Fruen fra Havet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Fruen fra Havet er et drama av Henrik Ibsen. Stykket ble utgitt 28. november 1888 og hadde premiere på både Christiania Theater og Hoffteatret i Weimar 12. februar 1889.

I Fruen fra havet tar Ibsen opp problematikken omkring hvilke konsekvenser de valgene vi tar får for oss selv og andre.

Rollene[rediger | rediger kilde]

Agnes Mowinckel som Ellida i Fruen fra havet, 1928.

Doktor Wangel, distriktslege.
Fru Ellida Wangel, hans andre hustru.
Bolette.
Hilde, halvvoksen. Hans døtre fra første ekteskap.
Overlærer Arnholm.
Lyngstrand.
Ballested.
En fremmed mann.
Unge folk fra byen.
Turister.
Sommergjester.

Handlingen[rediger | rediger kilde]

Doktor Wangel er lege i en liten by på vestkysten av Norge. Han har to døtre fra sitt første ekteskap, Bolette og Hilde. Etter at hans første kone døde, giftet han seg med Ellida, som er mye yngre enn ham. Hun er datter av en fyrvokter, og har vokst opp ute i havgapet. Ellida og Wangel fikk en gutt sammen, som døde som spedbarn. Etter den tid har de ikke hatt noe skikkelig ekteskap eller seksualliv, og doktoren er bekymret for Ellidas mentale helse.

Doktor Wangel har skrevet til Bolettes tidligere huslærer Arnholm og invitert ham til å komme og besøke dem, fordi han tror det vil ha gunstig virkning på Ellida. Men Arnholm misforstår og tror det er Bolette som går og venter på ham, og han prøve å lokke henne til seg ved å bruke muligheten til å komme seg ut i verden som agn. Da Bollete skjønner at Arnholms egentlige ønske er et ekteskap, nekter hun først, men mot slutten av skuespillet går hun motstrebende med på å gifte seg med sin gamle lærer. Dette gjør hun kun siden hun ser det som sin eneste mulighet til å komme seg ut i verden og få lære ting på andre måter enn fra bøker.

Ellida var for ti år siden forlovet med en sjømann. Etter å ha begått et mord på en skipskaptein ble han nødt til å rømme, men han ba henne om å vente på ham til han kom tilbake for å hente henne. Hun forsøkte forgjeves å heve forlovelsen, men siden Ellida følte at hun sverget ved havet på å gifte seg med den fremmende, klarer hun ikke skyve ham fra seg. Denne fremmede mannen har en dragende makt over henne, og når han nå etter alle disse årene kommer tilbake for å ta henne med seg, forstår Wangel at han er nødt til å gi Ellida valget i frihet mellom å bli hos ham eller reise med den fremmede. Hun velger da å bli hos sin mann, og stykket ender med at den fremmede drar sin vei mens Ellida og Wangel tar fatt på sitt nye samliv.

Filmatiseringer[rediger | rediger kilde]

Visningshistorie[rediger | rediger kilde]

Sitater[rediger | rediger kilde]

"Jeg sitter paa berget og ser ned paa de skummende bølger"


Trivia[rediger | rediger kilde]

Kunstmaleren Johan Martin Nielssen (1835-1912) som solgte sine landskapsbilder til adelige i Østerrike-Ungarn, mente at hans kone, malerinnen Clemence Lederer, som var datter av Wiens ordfører, hadde stått modell for Elida Wangel, kvinnen som forlater sin mann fordi hun har forelsket seg i en annen. Ifølge Nielssen skulle dette ha ført til at Clemence identifiserte seg med Nora i Et dukkehjem. Saken ble ikke bedre av at Ibsen, som var en venn av ekteparet, på julaften 1879 forærte henne en førsteutgave av nettopp Et dukkehjem med personlig dedikasjon. Dette ble for mye for den spissborgerlige Nielssen, som brøt opp fra kone og barn, og forlot Wien uten noengang å se dem igjen. Han levde i Norge som en bitter og innadvendt mann, og fascinerte Knut Hamsun i en slik grad at denne brukte ham som modell for Johan Nilsen Nagel (nesten samme navn) i sin roman Mysterier.[1]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

The Lady from the Sea, gratis tilgjengelig i Prosjekt Gutenberg (engelsk)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jan Nyberg: Mysteriet Johan Nielssen, Bergens Tidende, 20.september 2006