Friesland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Friser»)
For den mytiske øyen i Nord-Atlanteren se Frisland
Kart over utbredelse av det frisiske språket (uten Nordstrand, Pellworm (utdødd) og Rømø (dansk språk) )

Friesland (eller Frisland, vestfrisisk Fryslân, nordfrisisk Fraschlönj) er et landområde langs kysten av Vadehavet, mer presist avgrenset som det området som har frisisk som dagligspråk. I dag utgjør ikke det frisiske språkområdet noe sammenhengende areal. Med det Interfrisiske rådet har friserne i 1999 opprettet et organ som tar vare på frisiske kulturelle og språklige interesser på tvers av nasjonalgrensene.

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Med grunnlag i dialektene som snakkes, kan man foreta en tredeling i Vest-, Øst- og Nord-Friesland. Navnene «Vest-», «Øst-» og «Nord-Friesland» er imidlertid ikke offisielle navn på de aktuelle områdene, da de brukes på forvaltningsenheter som avviker fra disse.

Vest-Friesland[rediger | rediger kilde]

Det vestfrisiske språkområdet er stort sett sammenfallende med den nederlandske provinsen Friesland/Fryslân. Det snakkes også frisisk i noen landsbyer vest i provinsen Groningen. Vest-Friesland er det største sammenhengende frisisk-språklige område. (Offisielt brukes navnet Westfriesland på en region i provinsen Noord-Holland på vestsiden av IJsselmeer, der frisisk imidlertid har forsvunnet som dagligspråk.)

Øst-Friesland[rediger | rediger kilde]

I videst forstand er Øst-Friesland området mellom elvene Lauwers og Weser, dvs. at det tilsvarer den nederlandske provinsen Groningen og den nordvestlige delen av den tyske delstaten Niedersachsen. Det frisiske språket er imidlertid nesten utdødd i dette området, selv om den lokale dialekten som snakkes i mange landsbyer nordøst i Groningen godt kan karakteriseres som frisisk. Offisielt regnes den ikke som frisisk. Dette har mest å gjøre med at frisisk i Nederland først og fremst assosieres med vestfrisisk og ikke østfrisisk. Østfrisisk har overlevd i Saterland, en kommune 80 km sør for kysten nær Cloppenburg, som østfriser hadde utvandret til i tiden mellom 1100 og 1400. (Offisielt brukes navnet Ostfriesland på et tidligere grevskap i område mellom Dollart, Wilhelmshaven og De østfrisiske øyene; det tilsvarer omtrent til de tre tyske kommunene Aurich, Leer og Wittmund samt byen Emden.)

Nord-Friesland[rediger | rediger kilde]

Nord-Friesland er området mellom elvene Eider og Vidå, som danner grensen til Danmark. Nordfrisisk snakkes langs deler av Schleswig-Holsteins Nordsjø-kyst både på noen av De nordfrisiske øyene (Sylt, Amrum og Föhr) og på fastlandet (mellom Husum og grensen til Danmark) samt på Helgoland. Nordfrisisk har dødd ut som dagligspråk på Eiderstedt, Nordstrand og Pellworm.[1][2]

Offisielt brukes navnet Nordfriesland på en Landkreis i Schleswig-Holstein som omfatter mesteparten av det nordfrisiske språkområdet [og vel så det], men f.eks. ikke Helgoland. Cirka en tredel av Landkreisen er opprinnelig jysk bosetningsområde.

Historie[rediger | rediger kilde]

Friserne nevnes allerede av romerske forfattere rundt begynnelsen av vår tidsregning. Men først fra Karl den stores tid fins det detaljert informasjon om frisernes rike. Det hadde sin største utstrekning på 700-tallet, da det strakte seg fra Brugge i vest til Wesermunningen i øst. Friserkongenes hovedsete lå ved Utrecht. Under Karl den store ble riket delt opp i flere grevskaper. Senere klarte friserne imidlertid å gjenvinne en viss autonomi: Fra 1100- til 1300-tallet var Friesland delt i sju distrikter med selvstyre. Hvert distrikt valgte årlig rådmenn (redjeven), som sammen var ansvarlige for rettsvesen og politiske avgjørelser av overregional betydning. Føydalismen fikk derfor aldri fotfeste i Friesland.

Etter at denne styringsformen hadde brutt sammen, bl.a. pga. svartedauen og stormfloder, var det en rekke med småkonger (hovedlinge) som prøvde å monopolisere makten. Men selv i denne tiden var borgerne relativt frie, sammenlignet med samtidens føydalsamfunn.

Rikets enhet tok slutt da Westfriesland (dvs. vest for Zuiderzee) ble annektert av greve Floris 5 av Holland i 1288. Det såkalte Westerlauwers Friesland (dvs. mellom Zuiderzee og Lauwers) ble av keiser Maximilian i 1498 gitt til hertug Albrecht av Sachsen. Byen Groningen begynte med sin nederlandsktalende befolkning å dominere den delen av Øst-Friesland som lå vest for Ems. Resten (Ostfriesland), klarte lenge å bevare selvstendigheten som grevskap og senere fyrstedømme, men kom 1744 under Preussen, og forble det – med noen avbrekk – frem til Preussens oppløsning i 1945.

Områdene øst for Weser og nord for Eideren som ble kolonisert av frisere, var aldri del av noen frisisk stat. Området mellom Eideren og Vidåen med De nordfrisiske øyene (Nord-Friesland) tilhørte det danske hertugdømmet Slesvig.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Frisernes historie Arkivert 13. oktober 2010 hos Wayback Machine.
  2. ^ «Nordfrisernes Språkområde (Nordfriisk Instituut)». Arkivert fra originalen 27. september 2007. Besøkt 27. januar 2008.