjon, søk
Gabonviper
Gabonviper
Vitenskapelig(e)
navn
:
Bitis gabonica
(Duméril, Bibron & Duméril, 1854)
Norsk(e) navn: gabonviper
Hører til: hoggormfamilien,
slanger,
skjellkrypdyr
Habitat: skoger og sletter
Utbredelse: Sentral- og Øst-Afrika
Underarter:
  • Bitis gabonica gabonica
  • Bitis gabonica rhinoceros

Gabonviper (Bitis gabonica) er en giftig slange i hoggormfamilien (Viperidae) og finnes i regnskoger og på savanner i Afrika sør for Sahara.[1] Den er ikke bare det største medlemmet i Bitis-slekten,[2] men også verdens tyngste viperid,[3] og har de lengste gifttennene (inntil 5 cm) og gir mest gift av alle giftslanger.[3] To underarter er kjent, begge blir beskrevet i denne artikkelen.[4]

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Voksne individer er gjennomsnitlig mellom 122–152 cm lange (kropp + hale). Et individ som ble funnet i Sierra Leone var 205 cm lang. Kjønnene kan bli skilt fra hverandre på forholdet mellom lengden på tennene og kroppslengden: omtrent 12 % for hanner og 6 % for hunner. Voksne dyr, spesielt hunner, er veldig tunge og kraftige. En hunn hadde følgende mål:[3]

Lengde 174 cm
Hodebredde 12 cm
Omkrets 37 cm
Vekt (tom mage) 8,5 kg


B. gabonica – Legg merke til de små «hornene» mellom neseborene og de to stripene under øynene.

I sin beskrivelse av B. gabonica oppgir Spawls et al.. (2004) en gjennomsnittlig totallengde på mellom 80–130 cm, med en maksimallengde på 175 cm, samtidig som de sier at det er mulig at enkelte individer blir større enn dette. De refererer til rapporter om individer på over 180 cm, og til og med over to meter, men mener det ikke er beviser for å bekrefte dette.[5] Et stort individ på nøyaktig 180 cm ble fanget i 1973. Dette veide 11,3 kg med tom mage.[6] Svært store individer kan muligens veie opp mot 20 kg, noe som i såfall gjør arten til verdens tyngste giftslange, større enn Crotalus adamanteus, men så store dyr har ikke bltt bekreftet.[7][6]

Hodet er stort og triangulært, mens nakken er innsnevret til nesten en tredjedel av hodets bredde.[3] Et par «horn» er plassert mellom de hevede neseborene. Disse er små på B. g. gabonica, men mye større på B. g. rhinoceros.[5] Øynene er store og bevegelige[3] og vender framover.[5] De er omkranset av 15-21 circumorbitalskjell.[3] Dyret har 12–16 interocularskjell på toppen av hodet. Fire eller fem skjellrader skiller subocularsskjellene fra supralabialskjellene. Det er 13–18 supralabialer og 16–22 .[3] Gifttennene kan bli 55 mm lange:[2] lengst av alle giftslanger.[3]

Kroppen har 28-46 rader med dorsalskjell. Alle disse en kraftig kjøl, bortsett fra de ytterste radene på hver side. Lateralskjellene er lett skrådde. Dyrene har mellom 124-140 ventralskjell (skjell på buksiden): sjelden mer enn 132 for hanner, sjelden under 132 for hunner. De har 17-33 parede subcaudalskjell: hannene har ikke færre enn 25, hunnene ikke flere enn 2. Analplaten er ett skjell.[3]

Fargemønsteret består av en serie bleke, sub-rektangulære flekker som går langs ryggen, oppdelt av mørke, gulkantede timeglassmerkinger. Sidene har en serie av gulaktige eller brune rombeformer, med lyse, vertikale streker. Magen er lys med uregelmessige brune eller svarte flekker. Hodet er hvitt eller kremfarget med en tynn, mørk senterlinje, svarte flekker ved de bakre hjørnene og mørkeblå/svarte triangler bak og under hvert øye.[5] Irisen er kremfarget, gulhvit, oransje[5] eller sølvaktig.[8]

Navn[rediger | rediger kilde]

Gabonviperen ble navngitt av portugisere. Gabon (Gabão) viser til stedet der byen Libreville ble bygd, i Gabon, og til en smal stripe av territorier på begge sidene av sjøarmen byen ligger ved. I 1909 viste Gaboon' til den nordlige delen av Fransk Kongo, sør for Ekvator og mellom Atlanterhavet og 12. lengdegrad.[9]

Geografisk utbredelse[rediger | rediger kilde]

B. gabonicas utbredelse (i svart)[2]

Arten finnes i Guinea, Ghana, Togo, Nigeria, Kamerun, Ekvatorial Guinea, Gabon, Kongo-Brazzaville, Den demokratiske republikken Kongo, Den sentralafrikanske republikk, Sør-Sudan, Uganda, Kenya, østlige deler av Tanzania, Zambia, Malawi, østlige deler av Zimbabwe, Mosambik, og nordøst KwaZulu-Natal i Sør Afrika. Mallow et al. (2003) lister også opp Sierra Leone og Liberia i Vest-Afrika.[3] Typelokaliteten blir oppgitt til «Gabon» (Afrika).[1]

Habitat[rediger | rediger kilde]

Gabonviperen forekommer vanligvis i regnskog og nærliggende skogområder, vanligvis i lavtliggende områder,[8] men noen ganger så høyt som 1500 moh.[3] Spawls et al. (2004) setter en makshøyde på 2100 moh.[5] I følge Broadley og Cock (1975) blir slangen vanligvis funnet i områder som er parallelle områdene til slangens nære slektninger, B. arietans, som vanligvis holder til i åpnere landskap.[10]

I Tanzania blir arten vanligvis funnet i sekundær buskvegetasjon, på cashewplantasjer og på jordbruksland under busker og i buskas. I Uganda finner man dem i skoger og nærliggende gressområder. De klarer seg og godt i kunstige skogsområder: kakaoplantasjer i Vest-Afrika og kaffeplantasjer i Øst-Afrika. De har blitt funnet i eviggrønne skoger i Zambia. I Zimbabwe finner man dem kun i områder med mye regn, i tillegg til bratte skogsområder øst i landet. I tillegg finner man dem også vanligvis i sumper og i rennende vann. Om natten finner man dem ofte på jordbruksland nær skogen og på veier.[3]

Gabonviperen er vesentlig en nattjeger, og lever av smågnagere og fugler. Vanligvis kan den ligge stille i flere timer og vente på byttet, godt kamuflert blant kvister og løv. Slangen har et rolig gemytt, og bare sjelden angriper den mennesker. Dette skjer i tilfelle bare i selvforsvar.

Oppførsel[rediger | rediger kilde]

Gabonviperen er primært nattaktiv og har rykte for å være rolig og bevege seg sakte. Den vanligste jaktmetoden er overaskelsesangrep, der de er urørlige i lang tid mens de venter på at et passende bytte skal passere. Samtidig har de blitt observert i aktiv jakt, i hovedsak i de seks første timene på natten. I Kumasi i Ghana ble det jevnlig drept gabonvipere rundt en stall som lå i et åpent område, rundt 500 meter fra skogen. Dette tyder på at de jaktet på rotter i gresset. De er stort sett lite aggresive, selv ikke når de blir håndtert av mennesker. De biter eller hveser sjelden, ulikt de fleste hoggormer. Samtidig skjer det at aggresive individer biter.[5]

I bakhold. Fargemønsteret gir slangen utmerket kamuflasje, slik bildet viser. Dette er en B. g. rhinoceros (Vest-afrikansk gabonviper).

Bevegelse framover skjer i hovedsak i en rett linje, gjennom en «snegleagtig» bevegelse av ventralskjellene. De kan krype fra side til side når de blir skremt, men bare over korte avstander.[3] Ditmars (1933) pekte på at de også kunne siderulle.[11]

Om de blir truet, kan de hvese høyt som advarsel. Hvesingen kommer i en dyp og jevn rytme, mens slangen gjør hodet litt flatere på hvert utpust.[3][5][11] Til tross for dette angriper de sjelden, om ikke de er under svært sterkt press.[3] Gabonviperen er en av slangene i verden med raskest hugg, så håndtering av dyr må likevel skje med stor forsiktighet.

Det har kommet flere beskrivelser av deres stort sett lite aggresive natur. Sweeney (1961) skrev at de er så rolig at de «kan bli håndtert like fritt som noen ikke-giftig art», selv om dette absolutt ikke blir anbefalt. I Lane (1963) forklarer Ionides at han fanget eksemplarer ved å først berøre dem lett på hodet med en tang, for å teste reaksjonen. Det var sjelden en aggresiv reaksjon, så tangen ble vanligvis lagt til side og slangen grepet med hendene; en hånd rundt halsen mens den andre støttet kroppen, samtidig som han plukket dem opp og bar dem til beholderen. Han sa at slangene nesten aldri kjempet imot.[3]

Parry (1975) beskrev hvordan denne arten har større bevegelse i øynene enn andre slanger. Øyet kan beholde posisjonen i horisontaltplanet, selv om hodet blir snudd opp eller ned til en vinkel på 45°. Om hodet blir snudd 360°, vil ett øye snu seg opp og det andre ned, avhengig av retningen på rotasjonen. I tillegg vil det andre øyet se bakover om det ene ser framover, som om de begge er festet til et fast punkt på en akse mellom dem. Vanligvis flakker øynene ofte fram og tilbake i raske og brå bevegelser. Når slangen sover, er det ingen øyebevegelser, og pupillene er svært sammentrukne. Disse utvider seg brått, og øyebevegelsen starter igjen når slangen våkner.[3]

Mat[rediger | rediger kilde]

På grunn av sin store størrelse, har ikke voksne individer problemer med å spise bytter så store som voksne kaniner. Når et byttedyr går forbi, hugger slangen svært raskt med stor posisjon fra alle vinkler. Når de har hugget et bytte, henger de fast i det med de store hoggtennene sine i stedet for å slippe det og vente på at det dør. Dette er en oppførsel som skiller seg fra andre typer hoggorm. Slangene spiser mange typer fugler og pattedyr som duer, mange typer gnagere, inkludert mus, rotter, harer og kaniner. Det har også blitt rapportert mer overaskende bytte, som apekatter som lever i trær, en art hulepiggsvin (Atherurus) og også den lille kongeantilopen (Neotragus).[3]

Reproduksjon[rediger | rediger kilde]

Når den seksuelle aktiviteten er på topp, møtes hannene til kamper. Disse starter ved at den ene hannen gnir haken mot ryggen til den andre hannen. Denne vil da løfte hodet sitt så høyt som mulig. Når begge gjør dette, vil halsene deres sno seg sammen. Når hodene er på høyde med hverandre, vil de snu seg mot hverandre og dytte. Kroppene snor seg sammen etter som de bytter stilling. De blir så fokusert på kampen at de fortsetter selv om de faller utfor en kant eller ut i vann. Noen ganger snor de seg sammen og presser så hardt at skjellene står utover på grunn av presset. Det har også blitt observert at de har hugget mot hverandre med lukket munn. Av og til vil de kjempende slangene bli slitne og avbryte kampen etter «gjensidig forståelse», hvile en stund for så å starte en gang til. Kampen er over når en av dem klarer å dytte motstanderens hode mot bakken samtidig som han løfter sitt eget hode 20–30 cm. I fangenskap kan slike kamper forekommer fire eller fem ganger i uken til beiling og parring er overstått.[3]

Hunnene er drektige i rundt sju måneder, noe som antyder en paringssyklus på to til tre år, men en femårig syklus er også mulig. Vanligvis føder de sent på sommeren B. g. gabonica føder 8–43 levende unger. B. g. rhinoceros kan føde så mange som 60, men det går sjelden over 24.[3] De nyfødte er 25–32 cm lange og veier 25–45 g.[2]

Gift[rediger | rediger kilde]

Gabonviper viser hoggtennne.

På grunn av deres rolige natur og siden de i hovedsak befinner seg i regnskog er bitt fra gabonviperen relativt sjelden.[2] På grunn av deres stillestående natur og uvilje mot å flytte på seg, til og med om de møter noen, blir mennesker ofte bitt når de tråkker på slangen, men heller ikke da biter de alltid.[12] Om et bitt inntreffer, må det alltid bli sett på som en alvorlig situasjon. Et normalt bitt fra en gjennomsnittlig stor slange er potensiet dødlig.[2] For å redde offerts liv og det rammede lemmet, må motgift bli gitt så fort som mulig.[10]

Slangens gift blir i seg selv ikke sett på som særlig giftig, basert på tester utført på mus. På mus er LD50 0.8–5.0 mg/kg IV, 2.0 mg/kg IP og 5.0–6.0 mg/kg SC.[13] Giftkjertlene er derimot enorme, og hvert bitt gir den største mengden gift av alle giftslanger. Dette er delvis på grunn av at ulikt mange andre hoggormer, som hvesehoggormen, slipper ikke gabonviperen taket etter å ha bitt, noe som gjør at den kan sprøyte inn større mengder gidt. Giftmengden er sansynligvis forbundet med kroppsvekten, i motsetning til melkeintervallene.[3] Brown (1973) oppgir giftmengden ved hugg i størelsesorden 200–1000 mg (tørket gift),[13] en mengde på 200–600 mg for individer på 125–155 cm har også blitt rapportert.[3] Spawls og Branch (1995) sier at fra 5 til 7 ml (450–600 mg) gift kan bli injisert i ett bitt.[2]

En studie utført av Marsh og Whaler (1984) rapporterte en maksimalmengde på 9,7 ml flytende gift, noe som tilsvarer 2400 mg tørket gift. De satte elektroder i vinkelen på åpne munner på bedøvde individer (lengde 133–136 cm, omkrets 23–25 cm, vekt 1.3–3.4 kg), og fikk 1.3–7.6 ml (middelverdi 4.4 ml) gift. To til tre elektriske støt med fem sekunders mellomrom var nok til å tømme giftkjertlene. Slangene som ble brukt i studien ble melket sju til elleve ganger over en periode på tolv måneder. De hadde hele tiden god helse, og giften var like potent i hele perioden.[3]

Basert på hvor følsomme aper var på giften, anslo Whaler (1971) at 14 mg gift ville være nok til å drepe et menneske. Dette tilsvarer 0.06 ml, eller 1/50 til 1/1000 av det man kan få på en melking. Marsh og Whaler (1984) skrev at 35 mg (1/30 av en gjennomsnittlig giftdose) ville være nok til å drepe en mann på 70 kg.[3] Branch (1992) foreslo at 90–100 mg ville være fatalt for mennesker. På grunn av de få forekomstene av denne typen slangebitt, trenger man mer forskning på området.

For mennesker fører bitt til en hurtig og iøyenfallende hevelse, intens smerte, alvorlig sirkulasjonssvikt og blemmer. Andre symptomer kan være ukooridnerte bevegelser, avføring, urinering, hoven tunge eller øyelokk, krampetrekninger og bevistløshet.[3] Blemmeutvilkling, blodansamlinger og nekrose kan være fremtredende. Det kan komme plutselige blodtrykksfall, hjerteskade og åndenød.[5] Blodet kan slutte å koagulere, og indre blødninger kan føre til blod i urinen og blodig oppkast.[2][5] Lokal vevskade kan kreve operasjon og mulig amputasjon.[2] Det kan ta lang tid å komme seg, og dødsfall i helbredelsesperioden er ikke uvanlig.[5]

Underarter[rediger | rediger kilde]

Underart[4] Taxon-navngiver[4] vanlig navn[3] Geografisk utbredelse[2]
B. g. gabonica (Duméril, Bibron & Duméril, 1854) Østafrikansk gabonviper Sentrale-, østlige- og sørlige Afrika.
B. g. rhinoceros (Schlegel, 1855) Vestafrikansk gabonviper Vest-Afrika

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

Lenk et al. (1999) oppdaget betydelige forskjeller mellom de to annerkjente underartene av B. gabonica beskrevet over. I følge deres forskning er disse to underartene like forskjellige fra hverandre som de er fra B. nasicornis. På grunn av dette ser Lenk et al. (1999) den vestlige varianten som en egen art: B. rhinoceros.[14]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Boulenger GA. 1896. Catalogue of the Snakes in the British Museum (Natural History). Volume III., Containing the...Viperidæ. London: Trustees of the British Museum (Natural History). (Taylor and Francis, printers.) xiv + 727 pp. + Plater I.- XXV. (Bitis gabonica, pp. 499-500.)
  • Bowler JK. 1975. Longevity of Reptiles and Amphibians in North American Collections as of 1 November 1975. Athens, Ohio: Society for the Study of Amphibians and Reptiles. Herpetological Circulars (6): 1–32.
  • Branch, Bill. 2004. Field Guide to Snakes and Other Reptiles of Southern Africa. Third Revised edition, Second impression. Sanibel Island, Florida: Ralph Curtis Books. 399 pp. ISBN 0-88359-042-5. (Bitis gabonica, s. 115 + Plater 3, 12.)
  • Duméril A-M-C, Bibron G, Duméril A. 1854. Erpétologie générale ou histoire naturelle complète des reptiles. Tome septième. — Deuxième partie. Comprenant l'histoire des serpents venimeux. Paris: Roret. xii + pp. 781-1536. (Echidna gabonica, pp. 1428-1430.)
  • Forbes CD, Turpie AGG, Ferguson JC, McNicol GP, Douglas AS. 1969. Effect of gaboon viper (Bitis gabonica) venom on blood coagulation, platelets, and the fibrinolytic enzyme system. Journal of Clinical Pathology 22: 312–316.
  • Frislid, Ragnar (oversetter) (1987). Arne Semb-Johansson, red. Amfibier og krypdyr, bind 10 i serien Verdens dyr. Cappelen. ISBN 82-525-1914-8.  [originalens tittel Reptiles and Amphibians i serien World of Animals, Equinox Ltd., Oxford, 1986]
  • Lane, M. 1963. Life with Ionides. London: Hamish-Hamilton. 157 pp.
  • Lenk P, Herrmann H-W, Joger U, Wink M. 1999. Phylogeny and Taxonomic Subdivision of Bitis (Reptilia: Viperidae) Based on Molecular Evidence. Kaupia, Darmstädter Beiträge zur Naturgeschichte (8): 31–38.
  • Marsh NE, Whaler BC. 1984. The Gaboon viper (Bitis gabonica) its biology, venom components and toxinology. Toxicon 22 (5): 669–694.
  • Morris PA. 1948. Boy's Book of Snakes: How to Recognize and Understand Them. A volume of the Humanizing Science Series, edited by Jacques Cattell. New York: Ronald Press. viii + 185 pp. (Gaboon viper, Bitis gabonica, pp. 158-159, 182.)
  • Sweeney RCH. 1961. Snakes of Nyasaland. Zomba, Nyasaland: The Nyasaland Society and Nyasaland Government. 74 pp.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b McDiarmid RW, Campbell JA, Touré T. 1999. Snake Species of the World: A Taxonomic and Geographic Reference, Volume 1. Herpetologists' League. 511 pp. ISBN 1-893777-00-6 (serie). ISBN 1-893777-01-4 (volum).
  2. ^ a b c d e f g h i j Spawls S, Branch B. 1995. The Dangerous Snakes of Africa. Ralph Curtis Books. Dubai: Oriental Press. 192 pp. ISBN 0-88359-029-8.
  3. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x y z Mallow D, Ludwig D, Nilson G. 2003. True Vipers: Natural History and Toxinology of Old World Vipers. Malabar, Florida: Krieger Publishing Company. 359 pp. ISBN 0-89464-877-2.
  4. ^ a b c {{{takse}}} (TSN {{{ID}}}). Integrated Taxonomic Information System. Hentet ut {{{dato}}} {{{år}}}.
  5. ^ a b c d e f g h i j k Spawls S, Howell K, Drewes R, Ashe J. 2004. A Field Guide To The Reptiles Of East Africa. London: A & C Black Publishers Ltd. 543 pp. ISBN 0-7136-6817-2.
  6. ^ a b Wood, Gerald (1983). The Guinness Book of Animal Facts and Feats. ISBN 978-0-85112-235-9. 
  7. ^ Gaboon Viper - Institute for Biodiversity Science and Sustainability. Lest 8. september 2014
  8. ^ a b Mehrtens JM. 1987. Living Snakes of the World in Color. New York: Sterling Publishers. 480 pp. ISBN 0-8069-6460-X.
  9. ^ Gaboon i New Advent Catholic Encyclopedia. Lest 8. september 2014.
  10. ^ a b Broadley DG, Cock EV (1975). Snakes of Rhodesia. Longman Africa, Salisbury. OCLC 249318277
  11. ^ a b Ditmars RL. 1933. Reptiles of the World. Revised Edition. New York: The MacMillan Company. 329 pp. + 89 plater.
  12. ^ Marais J. 2004. A Complete Guide to the Snakes of Southern Africa. Cape Town: Struik. 214 pp. ISBN 978-1-86872-932-6.
  13. ^ a b Brown JH. 1973. Toxicology and Pharmacology of Venoms from Poisonous Snakes. Springfield, Illinois: Charles C. Thomas. 184 pp. LCCCN 73-229. ISBN 0-398-02808-7.
  14. ^ Venomous Snake Systematics Alert - 1999 Publicationshjemmesiden til of Dr. Wolfgang Wüster of the University of Wales, Bangor. Lest 3. september 2006.[død lenke]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Bitis gabonica – bilder, video eller lyd
Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Bitis gabonica – detaljert artsinformasjon