G-Unit

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

G-Unit er en populær rap-gruppe signert under Interscope Records og G-Unit Records. G-Unit er forkortelse for "Guerilla/Gorilla Unit" i tillegg til "Gangsta Unit". Gruppen fikk først en fanskare i undergrunnsmiljøet i New York ved å gi ut flere mixtapes. Gruppens grunnlegger, den New York-baserte 50 Cent, sørget for gruppens suksess ved på opprette den som en divisjon under Interscope Records. Siden gruppen ble signert for plateselskapet har alle medlemmene i gruppen utgitt flere soloalbum med stor suksess.

Medlemmer[rediger | rediger kilde]

Tidligere medlemmer[rediger | rediger kilde]

  • Young Buck

Historie[rediger | rediger kilde]

G-Unit ble startet kort tid etter at 50 Cent forlot plateselskapet Columbia Records. Rapperen uttrykte interesse for å jobbe med andre New York-baserte rappere som Lloyd Banks og Tony Yayo. Disse artistene utgjorde (og utgjør) originalbesetningen, men flere har kommet og gått siden den tid.

Veien mot berømthet[rediger | rediger kilde]

Etter å ha blitt skutt, signerte 50 Cent med Interscope Records, og etter den gigantiske suksessen han opplevde med Get Rich Or Die Tryin' fikk han godtatt sin søknad om et eget plateselskap. Det var her gruppen G-Unit og G-Unit Records ble til. Gruppen jobbet hardt og gav ut flere anerkjente mixtapes som blant andre 50 Cent Is the Future, God's Plan, No Mercy, No Fear og Automatic Gunfire. De startet i tillegg sine egen mixtape-serie sammen med gruppas DJ, Dj Whoo Kid, kalt G-Unit Radio. Young Buck joinet G-Unit etter at 50 Cent hørte han rappe under Cash Moneys turne, og nå var de 4 i gruppen.

Før G-Unit hadde sjansen til å spille inn et album ble Tony Yayo sendt i fengsel for våpenbesittelse. Det var under denne perioden Nashville-rapperen Young Buck kom til G-Unit, og gruppen fortsatte aktiviteten og gav ut flere mixtapes. Låten P.I.M.P G-Unit Remix var spesielt vellykket. Mens Tony Yayo var i fengsel ble debutalbumet Beg for Mercy utgitt, et album hvor Tony Yayo kun hadde to opptredener. Begge disse låtene ble spilt inn før fengelsoppholdet. Albumet nøt stor kommersiell suksess, selv om det ble utsatt for mye ulovlig nedlasting.

Tidligere medlemmer[rediger | rediger kilde]

The Game ble opprinnelig plassert i G-Unit av Dr. Dre. Men etter en stund begynte det å gro misnøye mellom The Game og resten av gruppa. 50 Cent reagerte sterkt på The Games ønske om å samarbeide med artister som 50 Cent eller G-Unit hadde beef med. Samtidig hevdet 50 Cent at han hadde fått for lite anerkjennelse for The Games debutalbum, som han skrev halvparten av og var med på flere av låtene. Dette resulterte i den kanskje største beefen, eller krangelen, siden feiden mellom Nas og Jay-Z og 2 Pac og Notorious Big

I løpet av siste halvdel av 2007 og utover 2008 begynte Young Buck å distansere seg fra gruppen. Han var opptatt med sitt Ca$hville Records og var sjelden å se da G-Unit gjorde shows. Dette fikk folk til å lure på om han enda var en del av G-Unit, men 50 Cent bekreftet hver gang at Bucks hjem var G-Unit. Men situasjonen eskalerte da Young Buck i et intervju hevdet at han aldri hadde fått så mye som en rød øre av 50 Cent og at han følte seg utnyttet. 7. april 2008 bekreftet 50 Cent at Young Buck ikke lenger var en del av gruppen G-Unit, men enda signert til G-Unit Records. Han hevdet at Buck selv hadde satt seg i en vanskelig situasjon med gjeld og overforbruk. I juni ropte Young Buck "Fu*k G-Unit" fra scenen, noe som fikk 50 Cent til å slippe ut en opptak av en samtale de to hadde på telefon. I samtalen gråter Young Buck og nærmest trygler om tilgivelse. Etter dette har Young Buck disset 50 Cent i låter som blant annet The Taped Conversation".50 Cent har så langt hevdet at han ikke vil svare.

Diskografi[rediger | rediger kilde]

  • 2003: Beg for Mercy
  • 2008: T.O.S. (Terminate on Sight)

Singelutgivelser[rediger | rediger kilde]

  • 2003: «Stunt 101»
  • 2003: «Poppin Them Thangs»
  • 2003: «My Buddy»
  • 2004: «Wanna Get To Know You»
  • 2004: «Smile»
  • 2008: «I Like The Way She Do It»
  • 2008: «Rider Pt. 2»

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]