Fritz Huitfeldt
| Fritz Huitfeldt | |||
|---|---|---|---|
| Født | 4. sep. 1939 Oslo | ||
| Død | 27. okt. 2022[1] (83 år) | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, advokat | ||
| Akademisk grad | Cand.jur. (1968) | ||
| Far | Otte Huitfeldt | ||
| Søsken | Iver Huitfeldt | ||
| Parti | Høyre | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Oslos byrådsleder | |||
| 1997–2000 | |||
| Forgjenger | Rune Gerhardsen | ||
| Etterfølger | Erling Lae | ||
Fritz Huitfeldt (født 4. september 1939 i Oslo, død 27. oktober 2022[2]) var en norsk jurist og politiker (H).
Bakgrunn, utdannelse og yrke[rediger | rediger kilde]
Han tilhørte den danske adelsslekten Huitfeldt. Etter å ha tatt artium i 1958, gikk han på befalsskolen for ingeniørvåpenet, og tok så juridisk embedseksamen i 1968. Han arbeidet for Studentsamskipnaden i Oslo og som eiendomssjef i OBOS. I 1988 fikk han advokatbevilling. Huitfeldt var onkel til politikeren Anniken Huitfeldt (Ap).[3]
Politisk karrière[rediger | rediger kilde]
Huitfeldt ble innvalgt i Oslo bystyre i 1980. Fra 1989 til 1990 var han byråd for bydelene.
Kommunevalget i 1995 ga borgerlig flertall i Oslo, men Høyres førstekandidat Michael Tetzschner ønsket heller å samarbeide med Kristelig Folkeparti og Venstre enn med Fremskrittspartiet. På grunn av samarbeidsproblemene klarte ikke de fire partiene å samle seg om noe felles forslag, noe som førte til at Rune Gerhardsen (Ap) kunne fortsette som byrådsleder. Tetzschner kom etter dette under press, og trakk seg i oktober 1995. En turbulent vinter fulgte der Høyre hadde flere byrådslederkandidater etter hverandre, og til slutt pekte på Huitfeldt som kompromisskandidat.[4]
Huitfeldt fikk oppgaven med å lede forhandlingene om et byråd med Frp, som Høyre etter hvert hadde åpnet for. Forhandlingene førte frem til en avtale i april 1996, men den nyvalgte bystyrerepresentanten Khalid Mahmood (H) nektet å støtte et forslag fra Frp om å lage et såkalt "innvandrerregnskap". Etter dette brøt forhandlingene sammen på målstreken, selv om partiene i utgangspunktet var enige.[5] Da Gerhardsen i desember 1996 trakk seg fordi han ikke ville styre på et borgerlig budsjett for 1997, kom Huitfeldt imidlertid tilbake og ble utpekt som leder for et rent Høyre-byråd.
De borgerlige partiene beholdt flertallet etter valget i 1999. Høsten 2000 avslørte mediene flere feil og forsømmelser ved styringen av byen. Bjørn Stordrange (H) hadde fakturert Oslo Sporveier 1,9 millioner i advokatutgifter samtidig som han var styreleder for det samme foretaket, noe han hadde fått støtte fra samferdselsbyråden for.[6] Økonomien ved Ullevål sykehus var anstrengt, og rehabiliteringen av Frognerbadet hadde ført til budsjettoverskridelser. Frp fremmet derfor forslag om mistillit mot Huitfeldt og byrådet hans, noe Arbeiderpartiet og SV etter noe tvil støttet.[7] Selv om han selv varslet sin avgang og ville forhandle om å utvide byrådet med KrF og Venstre, avsatte bystyret ham 8. november 2000.[8] Huitfeldt trakk seg deretter som byrådslederkandidat, og Høyre utpekte Erling Lae til å etterfølge ham.[9] Han fortsatte i bystyret til 2003, men tok ikke gjenvalg og forlot politikken.[10]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ dødsannonse, jolstad.vareminnesider.no, besøkt 31. oktober 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ NTB (31. oktober 2022). «Fritz Huitfeldt er død». www.abcnyheter.no (norsk). Besøkt 31. oktober 2022.
- ^ Danmarks Adels Aarbog 2018-2020, s. 232–233.
- ^ Nakkim, Kyrre (2. mars 1996). «Slutter opp om Huitfeldt». Arbeiderbladet. s. 6.
- ^ Kaarbø, Agnar; Nakkim, Kyrre (17. september 1996). «Skylder på hverandre». Arbeiderbladet. s. 9.
- ^ «Styrelederens firma hadde millionavtale». www.vg.no. 10. oktober 2000. Besøkt 16. januar 2024.
- ^ Tjernshaugen, Karen R. (27. oktober 2000). «Tror ikke på Ap-makt». Dagsavisen. s. 8.
- ^ «Byrådet i Oslo går». www.vg.no. 8. november 2000. Besøkt 16. januar 2024.
- ^ NRK (9. november 2000). «Erling Lae ny byrådslederkandidat». NRK. Besøkt 16. januar 2024.
- ^ Fritz Huitfeldt Store norske leksikon, hentet 7. juni 2013
| Forgjenger: Merete Johnson |
Oslos byråd for bydelene |
Etterfølger: Ellen Chr. Christiansen |