Franz Georg von Schönborn
| Franz Georg von Schönborn | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 15. juni 1682[1][2] Mainz | ||
| Død | 18. jan. 1756[1][2] (73 år) Philippsburg slott | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1729–), diakon (1717–) | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Universitetet i Leiden | ||
| Far | Melchior Friedrich Schönborn | ||
| Mor | Maria Anna Sophia Johanna von Boineburg-Lengsfeld | ||
| Søsken | 10 oppføringer
Friedrich Carl von Schönborn
Johann Philipp Franz von Schönborn Rudolf Franz Erwein von Schönborn Anselm Franz Graf von Schönborn-Buccheim Maria Eleonora Schönborn-Buchheim Hugo Damian von Schönborn Marquard Wilhelm Graf von Schönborn Anna Maria Philippina, Gräfin von Schönborn-Buchheim Maria Sophia, Gräfin von Schönborn Gräfin Anna Charlotte Maria von Schönborn | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Gravlagt | Trier domkirke | ||
Franz Georg von Schönborn (født 15. juni 1682 i Mainz, død 18. januar 1756 i Ehrenbreitstein ved Koblenz) var erkebiskop av Trier, tysk-romersk kurfyrste, fyrstbiskop av Worms og fyrsteprost av Ellwangen. Han var niende barn av den kurmainzske statsminister og nevø av kurfyrst-erkebiskop Lothar Franz von Schönborn. Hans eldre brødre var fyrstbiskopene Johann Philipp Franz von Schönborn, Friedrich Carl von Schönborn og Hugo Damian von Schönborn.
Fra 1702 studerte han jus, filosofi, teologi, geografi, historie og språk i Salzburg, Siena og Leiden. Følgende reiser bragte ham til kurien samt det engelske og spanske hoff. Gjennom sin onkels innflytelse knyttet han viktige kontakter ved det keiserlige hoff i Wien.[trenger referanse]
Etter at onkelen døde i 1729 og erkebiskopen av Trier etterfulgte ham i Mainz, ble Franz Georg valgt til erkebiskop av Trier og dermed tysk kurfyrste. Han ble preste- og bispeviet av sin bror Friedrich Carl. Takket være pavens gunst ble han tre år senere også fyrstbiskop av Worms og fyrsteprost av Ellwangen.[trenger referanse]
Politisk holdt han seg nær habsburgerne og så sine kurland dermed i den første delen av sin regjeringstid stadig innviklet i konfliktene mellom stormaktene. I andre halvdel av sin regjeringstid trakk han seg tilbake fra rikspolitikken og konsentrerte seg om forvaltningen og om byggeprosjekter, bl.a. oppførelsen av den barokke residensen i Ellwangen, og kirker som den berømte «Tokirken» St. Laurentius i Pfalz.
Mot slutten av sitt liv måtte han se sin families svekkede makt i øynene, og døde som den siste av sine mektige brødre etter lengre sykdom i sin yndlingsresidens Ehrenbreitstein.[trenger referanse] Han ble bisatt i domkirken i Trier.
Referanser[rediger | rediger kilde]