Fysiognomikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Side fra Giambattista della Portas De humana physiognomonia libri IIII (1586). Delle Porto forsøker å vise sammenhengen mellom fysiognomiske ansiktstrekk hos mennesker og egenskaper og karakterdrag hos dyr de likner på.

Fysiognomikk er en foreldet lære om sammenhengen mellom menneskers psykiske egenskaper og deres fysiognomi, det vil ansiktstrekk og ytre kroppsbygning. Tilhengerne hevdet blant annet at en person kunne ha samme karaktertrekk som et dyr han eller hun liknet på.

Ordet fysiognomi (fra det greske physiognomonia, av physis, «natur» og gnome, «erkjennelse, innsikt») brukes om utseende, spesielt ansikter, men også om kroppsfigur, den ytre oppbyggingen av planter, landskap og annet.[1] I dag er alle former for systematisk lære om fysiognomi og karakteregenskaper oppfattet som pseudovitenskap helt uten grunnlag i virkeligheten.[2] På den annen side kan visse sinnslidelser vise seg i ansiktstrekkene, på samme måte som pannerynker, smilerynker og liknende kan fortelle noe om en person.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Illustrasjoner opprinnelig hentet fra sveitsiske Johann Caspar Lavaters Physiognomische Fragmente zur Beförderung der Menschenkenntnis und Menschenliebe (utgitt 1775–1778) , med fysigionomiske ansiktstrekk typiske for «de fire temperamenter».

Fysiognomikk som vitenskap oppstod i antikken, med røtter tilbake til stoisismen og skriftet Physiognomonica som angivelig ble utformet av Aristoteles. Ideene fikk en oppblomstring under renessansen[2] Den italienske naturfilosofen Giambattista della Porta (1535–1615) skrev blant annet De humana physiognomonia (utgitt i 1586). På 1600-tallet var læren imidlertid blitt redusert til en slags spådomskunst og selskapslek som tolket ansikter ut fra universelle personlighetstrekk og følelser, som frykt, stolthet, verdighet og sinne.[2] På slutten av 1700-tallet kom det igjen en ny interesse for fysiognomien da den sveitsiske teologen Johann Caspar Lavater (1741–1801) publiserte Physiognomische Fragmente (1775-78).[2] Den ble oversatt til engelsk i 1792 og kom stadig i nye utgaver fram til 1810.[2]

Fysiognomien fikk en ny betydning innenfor medisinsk praksis og fysisk antropologi, men også innenfor helt andre området i samfunnet som romaner, teater og innenfor alle former for visuell kunst. Teorien skulle blant annet få stor betydning for framstillingen av mennesker i kunsten, spesielt i portretter. Lavater gikk ut fra at «ansiktet var sjelens speil».[2] Han beskrev fysiognomien som læren eller kunnskapen om sammenhengen mellom det ytre og det indre menneske, den synlige overflaten og det usynlige innholdet.[2] Siden da er mange absurditeter skrevet i fysiognomiens navn, for eksempel at en krokete nese tyder på gode lederegenskaper.[2] Lavater kan likevel betraktes som en pioner innen personlighetspsykologien.

Sitat Ravnens uhyggelige, altslugende Graadighed maa anses for saameget mere frastødende, som dens Natur paa ingen Maade udelukkende er henviist til at leve af Rov. Lighedspunkterne i mandsportrættet er det karakteerløse og falske Øie, den spidse, tørre og fugleagtige Næse, den lave og fladtrykkede Pande og de smalle, kolde Læber.
Kattephysiognomier finder man undertiden blant Danserinder, ogsaa ofte hos coquette, lunefulde, ørkesløse Qvinder, især hos de franske.
Sitat
– Sitater fra Sophus Schack, dansk maler, i Physiognomiske Studier (1858-59).[3]

Se også[rediger | rediger kilde]

  • Frenologi, lære fra 1800-tallet om hvordan sjelsegenskaper påvirker formen på hodeskallen
  • Typologi, læren om typer i vitenskap og kunst (systematisk klassifisering og vitenskapelig inndeling)

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Category:Physiognomy – bilder, video eller lyd