Fryne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Fryne foran Areopagos av Jean-Léon Gérôme, ca. 1861
Fryne ved Poseidonia i Eleusis av Henryk Siemiradzki, ca. 1889. Fryne er vist naken, klar til å stige ned i havet.

Fryne (gresk: Φρύνη) var en berømt hetære og kurtisane i antikkens Hellas på 300-tallet f.Kr. Hun var modell og muse for Praxiteles. Også etter antikken har hun inspirert kunstverk, særlig grunnet en angivelig rettssak hvor hun blottet sine bryster for å vekke medlidenhet.

Liv[rediger | rediger kilde]

Frynes virkelige navn var Mnēsarétē (gresk: Μνησαρέτη, «minneverdig dyd»), men grunnet sin gulaktige hudfarge ble hun kalt for Frýnē («padde»).[1] Dette var et tilnavn som hyppig ble gitt til kurtisaner og prostituerte.[2] Hun var født som Epikles' datter, ved Thespiai i Boeotia. Ifølge Pausanias var Eros den guddommen som ble mest tilbedt ved Thespiai. Det var i Athen hun kom til å bo.[3] Den nøyaktige datoen for hennes fødsel og død er ikke kjent, men antagelig ble hun født en gang rundt 371 f.Kr. Det året raserte Theben nabobyen Thespiai ikke lenge etter slaget ved Leuktra og fordrev innbyggerne.[4] Fryne kan ha overlevd ødeleggelsen av Theben i 315/316 f.Kr.

Berømmelse[rediger | rediger kilde]

Fryne av José Frappa. Fryne er avbildet mens hun blotter sine bryster foran juryen.

Athenaios har kommet med mange anekdoter om Fryne av større og mindre troverdighet.[3] Han priset hennes skjønnhet, skrev at ved festivaler i Eleusis og Poseidonia kledde hun seg naken, lot sitt hår henge fritt og gikk naken ned i havet foran alle tilskuerne. Dene omtalen skal ha inspirert maleren Apelles til skape sitt berømte maler av Afrodite Anadyomene (Ἀφροδίτη Ἀναδυομένη, og referert til som Venus Anadyomene). Etter sigende skal skulptøren Praxiteles ha vært hennes elsker og benyttet henne som modell for skulpturen Afrodite fra Knidos.

Ifølge Athenaios skal Praxiteles ha framstilt ytterligere to statuer basert på henne, en statue av Eros som ble viet tempelet i Thespiai og en statue av Fryne selv som ble gjort av gull og viet tempelet i Delfi. Den sto mellom statuene av Arkidamos III av Sparta og Filip II av Makedonia. Da filosofen Krates fra Theben så statuen, karakteriserte han den som «en votivgave til Hellas' lastefullhet». Geografen Pausanias har rapportert at to statuer av Apollon sto ved siden av hennes statue og at den var gjort av forgylt bronse.[5] Det er ganske sikkert Pausanias har rett i at det var forgylt bronse som ble benyttet.[6]

Athenaios hevdet at hun var så rik at hun tilbød å finansiere ombyggingen av Thebens murer som hadde blitt ødelagt av Aleksander den store i 336 f.Kr., men på den betingelse at ordene «Ødelagt av Aleksander, gjenoppbygd av Fryne kurtisanen» ble innskrevet i muren. Den senere historikeren Diogenes Laertios forteller om et mislykket forsøk Fryne gjorde på å utfordre filosofen Xenokrates' dyd, en av Platons elever og etterfølgere.[7]

Christine Mitchell Havelock har argumentert at fortellingen om Fryne som svømte naken i sjøen er mest sannsynlig en fabrikkert sensasjon,[2] ettersom Plutark så statuene i Thespiai og Delfi personlig.[1][8] Selv om statuene eksisterte, var nok kjærlighetsforholdet mellom Praxiteles og Fryne antagelig en oppfinnelse av senere biografer.[9] Theben ble gjenoppbygget mellom 315 eller 316 f.Kr.,[10] men det er tvilsomt at Fryne noen ganger foreslo å finansiere dem. Diodorus Siculus skrev at athenerne bygget en større del av murene og at Kassandros skaffet mer hjelp senere. Han nevner ikke Frynes påståtte tilbud.[11]

Rettssak[rediger | rediger kilde]

En kopi av Afrodite fra Knidos. Det er sagt at Fryne var modell for originalstatuen.

Den mest velkjente hendelse i Frynes liv er rettssaken hennes som har blitt hyppig avbildet av senere kunstnere. Athenaios skrev at hun ble anklaget for å ha vanhelliget de eleusinske mysterier, fremstilt for Areopagos-domstolen, og forsvart av taleren Hypereides som skal ha vært en av hennes elskere.[3] Anklagen ble ifølge Dionysios Periegetes skrevet av retorikeren Anaximenes av Lampsakos.[12] Da det syntes som om domskjennelsen ville gå i Frynes disfavør, trakk Hypereides kjortelen av henne og blottet hennes bryster foran dommerne for å vekke deres medlidenhet. Hennes skjønnhet innga dommerne en overtroisk frykt som ikke fikk dem til å dømme «en profetinne og prestinne av Afrodite» til døden. Hun ble dermed frikjent.

Imidlertid har Athenaios også kommet med en annen redegjørelse fra rettssaken, gitt i Ephesia av komedieforfatteren Posidippos av Kassandria. Han beskrev ganske enkelt at Fryne hadde omfavnet hver av jurymedlemmene og gråtende bedt for sitt liv, uten at noen blotting av brystet er nevnt. Forskeren Craig Cooper har argumentert for at Posidippos' versjon er den mest sannsynlige, og at Fryne aldri blottet brystet for juryen.[13]

Beskrivelsen av rettssaken som gis av Athenaios og den kortere redegjørelse av Pseudo-Plutark[14] stammer fra biografen Hermippos fra Smyrna (ca 200 f.Kr.) som selv hadde fortellingen fra Idomeneos fra Lampsakos (ca 300 f.Kr.). Posidippos' versjon er den eldste kjente. Om hun virkelig blottet brystet, noe som inspirerte en rekke senere kunstnere, ville antagelig Posidippos ha nevnt det som komedieforfatter. En rimelig konklusjon er at Frynes blottede overkropp er en god historie som ble diktet opp en gang etter 290 f.Kr., mens Posidippos var aktiv som skribent. Etter den tid overtok Idomeneos som skribent.

Idomeneos kan ha funnet på en mer vellystig versjon, muligens for å parodiere og latterliggjøre de athenske demagogenes rettspraksis. I betraktning av hans tilbøyelighet til å tillegge demagogene tvilsomme motiver, er blottingen av brystet noe som passer med den Hypereides-karakteren Idomeneos beskrev. Senere biografer har ukritisk gjengitt hans versjon, slik som da Hermippos fra Smyrna tok med Idomeneos' versjon i sin egen biografi. Et utdrag av Hermippos' biografi er bevart i verkene til Athenaios og Pseudo-Plutark.

Det finnes likevel argumenter som støtter påstanden om at hun faktisk blottet overkroppen. Betegnelsen «Afrodites profetinne og prestinne» kan bety at Fryne deltok i Afrodisia-festivalen i Egina. Om det er sant, ville det ha overbevist jurymedlemmene om at hun hadde gudinnens gunst og fortjente deres medlidenhet.[15] Det var akseptert at kvinner hadde særlig evne til å vekke juryens sympati; mødre og barn ble av den grunn fremvist i rettssalen. Å blotte brystet var ikke begrenset til eller typisk for hetærer eller prostituerte, men ble gjort også av andre i håp om å vekke medlidenhet.[16]

I moderne og samtidig kunst[rediger | rediger kilde]

En politisk tegning fra Puck i 1884 gjør narr av James G. Blaine som den tatoverte mannen med mange uutslettelige skandaler. Tegningen er basert på Jean-Léon Gérômes maleri.

Grunnet sin skjønnhet har Fryne inspirert mange senere kunstverk, blant annet Phryné devant l'Areopage (Fryne foran Areopagos, 1861) av billedkunstneren Jean-Léon Gérôme. Ingen av kildene nevner at juryen var den på Areopagos (både Athenaios og Pseudo-Plutark sier kun jury eller dommere).

J.M.W. Turner stilte i 1838 ut maleriet Phryne going to the Public Baths as Venus - Demosthenes taunted by Aeschines («Fryne går til de offentlige bad som Venus - Demosthenes hånet av Aeschines»), et bilde som John Ruskin og andre har forsøkt å forklare.

Charles Baudelaire i sine dikt Lesbos og La beauté og Rainer Maria Rilke i sitt dikt Die Flamingos var inspirert av hennes skjønnhet og berømmelse. Fryne ble også emne for en opera av Camille Saint-Saëns: Phryné (1893). Dimitris Varos, en moderne gresk poet og forfatter, skrev også en bok kalt Fryne.

Den polske forfatteren av fantastisk litteratur, Witold Jabłoński, skrev en bok som på norsk ville ha hett Fryne hetæren. Navnet «Fryne» ble også benyttet på den eponymiske hovedfiguren i australske Kerry Greenwood krimserie om Phryne Fisher.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Plutarch. «De Pythiae oraculis». Moralia.
  2. ^ a b Havelock, Christine Mitchell (2010): The Aphrodite of Knidos and Her Successors: A Historical Review of the Female Nude in Greek Art. Ann Arbor: The University of Michigan Press. ISBN 978-0-472-03277-8. s. 43
  3. ^ a b c Athenaios: "Book XIII". Deipnosophistae.
  4. ^ Stylianou, P.J. (1998): A Historical Commentary on Diodorus Siculus, Book 15. New York: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-815239-2. s. 367
  5. ^ Pausanias: «Bok X, 15». Beskrivelse av Hellas.
  6. ^ Keesling, Catherine (2006): «Heavenly Bodies: Monuments to Prostitutes in Greek Sanctuaries» i: Faraone, Christopher A.; McClure, Laura K.: Prostitutes and Courtesans in the Ancient World. Madison, Wisconsin: The University of Wisconsin Press. ISBN 978-0-29-9213145. s. 67
  7. ^ Laërtius, Diogenes: «Book IV, 2». Lives and Opinions of Eminent Philosophers.
  8. ^ Plutark: «Amatorius». Moralia.
  9. ^ Cavallini, Eleonora: «Phryne in Modern Art, Cinema and Cartoon» Arkivert 8. juli 2016 hos Wayback Machine..
  10. ^ «The Parian Marble». The Ashmolean Museum.
  11. ^ Siculus, Diodorus: «Book XIX, 54, 63». Bibliotheca historica.
  12. ^ Sitert av Athenaios XIII.591e
  13. ^ Cooper, Craig (1995): «Hyperides and the trial of Phryne» i: Phoenix 49 (4): 303–318.
  14. ^ Pesudo-Plutark: «Book IX». Lives of the Ten Orators.
  15. ^ Nalden, F.S. (2006): Ancient Supplication. New York: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-538598-4. s. 102
  16. ^ Havelock, Christine Mitchell (2010): The Aphrodite of Knidos and Her Successors: A Historical Review of the Female Nude in Greek Art. Ann Arbor: The University of Michigan Press. ISBN 978-0-472-03277-8. s. 45

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fryne&oldid=23305173»