Frontfagsmodellen
Frontfagsmodellen er basert på den såkalte Aukrust-modellen fra 1966. Utvalget bygget på tesen om at lønnsveksten i Norge må tilpasses hva konkurranseutsatt sektor over tid kan tåle. Dette betyr igjen at lønnsveksten i Norge skal være på linje med våre handelspartnere.
Den norske tarifforhandlingsmodellen har ivaretatt dette ved at avtaleområder med stort innslag av konkurranseutsatt virksomhet har gått inn i tariffoppgjøret først (frontfag), og at utfallet av dette tariffoppgjøret har virket som en norm for andre overenskomstområder som senere går inn i oppgjøret.
Den økonomiske rammen fra frontfaget danner i Norge en mer eller mindre fast ramme for hva som kan oppnås i forhandlingene-, meklingen-, eller konflikten om de øvrige overenskomstene.
Den utvidede frontfagsmodellen innebærer at når lønnsveksten i offentlig sektor skal vurderes, er det ikke bare lønnsutviklingen til arbeiderne, men også til funksjonærene i konkurranseutsatt industri som skal telle med.
I praksis har frontfaget i Norge stort sett vært Verkstedsoverenskomsten (inngått mellom Fellesforbundet (LO) /Teknologibedriftenes Landsforening (TBL) (NHO)ved forbundsvise oppgjør, og større industriområder ved sentrale oppgjør. Det vil si at oppgjøret her har dannet en mal for etterfølgende tariffoppgjør i andre deler av arbeidsmarkedet.
