Fruholmen fyr
| Fruholmen fyr | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Sted | Fruholmen | ||
| Fylke | Finnmark | ||
| Kommune | Måsøy | ||
| Opprettet | 1866 | ||
| Fyrlistenummer | 934500 | ||
| Fyrtårn | |||
| Høyde | 14 m | ||
| Form | Firkantet | ||
| Byggemateriale | Jernbetong | ||
| Fyrlys | |||
| Lyskarakter | Fl W 20s (tema for: white light flashing once every 20 seconds) | ||
| Lyshøyde | 48 m | ||
| Lysvidde | 19 nm | ||
| Status | |||
| Eier | Staten | ||
| Nedlagt | - | ||
| Avbemannet | 2006 | ||
| Automatisert | 2006 | ||
| Vernestatus | Fredet etter lov om kulturminner | ||
 Fruholmen fyr 71°05′37″N 23°59′01″Ø | |||
Fruholmen fyr er et fyr i Måsøy kommune i Finnmark. Fyret ligger på Fruholmen nord for Ingøya, og er verdens nordligste fyrstasjon. Det er også det mest værharde fyret i Norge.
Det opprinnelige fyret i støpejern ble bygd i perioden 1864–1866, og tent første gang 25. august 1866. Det fyrtårnet var 33 meter høyt. Opprinnelig ble fyrlyset drevet med fettolje, men fra rundt 1875 ble det brukt parafin. Fyret fikk telefon i 1931. Fruholmen fyr var det eneste i Finnmark som ikke var okkupert av tyskerne under 2. verdenskrig, men i november 1944 ble den daværende fyrfamilien tvunget til å evakuere fyret, og fyrstasjonen ble bombet og jevnet med jorden.
Et nytt fyr i jernbetong ble bygd etter krigen, og fyret ble tent igjen i 1949. Det nye fyret ble drevet med strøm fra dieselaggregater. I 1963 ble en strømkabel lagt fra Ingøy til fyret, og et radiofyr ble montert året etter. I 1973 ble fyret omgjort til tørnstasjon med bare to mann på vakt, og familiebosettingen på fyret ble avviklet. Fruholmen fyr ble automatisert og avfolket i 2006.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Ellingsve, Eli Johanne (2012): Ishavsfyr
