Fuglespråk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Hugin og Munin, ravnene på Odins skuldre

Fuglespråk bygger på en mytisk forestilling om at enkelte mennesker er istand til å forstå hva fuglene synger om. Det kan enten skyldes visse magiske evner hos mottakeren eller at en person i en spesielt gitt situasjon blir gjort disponibel for å motta og dechiffrere budskap fra fuglene.

Hva fuglespråk er og ikke er[rediger | rediger kilde]

At fugler og visse dyrearter varsler hverandre om mat, farer, lokker til seg maker, osv., eller at mennesker tar varsler av fugleskrik (se feigd), kan ikke regnes som uttrykk for fuglespråk. En må her skjelne mellom det fenomen at noen tolker dyrelyder og dyrs atferd etter fastlagte, tradisjonelle mønstre, og de unike meddelelsene som enkelte mottar om hendelser som har skjedd eller som vil komme til å skje. Det er altså mottakerens dechifrering av koden og ikke avsenderen som avgjør om vi står overfor tilfeller av fuglespråk (eller eventuelt andre former for dyrespråk).

Som mediatorer mellom himmel og jord settes fuglene dessuten i forbindelse med ulike sjelsforestillinger, nemlig at døde menneskers sjel blir fraktet bort som hvite fugler (hvis de har levd gudfryktig) eller som svarte fugler (dersom de har levd sitt liv i synd). I slike tilfeller artikulerer imidlertid fuglene ingen ting. Det er kun fjærdraktens farge som signaliserer for tilskuerne hvor ferden bærer hen med den dødes sjel.

Det regnes heller ikke som fugle- og dyrespråk at dyrene blir antropomorfisert til å oppføre seg, tenke, tale og snakke sammen, som om de var mennesker i dyrefabler, tegneserier (Donald Duck, Mikke Mus, Daffy Duck, Snurre Sprett, etc.) eller i løgnhistorier (tall tales). Derimot opptrer dyre- og fuglespråk i velartikulert dialog, og gjerne på rim, med ulike menneskelige aktører i naturmytiske ballader, mytiske sagn, magiske eventyr og legender.

Kvitring om verdens skjulte hemmeligheter[rediger | rediger kilde]

Fuglene kan, fordi disse både beveger seg på bakken og flyr i lufta, bryte og krysse grenser. De viser på den måten at de behersker elementene. Fuglene kjenner altså til flere av verdens hemmeligheter, og har kjennskap til sannheter som ikke andre vet om. Dermed kan fuglene gi detaljerte beskrivelser og sikre profetier om hva som vil komme til å skje.

Som regel er det snakk om ravner, kråker, eller, som i eventyret om Manddatteren og Kjærringdatteren, at småfuglene gir råd om hvordan en skal løse umulige oppgaver (adynata), og senere foreta de rette valg. I trollformler fortelles det at en ved å spise et stekt fuglehjerte blir istand til å skjønne fuglenes tale.

Meddelelser fra fugler og ormer[rediger | rediger kilde]

Liksom fuglene sto i forbindelse med det himmelske element, sto ormen eller slangen i forbindelse med det underjordiske. I «Sagnet om Mester Jon» i Innvik får presten beskjed både fra himmel og jord om at han snart ville komme til å bli henrettet, fordi hustruen, i følge sagnet, hadde forrådt ham med falske beskyldninger om utroskap.

Om Jon Mogenssøn Skanke ble det påstått at han hadde gått på nedgangsskolen i Wittenberg, og var svarteboksprest. Jon var altså trollkyndig nok til å forstå både fuglenes språk og ormens språk. Presten var ute og kjørte til annekset med tjenestegutten sin, og først traff de fugler som kvitret over spilt melk ved grinda de skulle gjennom. Presten ble bedrøvet over hva han hørte at fuglene sang. Dernest kom det en orm ulende mot dem på veien: "Vet du det også?" sa presten forundret. Da drengen spurte hva ormen sa, svarte presten at den meddelte ham at dette var siste gang han kom til disse trakter.

I eventyret om «Tro og Utro» får den blindede broren vite hva han skal gjøre, fordi han forstår hva fuglene snakker seg i mellom. Han velger å følge deres råd. Liknende motiv forekommer middelalderballadene.[1] Blant sjamaner er det svært utbredt at de har fugler som hjelpeånder. De måtte ikke bare tolke og forstå hva fuglende sa, men imiterte også fuglesang.[2]

Noen tilgrensende fenomen[rediger | rediger kilde]

I folketroen forestilte en seg altså at det særlig var fuglene og ormene som sto i forbindelse med det hinsidige fordi de krysset grenser (fuglene på bakken og i lufta, og ormen på bakken og i det underjordiske, hvor de sto forbindelse med den onde). De kunne derfor meddele kunnskaper om årsakssammenhenger og fremtidige hendelser som lå skjult for vanlige folk. Disse dyrene ble dermed også i blant brukt som remedier eller tegnet som symboler ved utførelsen av svartekunster. Av samme grunn sto visse fuglearter, ormer og slanger sentralt med tanke på varseltaking.

Selv døde gjenstander kunne i gitte tilfeller være istand til å meddele seg, men igjen må det skjelnes mellom merker og meddelelser. En har riktignok blodflekker som aldri lar seg vaske vekk og plasser hvor ingen ting vil gro etter at det har vært begått misgjerninger og udåder på stedet. Dette regnes ikke som uttrykk for språklig meddelselse. Derimot finnes det i den muntlig traderte litteraturen, og spesielt i folkediktingen, eksempler på at døde gjenstander kan meddele seg om årsakssammenhenger, avsløre drap og hvem morderen er, eller påpeke skjulte ting.

Et slikt eksempel er den naturmytiske balladen «Horpa» (TSB A 038), som er kjent også over store Europa, som «Systermordet», «Den talende strængeleg, «Hörpu ríma», «Die Geschichte von zwei Freunden», «Les roseaux qui chantent», «The Cruel Sister» (Child #10), og i deler av Russland. Ei gifteferdig jente drepes av sin eldre søster, som ønsker å overta den yngres forlovede. Liket ligger drivende livløs i vannet, og de som finner henne bygger ei harpe; kroppen bruker de til harpestokk, fingrende til stemmeskruer (stillepinner), hennes gule hår til strenger, og gullringen smeltes om og tjener til forgylling av instrumentet. Spillemannen tar med seg harpa til søstras og forlovedens bryllup, og for hvert slag røper tonene først hvem det er som taler gjennom instrumentet, så hvordan og hvorfor drapet skjedde, og endelig fortelles det hvem morderen var. I enkelte varianter blir den yngre levende igjen straks hun har fortalt sin historie, mens den eldste henrettes.

  1. ^ Ronald Grambo: «Den varande fuglen». I: Maal og Minne 1970, hefte 3-4, s. 125-135.
  2. ^ Marcia Eliade: Shamanism. New York 1964, s. 97.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Francis James Child: The English and Scottish Popular Ballads. Volume I. (New Edition). Dover Publications. New York 1965.
  • Henrik Ibsen: «Norske Folkesagn» (s. 75-126). Samlede verker. Bind XIX (Hundreårsutgave). Gyldendal Norsk Forlag. Oslo 1952.
  • Bengt R. Jonsson, Svale Solheim og Eva Danielson: The Types of the Scandinavian Medieval Ballad. The Institute for Comparative Research in Human Culturre. Universitetsforlaget. Oslo 1978. [= TSB] ISBN 82-00-01654-4