Frijazz
Frijazz er en retning innen jazzmusikk som karakteriseres ved minimal avhengighet av formelle grenser. Frijazzen ble først utviklet på 1950- og 1960-tallet av musikere som Ornette Coleman, Cecil Taylor, Albert Ayler, Archie Shepp, Bill Dixon og Paul Bley. Best kjent er kanskje musikken John Coltrane produserte i den senere delen av sin karriere. Selv om frijazz ofte assosieres med den tiden den først ble skapt, har mange musikere som Peter Brötzmann, Cecil Taylor, Mars Williams, Ken Vandermark og William Parker holdt stilen vedlike og videreutvikler den også idag.
Historie[rediger | rediger kilde]
Om ikke Ornette Coleman var den som direkte etablerte frijazzen, bidro han sterkt til å utkrystallisere formen på slutten av 1950-tallet. Uansett har Coleman ganske sikkert æren for betegnelsen «frijazz». I 1960 utga han albumet Free Jazz: A Collective Improvisation. Tittelen ble raskt synonymt med samtidens utvikling innen jazz, og etterhvert navnet på en retning/stilart.
Det var imidlertid forgjengere. To låter av pianisten Lennie Tristano er vurdert som den første frijazzen. «Digression» og «Intuition» ble begge spilt inn i 1949. Ingen av dem hadde forhåndsarrangert melodi, harmoni eller rytme.[1][2]
Det meste av Sun Ras musikk kan klassifiseres som frijazz, selv om Sun Ra selv gjentatte ganger hevdet at musikken hans var komponert og at det han skrev låt friere enn det frijazz-musikerne presterte.
Noen av produksjonene til Charles Mingus var også viktige for etableringen av frijazz. Spesielt bør nevnes hans tidlige Atlantic-innspillinger, som Pithecanthropus Erectus, The Clown og Tijuana Moods.
Siden midten på 1950-tallet hadde Jackie McLean utforsket et konsept han kalte «The Big Room», hvor de ofte strenge reglene i bebop kunne løsnes på eller droppes.
I tiden 1960–1962 fikk en trio, ledet av Jimmy Giuffre med Paul Bley og Steve Swallow, liten oppmerksomhet, men de ble senere regnet som et av de mest innovative frijazz-ensemblene.
Eric Dolphys samarbeide med Charles Mingus, John Coltrane, og Chico Hamilton, sammen med hans egne soloproduksjoner, har også hatt stor betydning for utviklingen av frijazz.
Definisjon[rediger | rediger kilde]
Det finnes ingen allment akseptert definisjon av begrepet frijazz. Forsøk på definisjoner blir komplisert av at mange musikere som opererer i andre stilarter bruker begrepet og også at frijazz blandes med andre stiler. Mange musikere tenderer også til å unngå klassifisering, da det anses som ubrukbart eller unødvendig begrensende.
I frijazz er improvisasjon essensiell, og i motsetning til tidligere stilarter hvor soloene alltid var bygd på rammeverk gitt av komponert materiale (akkordskifter og melodi), gir frijazzen utøverne videre muligheter.
Denne typen musikk spilles ofte i mindre orkestre og låter ofte aggressiv, dissonant og generelt med mye lyd og energi. Mange kritikere, spesielt tidligere, anså fraværet av kjente elementer innen jazz som et tegn på at musikerne manglet teknikk. Mange musikere bruker instrumentene på ukonvensjonelle måter, som for eksempel overblåsingsteknikker. Idag er slike synspunkter mere marginale og musikken har bygd en tradisjon som følges av seriøse kritikere.
Utover dette så lar frijazz seg best beskrive ved å sammenligne med hva som referere til her som «andre former for jazz», som dekker ragtime, dixieland, swing, bebop, cool jazz, jazz-fusion. Sistnevnte benytter faste tempi og sterkt pulserende rytmer, vanligvis i 4/4, men også i andre taktarter, alltid synkopert. Frijazz beholder vanligvis en generell puls og swinger ofte, men uten fast tempo, og ofte med accelerando og ritardando, som gir et inntrykk av at musikken beveges i bølger. Musikerne spiller ofte i forskjellige tempo.
I «andre former for jazz» brukes harmoniske strukturer (vanligvis diatoniske akkorder) og improvisasjoner baseres på notene i akkordene. I frijazz unngås, nesten pr definisjon, slike strukturer. Allikevel beholdes mye av språket fra tidligere stilarter. Det er derfor vanlig å høre diatoniske fraser, bluesfraser og lignende i denne musikken. Det er også vanlig med et flatt harmoniskjema som underlag (se modal jazz), men fraværet av slike primitive hjelpemidler er også vanlig.
«Andre former for jazz» bruker også komponerte melodier som basis for framførelse og improvisasjon. I frijazz praktiseres noen ganger bruk av slikt materiale og noen ganger ikke. I enkelte tilfeller som også kalles frijazz blir andre komposisjonsstrukturer brukt. Disse kan være veldig detaljerte og komplekse. Musikken til Anthony Braxton gir mange eksempler på dette. Det ville kanskje være best å bruke andre begreper, som eksempelvis avantgardistisk jazz på dette og reservere begrepet frijazz til musikk med få eller ingen forhåndskomponerte elementer.
Globalt[rediger | rediger kilde]
Utenfor Nord-Amerika har frijazz slått an i varierende grad, spesielt i Europa og Japan. Saksofonistene Peter Brötzmann og Evan Parker, trombonist Conny Bauer, klarinettist Theo Jörgensmann, gitarist Derek Bailey og trommeslager Han Bennink var blant tidlig kjente europeiske frijazzutøvere. Alle er fortsatt aktive. Europeisk frijazz tilnærmer seg generell fri improvisasjon, med større avstand til jazztradisjonen. Japanske musikere, som gitaristen Masayuki Takayanagi og saksofonisten Kaoru Abe, har tatt frijazzen i en annen retning, hvor de tilnærmer seg støymusikk. Amerikanske musikere som Don Cherry, John Coltrane, og Pharoah Sanders integrerte i større grad elementer av musikk fra Afrika, India og Midtøsten.
Nasjonalt[rediger | rediger kilde]
Som andre steder i Europa har frijazz også etter hvert blitt nokså veletablert i Norge. Flere plateselskaper blitt opprettet med det mål å gi ut norsk frijazz, ofte i sammenheng med norsk kontemporærmusikk. Av slike plateselskaper kan Smalltown Superjazzz og Rune Grammofon nevnes. På tross av en håndfull etter hvert etablerte musikere er allikevel det norske frijazzmiljøet uhyre lite sammenlignet med andre sjangere. Dette fører til at mange av sjangerens musikere går igjen i en rekke forskjellige prosjekter og band. Det kan for eksempel nevnes at trommeslageren Paal Nilssen-Love ifølge plateselskapets egne internettsider siden 2005 har bidratt på hele 13 av Smalltown Superjazzz' utgivelser, og kun uteblitt fra i alt seks! Da dette plateselskapet hadde såkalt «label night» under årets Kongsberg Jazzfestival var også Nilssen-Love å finne i fire av seks band som opptrådte. Det samme var den svenske saksofonisten Mats Gustafsson, som på tross av sin nasjonalitet er et kjent navn i det norske frijazzmiljøet. Foruten disse må saksofonisten Frode Gjerstad nevnes som en pioner innen utviklingen av norsk frijazz.
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «Lennie Tristano and Free Jazz» Arkivert 9. august 2016 hos Wayback Machine., Dailymusicbreak 2. mai 2014
- ^ Palmer, Robert (24. januar 1982): «Lennie Tristano- A Neglected Jazzman», New York Times
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Anderson, Iain (2007): This Is Our Music: Free Jazz, the Sixties, ad American Culture. Philadelphia: University of Pennsylvania Press. ISBN 978-0812220032.
- Gioia, Ted (2011): The History of Jazz. Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0195399707, s. 309–325.
- DeVeaux, Scott; Giddins, Gary (2009): Jazz. New York: W. W. Norton and Company. ISBN 978-0393068610
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Free Jazz: The Jazz Revolution of the '60s[død lenke], av Robert Levin, juni 2006
