Gérard de Nerval

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Gérard de Nerval
Gérard de Nerval
Gérard de Nerval,
fotografert av Nadar, ca 1854
Født 22. mai 1808
Paris
Død 26. januar 1855 (46 år)
Paris
Yrke Forfatter, poet, essayist
Nasjonalitet Frankrike Frankrike
Språk Fransk
Periode Romantikken
Sjanger Poesi, romaner, drama

Gérard de Nerval (fødenavn Gérard Labrunie; 22. mai 180826. januar 1855) var en fransk forfatter, poet, essayist og oversetter. Han var en av de mest vesentlige poeter i den franske romantikken.

Hans liv og flere av hans verker var påvirket av hans ulykkelige kjærlighet til en skuespiller ved navn Jenny Colon som døde i 1842. Hans verker er kjent for forfatterens sjarmerende personlighet og intelligens, hans poetiske visjon og formens presisjon. Hans venn og kollega, forfatteren Théophile Gautier, skrev et rørende minne av ham i 1867, «La Vie de Gérard», som siden ble inkludert i Gautiers Portraits et Souvenirs Litéraires, utgitt posthumt i 1875.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Gérard de Nerval ble født i Paris. Faren var lege i Napoléon Bonaparte armé. Mora døde da Gérard var to år gammel, mens hun fulgte med mannen på det franske felttoget i Russland. Gutten ble tatt hånd om av en grandonkel i Valois, men ble gjenforent med faren da denne kom tilbake til Paris i 1814.

I gymnastida fatta Nerval stor interesse for tysk romantisk diktning, og bare 20 år gammel gjorde han en oversettelse av deler av Goethes Faust. Han kom etter hvert inn i et litterært miljø der han ble kjent med Théophile Gautier, Victor Hugo og Alexandre Dumas, og ble en av forgrunnsfigurene i den litterære gruppa La Jeune France («Unge Frankrike»).[1]

Utover på 1840-tallet opplevde han stadig tiltakende psykiske problemer, og måtte ofte ty til kuropphold. Det forhindra han ikke fra å foreta flere lange utenlandsreiser; blant annet en til Midtøsten som resulterte i reiseberetninga Voyage en Orient i 1851. Han hadde også opphold i Tyskland, Belgia, Nederland og London, og reiste mye rundt i omegnen av Paris. Reisevirksomheten resulterte i en lang rekke reportasjer og beretninger. Foruten dikt og noveller skrev han også librettoer for operaen. Han har dessuten gjendikta vennen Heinrich Heine på fransk.

Sine viktigste litterære verk skrev han i løpet av de siste åra av livet, delvis som terapi etter legens råd. Nerval tok til slutt sitt eget liv, og ble funnet hengt i en kneipe i Paris 26. januar 1855. Han etterlot et kort notat til sin tante: «Ikke vent oppe for meg denne kvelden, for natten vil bli svart og hvit.»[2]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Nervals mest omtalte verk er sonettesyklusen «Les Chimères» fra 1854, som inngår som en del av novellesamlinga Les Filles du feu. Poeten Charles Baudelaire observerte at Nerval hadde «avlevert sin sjel til de mørkeste gater han kunne finne». De siste sidene av hans manuskript for Aurélia ble funnet i jakkelommen ved hans død. Han ble gravlagt i kirkegården Père Lachaise i Paris, betalt av hans venner Théophile Gautier og Arsène Houssaye, som siden utga Aurélia som bok senere samme år.

Innflytelsen fra Nervals insistering på drømmenes betydning i surrealistbevegelsen ble framhevet av André Breton. Forfattere som Marcel Proust og René Daumal var også påvirket i stor grad av Nervals forfatterskap. Det samme var Antonin Artaud.

Umberto Eco analyserte Gérard de Nervals «mesterverk» Sylvie for blant annet vise til bruken av midlertidig tvetydighet og avmystifiserte «tåken» i sin essaysamling Seks turer i fortellingenes skoger (1994)[3] Eco forteller at han har lest fortellingen gjentatte ganger og holdt tallrike seminarer om det. Boken er svært givende som emne for nærlesning, med stadig bedre utbytte av bokens anatomi.[4]

Bibliografi (utvalg)[rediger | rediger kilde]

  • Voyage en Orient (1851)
  • La Bohème galante (1852)
  • Lorely, souvenirs d’Allemagne (1852)
  • Les Illuminés (1852)
  • Sylvie (1853)
  • Petits châteaux de Bohème (1853)
  • Les Filles du feu (1854)
  • Promenades et souvenirs (1854)
  • Aurélia ou le rêve et la vie (1855)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ En senere gruppe, «Jeune France», ble grunnlagt ca 1936 av André Jolivet og andre.
  2. ^ Sieburth, Richard (1999): Gérard de Nerval: Selected Writings, Penguin Group, London, s. xxxi
  3. ^ Eco, Umberto (1994): Seks turer i fortellingenes skoger, oversatt av Jon Rognlien, Oslo: Tiden Norsk Forlag, ISBN 82-10-03800-1, s. 22, 24-25, 34-37, 43-48, 53-54, 57, 61, 73, 90-91, 104, 108, 121, 144-145, 149, 160
  4. ^ Eco (1994): Seks turer i fortellingenes skoger, s.23

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Aarnes, Asbjørn (1957): Diktningen hos Gerard de Nerval. Oslo: Tanum
  • Stene-Johansen, Knut (1997): Aurélia de Nerval. En avhandling om selvfremstilling. Oslo, ISBN: 82-00-12690-0
  • Bayle, Corinne (2001): Gérard de Nerval, la Marche à l’étoile, Paris, Champ Vallon.
  • Bourre, Jean-Paul (2001): Gérard de Nerval, Paris, Bartillat.
  • Cogez, Gérard (2008): Voyage en Orient de Gérard de Nerval, Paris, Gallimard.
  • Cogez, Gérard (2010): Gérard de Nerval, Paris, Gallimard, Folio-biographies.
  • Godo, Emmanuel (2008): Nerval ou la raison du rêve, éditions du Cerf.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Gérard de Nerval – bilder, video eller lyd