Friarferdi til Gjøtland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Friarferdi til Gjøtland er den eldste bevarte oppskrift av en middelalderballade i Norge; oppskriften er fra 1612 og ble reddet ut av ilden i 1868, da gammelt rask skulle brennes på Arnegården i Steinsvika i Volda. Skolelæreren Jakob Kobberstad (1840–1919) sikret seg dokumentet, men kunne ikke tyde det og sendte det derfor til Sophus Bugge, som straks forsto verdien av det. Dokumentet inneholdt ikke bare viseteksten, men også et «smaleregister», en oversikt over småfeet, og dermed en datering. Registeret er så omfattende at dette bare kan skrive seg fra én gård i Volda, Moritsgården på Søre Bjørkedal, bosted til Pål Torbjørnsson Bjørkedal (1570?–1636?).[1] Pål Torbjørnsson var lagrettemann og skrivekyndig. Flere rim halter, men på norrønt fungerte de, som sit (moderne norsk: «sitter») og lit (moderne norsk: «farge», «lét»). Den som skrev ned teksten i 1612, har trolig hatt et eldre forelegg han skrev av og tilpasset det danskpregede skriftspråket.[2]

Balladeteksten handler om herr Peder drar med følget sitt på frierferd til det hedenske Gjøtland for å fri til kongsdatteren Målfrid. Villdyr blir sendt mot ham, men Peder har en mann i sitt følge som kan riste trollruner. Runekunsten hjelper herr Peder mot villdyrene. Kongsdatteren har stemor som vil ha herr Peder drept; men kongen spør datteren hva hun selv vil. Hun har drømt at hun skulle bli gift med en kristen mann, og gir ham sitt ja.

Visa har nummer E 72 i TSB katalogen. Den finnes bare på norsk, men minner om den danske Brudefærden til Hedenland (TSB E 71, DgF 71) og den færøyske Ásmundur skeinkjari (TSB E 73).[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]