Frits Hansen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Frits Hansen (født 31. januar 1841 i Larvik, død 8. juni 1911) var en norsk lærer og politiker.

Hansen ble student i 1858 og cand. theol. i 1865. Samme år ble han lærer i nordiske språk, litteratur og historie ved Krigsskolen. I studentårene var han en ivrig deltager i Studentersamfundet, hvor han også var formann. Dette var en brytningstid i Studentersamfundet, da Grundtvigs folkehøyskolebevegelse vant stor tilslutning. I 1872 sluttet Hansen ved Krigsskolen og ble folkehøyskolelærer, først ved Sagatun folkehøyskole og fra 1874 i Gausdal.

I politikken deltok Hansen dels gjennom lokalpressen, dels i valgkampene, særlig i 1891 og 1894. Da det moderate Venstre ble grunnlagt, ble han et av partiets førende menn på Østlandet. I 1896 flyttet han til Kristiania og ble redaktør av partiorganet «Eidsvold». Stillingen i partiet førte også til at han fikk plass i unionskomiteen av 1895. Etter valgene i 1897 gikk «Eidsvold» over til Venstre, og Hansen gikk ut av redaksjonen og tok en stilling som lærer i Kristiania.

Han var sønn av Sorenskrivar Frederik Christian Hansen (1799–1860) og Albine Elise Fougner (1801–46) og ble i 1872 gift med Ingeborg Marie Heftye (1852–1894), datter til Tho. Joh. Heftye.[1][2]

Se også Fougner (slekt)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Arnfinn Engen, Frits Hansen i Store Norske Leksikon.
  2. ^ Salmonsens konversationsleksikon, Anden Udgave, bind X, «Hansen, Frits». København: J. Schultz, 1920.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]