Funkrock

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Funk-rock»)
Funkrock
Opprinnelse:Funk
Rock
Rockabilly
Rock and roll
Sted og tid:USA, tidlig på 1970-tallet
Vanlige instrumenter:Bassgitar
Elektrisk gitar
Trommer
Keyboards
Vokal
Rapping
Popularitet:Middels

Funkrock (også skrevet funk-rock og funk rock) er en musikksjanger som smelter sammen elementer fra funk og rock.[1] Dens tidligste inkarnasjon ble hørt på slutten av 1960-tallet fram til midten av 1970-tallet av artister som The Jimi Hendrix Experience (siste to album), * Little Feat, Eric Burdon & War, Funkadelic, Betty Davis og Mother's Finest.

Karakteristika[rediger | rediger kilde]

Funkrock er en sammensmelting av funk og rock. Mange instrumenter kan bli benyttet i musikken, men lydbildet domineres av en definitiv bass- eller trommerytme og elektriske gitarer. Bass- og trommerytmene er influert av funk-musikk, men med mer intensitet, mens gitaren kan være funk- eller rock-influert, som regel med distorsjon.

Sjangrens historie[rediger | rediger kilde]

Funkrock-artister på 1970-tallet[rediger | rediger kilde]

Jimi Hendrix var den første kjente artisten som kombinerte rytmer og riffer fra tidlig funk med sin rock-sound. Det kanskje tidligste eksemplet er sangen «Little Miss Lover» (1967). Live-albumet Band of Gypsys inneholder funky riff og rytmer over det hele (spesielt sangen «Power of Soul») og hans ufullførte album inneholdt også et par funkrock-sanger, som «Freedom», «Izabella» og «Straight Ahead».

George Clinton har vært sentral i sjangeren siden 1970. Clinton skapte navnet «P-Funk» for de nye funk-konseptene han hadde hentet fra tidligere medlemmer av James Browns band (som Maceo Parker og Bootsy Collins) og nye unge musikere som gitaristen Eddie Hazel. Gruppene hans, Funkadelic og Parliament, utga typiske eksempler som Maggot Brain (1971). Gruppens senere funkrock-album var Cosmic Slop, Standing on the Verge of Getting It On, Hardcore Jollies og Let's Take It To The Stage. Senere album som One Nation Under A Groove og Electric Spanking of War Babies hadde en mer radio-vennlig sound, men bevarte likevel mye av bandets funkrock-innstilling. Disse arbeidene var blan de primære påvirkningene for en hel generasjon av funk- og hiphop-artister, fra Red Hot Chili Peppers til Snoop Dogg.

Blant andre funkrock-pionerer som utviklet seg på 1970-tallet var det britiske rock-bandet Trapeze og de amerikanske gruppene Shotgun, Mother's Finest, og Black Nasty. Sangeren og modellen Betty Davis spilte også inn viktige funkrock-album. Funkrock-artistene ble imidlertid ikke foretrukket av R&B-plateselskaper. For eksempel ønsket gitaristene i Chic opprinnelig å spille inn funkrock, men endte opp som et disco-band etter å ha blitt refusert av plateselskapene. Til tross for sin påvirkning på senere tiders populærmusikk var ikke funkrocken et spesielt fremtredende fenomen på 1970-tallet, og kun noen få funkrock-artister dukket opp på platelistene.

Funk-påvirkning på kjente artister på 1970-tallet[rediger | rediger kilde]

I tillegg til de få ekte funkrock-gruppene som dukket opp, så var det også mange betydningsfulle band på den tid som tangerte funkrock-sound. Blant disse var følgende artister:

1980-tallet[rediger | rediger kilde]

På begynnelsen av 1980-tallet skapte Gang of Four, Iggy Pop (på albumet The Idiot), samt New Wave-bandene Blondie og Talking Heads sin egen funkrock sound-mix kalt punk-funk. En berømt funkrock-sang fra den perioden var «Another One Bites the Dust» av det ikoniske britiske rockbandet Queen.

Blant sjangerens representanter fra 1980-tallet til i dag er Jane's Addiction, Fishbone, Mr. Bungle, Primus, Living Colour, Spin Doctors, samt Prince som viste vei med spinoff-bandene The Time og Mazarati, som all har bidratt til å skape, utvide og definere funkrock-stilen.

The Red Hot Chili Peppers andre og tredje album, utgitt i perioden 1985-1987 med gitaristen Hillel Slovak, er av mange fans ansett som de mest funk-orienterte albumene deres. Dette er ofte karakterisert ved en drivende bass-linje som spilles over et sparsomt gitarspor iblant avbrutt av metal-lignende riff og soloer (som for eksempel soloen på midten av «Backwoods»).

1990-tallet[rediger | rediger kilde]

Først på 1990-tallet var det flere band som kombinerte funky rytmer med heavy metal-gitarer, noe som resulterte i undersjangren «Funk metal», hvor hovedvekten legges på bruk av mye tyngre forvrengte gitarlyder. Funkrock benytter normalt en lettere, «knasende», forvrengt gitarlyd, og den musikalske hovedvekten er vanligvis mer rytmedrevet med framtredende basslinjer, mer rytmisk i R&B-betydning. Et av de beste eksemplene kan høres på Red Hot Chili Peppers album Blood Sugar Sex Magik (1991). Andre betydningsfulle funkrock-artister fra 1990-tallet er gitaristen Stevie Salas og funk metal-bassisten TM Stevens. Sistnevntes album Boom! (1995) er et utmerket eksempel på basstunge sanger blandet med rytmiske gitar-riff.

Lenny Kravitz er en av de mest framtredende musikerne i dag når det gjelder sammensmelting av rock-riff og funk-rytmer, eksemplifisert med låter som «Tunnel Vision», «Always on the Run», og «American Woman». Incubus har også syslet med sjangren med album som Fungus Amongus og S.C.I.E.N.C.E.. Jane's Addiction har inkludert funkbaserte rutiner i mange spor. Slipknot gjorde det samme i sine tidlige tider, med spor som «Bitchslap» og «Confessions» fra Mate. Feed. Kill. Repeat., og også Limp Bizkit bruker funk metal[3][4]


Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Rickey Vincent (2004). «Hip-Hop and Black Noise:Raising Hell». I Murray Forman, Mark Anthony Neal. That's the Joint!: The Hip-hop Studies Reader. New York: Routledge. s. 489-490. ISBN 0415969190. 
  2. ^ Jon Young: «Ritchie Blackmore: 'I have a bad reputation, but I don't mind'» i The Guardian 15. april 2015
  3. ^ Greg Levine (2004). «Wagner, D'Angelo and A Song I Wrote». Philament Issue 4. University of Sydney. Arkivert fra originalen 16. april 2009. Besøkt 5. oktober 2009. 
  4. ^ David Peisner (august 2008). «Body & Soul». Spin magazine. www.spin.com. s. 64–72. Arkivert fra originalen 10. oktober 2010. Besøkt 5. oktober 2009.