Franz Gockel
| Franz Gockel | |||
|---|---|---|---|
| Født | 30. des. 1925[1] Niederense | ||
| Død | 22. nov. 2005[1] (79 år) Rhynern[2] | ||
| Beskjeftigelse | Militært personell | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Utmerkelser | Fortjenstkors med bånd av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden | ||
Franz Gockel (født 30. desember 1925 i Niederense, død 22. november 2005 i Rhynern ved Hamm) var en tysk soldat som overlevde D-dagen (6. juni 1944). Senere i livet er Gockel kjent for sitt langvarige arbeid for forsoning mellom de tidligere krigsmotstanderne. For denne fredsinnsatsen er han tildelt Bundesverdienstkreuz. Etter krigen tok Gockel opp igjen arbeidet som taktekker i familiebedriften.
Levnetsløp[rediger | rediger kilde]
Gockel, hvis far også het Franz Gockel, var eldste sønn i en taktekkerfamilie med syv barn. I Rhynern begynte han som 14-åring i taktekkerlære. I 1943 ble han innkalt til militæret og ble etter rekruttskole beordret til Normandie. Glockel var maskingeværskytter i 726. Infanteriregiment i 352. Infanteridivisjon på det avsnittet som de allierte betegnet som Omaha Beach under landgangen på D-dagen.
Motstandsrede 62 lå mellom avsnittene Easy Red og Fox Green ved Colleville-sur-Mer. Sammen med Gockel var Hans Warnecke, Heinrich Severloh og ytterligere to tyske soldater. Disse overlevde og ble tatt til fange av amerikanerne.
Ca kl 14.00 fikk Glockel et skudd i den venstre hånden og ble stridsudyktig. Han tok seg frem til kompanibunkeren i Colleville og ble overført til et lasarett i Balleroy, deretter tilbake til Tyskland.
I et brev til sine foreldre skriver Gockel den 10. juni 1944:
- «Dann begann das Morden. Es wurde geschossen, was die Läufe nur hielten. Bald lag der ganze Strand voll von Amerikanern. Auch viele Unverletzte blieben auf dem Sand liegen. Aber als das Wasser kam, mußten auch sie weiter. Dabei wurden sie abermals von uns unter Feuer genommen. [...] Wir konnten es gar nicht begreifen, daß die in dem Feuerhagel trotz ihrer schweren Verluste immer wieder kamen. [...] Die hundertfache Übermacht hat wohl jeder von uns beseitigt. Ich habe mit meinem Gewehr über 400 Schuß verschossen. Und das auf die günstige Entfernung von 100 bis 250 Meter.»
Franz Gockel fortrengte sine opplevelser i Normandie, gikk tilbake til taktekkerarbeidet og fullførte i 1950 sin utdannelse som taktekkermester. 18 år senere overtok han familiebedriften og bygde denne videre ut. Han hadde en rekke verv, bl.a. som «Obermeister» – leder for det lokale håndverkerlauget.
For å bearbeide sine inntrykk fra krigen, reiste Franz Gockel i 1958 tilbake til Normandie og kontaktet en fransk familie som han kjente fra tjenestetiden. De ønsket ham hjertelig velkommen! I Colleville ble han også mottatt av borgermesteren. Dette ledet til at Gockel engasjerte seg i arbeide for tysk-fransk og tysk-amerikansk forsoning. Med invitasjon fra flere amerikanske veteranforeninger reiste han en rekke ganger til USA og hadde brevutveksling med tidligere amerikanske GI som overlevde landgangen på Omaha Beach. Nesten hvert eneste år deltok han i minnemarkeringen den 6. juni i Normandie. For sitt utrettelige arbeide ble Gockel utnevnt til æresborger av Colleville og mottok det tyske Bundesverdienstkreuz for sitt arbeide i tillegg til flere europeiske utmerkelser.
I en rekke produksjoner for ZDF fortalte han om sine opplevelser kort tid før han døde.
Hans helse forverret seg i 2005 og han døde i en alder av 79 år i november av diabetes.
Verk[rediger | rediger kilde]
- "Das Tor zur Hölle – Omaha Beach 06. Juni 1944", Hirle Verlag, Straßburg, ISBN 2-914729-24-3
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 24. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (tysk) Artikel im Stern über Franz Gockel
- (tysk) Mehr über WN 62