Gabelle

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kart over ulike skatteregimer i Frankrike like før revolusjonen. De grønne områdene var unntatt gabelle.

Gabelle var en saltskatt som gjaldt i Frankrike frem til 1790 og periodevis også etterpå. Ordet «gabelle» kommer fra gammelprovençalsk gabela, i sin tur fra det arabiske ordet kabala, som betyr «skatt».

Salt var en livsnødvendighet, blant annet fordi salting lenge var den eneste måten å konservere matvarer på. Helt fra antikken hadde salt vært brukt bl.a. til å lønne soldater (derav det latinske ordet for lønn, salarium – fra salad, «saltet»), og denne praksisen fortsatte også i noen grad i nyere tid. Fra 1342 ble alt salt som ble produsert samlet i provinsielle saltlåver, som kompenserte saltprodusentene etter en fast takst, og så solgte saltet videre med fortjeneste. Det kongelige saltmonopolet utgjorde ca. 15 % av statens inntekter mot slutten av eneveldet.

Gabellen var svært upopulær, særlig fordi skattesatsene varierte enormt mellom provinsene. I pays de grandes gabelles (se kartet) var saltskatten i 1789 på mellom 54 og 61 livre per minot (ca. 50 kg salt); i andre provinser var den langt lavere, og noen provinser (bl.a. Aquitaine) var sågar unntatt denne skatten. Dette resulterte i illegal import av salt fra lavt til høyt beskattede provinser, av såkalte faux-sauniers (saltsmuglere). De som ble funnet skyldige i saltsmugling ble satt på galeien; om de var bevæpnet når de ble tatt, ble de henrettet.

Flere opprør kom i stand mot saltskatten, det viktigste fra 1542 til 1548, da Frans I forsøkte å innføre en enhetlig gabelle. Den skjeve fordelingen av skattebyrden gjorde gabellen særlig hatet, og den ble avskaffet under revolusjonen i 1790. Imidlertid ble den gjeninnført av Napoleon I i 1806, og fortsatte med et kort avbrudd (under den annen republikk) frem til 1945. Flere franske kolonier krevde dessuten inn saltskatt.