Fugløya (Austevoll)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Fugleøya»)
Fugløya
Geografi
PlasseringAustevoll
Administrasjon
LandNorges flagg Norge
Posisjon
Kart
Fugløya
60°00′51″N 5°00′45″Ø

Fugløya er ei øy i Austevoll i Vestland.[1] Det er ei sirkelformet ubebodd øy ved Møkstrafjorden. Øya ligger vest for Stolmen. Det lever også villsau her.

Familien Hevrøy[rediger | rediger kilde]

På Fugløy lå 900 mål med dyrkbar jord ut mot havet,[2] og på 1930-tallet flyttet Johannes Hevrøy og hans kone dit med sine to ugifte sønner, Karl på 33 og Andreas på 21. Under andre verdenskrig kom de to søstrene Synneva og Alvhild Fondenes fra KolbeinsvikHuftarøy og gikk i tjeneste.[3] Etter hvert giftet de seg med brødrene. Jentene kom fra en søskenflokk på ni: «Vi var fire søstre som delte på ett par lærsko.» Til hverdags gikk de i tresko. På Fugløy ventet et liv med lang vei til sykehus, uten strøm eller telefon, og etter 20 år var de fortsatt uten den lovede moloen som skulle vernet dem mot havet. Etter at storstormen i 1952 knuste båter, naust og hønsehus, besluttet Johannes Hevrøy at de måtte flytte før dette kostet liv. Selv ble han ikke med, men døde mens sønnene var i ferd med å flytte til Veivåg på det mindre værharde Selbjørn. Det viktigste her var at det fantes skikkelig havn, der de slapp å måtte vokte båtene om nettene. På Fugløy, uten molo, måtte båtene flyttes rundt etter hvordan det blåste. «Men vår beste tid den hadde me på Fugløya, tross alt» sa Synneva Hevrøy.[4]

Kvinnene drev linefiske med svigerfaren, mens mennene deres dro på vinterfiske og noen ganger islandsfiske. Om somrene var det derimot besøk fra alle kanter. Familien på Fugløy holdt seg med fire kyr, en stut, 10-12 sauer, et par griser, hest og opptil 20 høns. En stund hadde de traktor. Melken kunne ikke leveres til meieri og ble kvernet til smør, som var det eneste jordbruksproduktet de hadde å selge, i tillegg til slakt. Kveget var ofte lite samarbeidsvillige når de skulle i båtene. Under krigen måtte familien en gang slepe vekk tre miner som kom drivende. Fyrene var slukket under mørkleggingen, og fiskerne måtte orientere seg i nattemørket til sjøs. Tyskerne kom ofte innom Fugløy, men familien tok likevel sjansen på å sette en lykt i soveromsvinduet på loftet. Dette ledet fiskerne på rett vei hjem gjennom mørket.[5]

I januar 1952 kom stormen som bare sparte hovedhuset; det stod et kvarters gange fra sjøen. Men sjøen brøt ned naust og båtene inni, mens vrakrestene endereiste seg rundt dem som forsøkte å redde motorbåten i land. Til sist dro Synnevas mann til Hevrøy med motorbåten etter hjelp, og måtte pumpe seg over hele fjorden der bølgene slo over båten og kastet den omkring. Familien ante ikke om han kom frem og krøp på knær og albuer nord til neset, med et laken på en staur som de holdt oppe i stormen. Et døgn tok det likevel før folk oppdaget dette og skjønte at noe var galt. Da slo sjødrevet gjennom tømmerveggene så gulvene var våte, og fyrlykten som var nybygd, forsvant i havet da de lårtykke bardunene ga etter.[6]

Synneva Hevrøy (f. 1920) døde i 2005 og fikk aldri se billedspillet Randi Storaas laget om minnene hennes fra Fugløy, Kvinna ved havet, der hun sier: «Men viss du fortel det til desse unge i dag. Dei trur det er eventyr.»[7] «Det er kystkvinnen og Golfstrømmen som har gjort det levende i landet», sa Arthur Klæbo.[8]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «GeoNames.org». www.geonames.org. Besøkt 18. januar 2022. 
  2. ^ Ragnhild M. Taranger: «Kvinna ved havet», 29. mai 2006
  3. ^ Arthur Klæbo: Vinteren varer så lenge (s. 131), Gyldendal, Oslo 1976, ISBN 82-05-08964-7
  4. ^ Ragnhild M. Taranger: «Kvinna ved havet», 29. mai 2006
  5. ^ Arthur Klæbo: Vinteren varer så lenge (s. 132-134)
  6. ^ Arthur Klæbo: Vinteren varer så lenge (s. 133-34)
  7. ^ Silje M. S. Norevik: «Indianarkvinna mot havgapet», Bergens Tidende 3. juni 2006
  8. ^ «På tokt med kystkvinna og folkemusikken», Nordhordland 30. oktober 2010