Fransk åpning

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Denne artikkelen bruker algebraisk sjakknotasjon for å beskrive sjakktrekk.
a b c d e f g h
8
Chessboard480.svg
a8 svart tårn
b8 svart springer
c8 svart løper
d8 svart dronning
e8 svart konge
f8 svart løper
g8 svart springer
h8 svart tårn
a7 svart bonde
b7 svart bonde
c7 svart bonde
d7 svart bonde
f7 svart bonde
g7 svart bonde
h7 svart bonde
e6 svart bonde
e4 hvit bonde
a2 hvit bonde
b2 hvit bonde
c2 hvit bonde
d2 hvit bonde
f2 hvit bonde
g2 hvit bonde
h2 hvit bonde
a1 hvit tårn
b1 hvit springer
c1 hvit løper
d1 hvit dronning
e1 hvit konge
f1 hvit løper
g1 hvit springer
h1 hvit tårn
8
7 7
6 6
5 5
4 4
3 3
2 2
1 1
a b c d e f g h
Etter 1.e4 e6

Sjakkåpningen Fransk defineres ved åpningstrekkene 1.e4 e6. Den har fått sitt navn etter et telegrafparti mellom sjakklubben i London og Paris.

Temaer[rediger | rediger kilde]

Med 1...e6 går svart med på å gi hvit terrengfordel i sentrum, men satser på å forsvare seg med en solid stilling, for så å gå til motangrep mot det hvite sentrum. Hvit spiller som regel 2.d4, og svart pleier å følge opp med 2...d5. I flere varianter oppstår det en stilling med hvite bønder på d4 og e5, blokkert av svarte bønder på d5 og e6. Svart satser som regel på å underminere dette sentrum med trekk som ...c5 og ...f6. Hvit har en terrengfordel og vil satse på å utnytte dette til et kongeangrep, gjerne med fremstøt av f-bonden. I sluttspill kan hvitfelts-løperen til svart være dårlig, så svart må være obs på å enten få den aktivert, byttet av eller gi den en nyttig defensiv rolle.

Varianter[rediger | rediger kilde]

Hovedvariantene starter med 1.e4 e6 2.d4 d5. Hvits e4 bonde er truet, og hvit må enten bytte den av (Avbyttevarianten), flytte den (Fremskyvningsvarianten) eller beskytte den. Forsøk på å dekke bonden med 3.f3? er en alvorlig feil, etter 3...dxe4 4.fxe4 Dh4+ vinner svart minst en bonde. Dekning med 3.Ld3 er spillbart, men noe unfleksibelt og derfor noe uvanlig.

Avbyttevarianten[rediger | rediger kilde]

Etter 3.exd5 exd5 har hvit utløst spenningen i sentrum. Det er blitt en symmetrisk stilling med en åpen e-linje. Siden det ofte blir mange avbytter og forenklinger i denne linjen, er avbyttevarianten en variant som ofte fører til remis. Imidlertid har avbyttet i sentrum ført til et åpnere sentrum, og stillingen kan by på ubehageligheter for spillere som spiller for passivt eller uforsiktig. Avbyttevarianten kan oppnås senere også dersom hvit spiller exd5 noen trekk senere, f.eks. etter 1.e4 e6 2.d4 d5 3.Sc3 Lb4 4.exd5.

Fremskyvningsvarianten[rediger | rediger kilde]

Etter 3.e5 har hvit fastlagt terrengfordelen. Dette var også en populær variant, og Aaron Nimzowitsch mente det var hvits beste forsøk. Svart pleier straks å rette skyts mot den hvite d4-bonden med 3...c5 og følger ofte opp med ...Sc6 og ...Db6.1.e4-e6. 2.d4-d5. 3.e5-c5!. 4.c3-Sc6. 5.sf3-Db6. 6.Ld3!-Ld7. 7.0-0-cxd4. 8.cxd4-Sxd4. 9.Sxd4-Dxd4. 10.Sc3!-Dxe5. 11.Te1-Df3?. 12.Sxd5!-Dd8 og hvit står best.

Tarrasch-varianten[rediger | rediger kilde]

3.Sd2 kalles Tarrasch-varianten, den er oppkalt etter den tyske spilleren Siegbert Tarrasch. Imidlertid slutter tarrasch selv å spille varianten på grunn av det svarte svartrekket 3...c5. Svart får nå som regel en isolert d-bonde, som Tarrasch mente var til gunst for svart grunnet mobiliteten, men andre spillere har ment at den isolerte bonden er svak. Svart har også mulighet for å spille 3...Sf6 som fører til en mer blokkert stilling, med den typiske låste bondestrukturen etter 4.e5 Sfd7. En annen variant er Akiba Rubinsteins 3...dxe4, som gir opp herredømme over sentrum, men forenkler stillingen for å lette svarts forsvar.

Hovedvarianten[rediger | rediger kilde]

Hvits vanligste trekk er 3.Sc3. Svart pleier nå å spille enten 3...Lb4 (Winawer-varianten) eller 3...Sf6 (Klassisk). Også mulig er 3...dxe4 som fører tilbake til Rubinstein-varianten beskrevet ovenfor.

Winawer-varianten er den skarpeste, svarts løper binder springeren, og svart truer derfor e4-bonden igjen. Hvit pleier å redde den ved å spille 4.e5. Dermed har hvit oppnådd en terrengfordel, og svarts ...Lb4 gjorde at g7-bonden nå er ubeskyttet. Svart satser på å få spill på dronningfløyen, og svekke de hvite bøndene der med ...Lxc3 som vil påføre hvit dobbeltbønder.

Den klassiske 3...Sf6 er mer solid. Hvit kan nå spille 4.e5 (Steinitzvarianten), eller det skarpere 4.Lg5 som truer 5.e5. Etter 4.Lg5 er svarts vanligste svartrekk 4...dxe4 (Burn-varianten) som ligner på Rubinsteinvarianten, det gamle klassiske 4...Le7 som nå er mindre populært siden den er regnet som noe passiv, og det skarpe 4...Lb4 (MacCutcheon-varianten) som har visse likhetstrekk med Winawer.

Andre varianter[rediger | rediger kilde]

Hvis hvit vil unngå de vanlige variantene med 2.d4, er 2.d3 en mulighet. Hvit satser på å bygge opp en stilling med en løperutvikling til g2. Dette kalles kongeindisk angrep fordi hvits oppstilling er lik den svart spiller i den vanligere åpningen kongeindisk.

En annet mulig førstetrekk fra hvit er Mikhail Tsjigorins 2.De2, som er rettet mot svarts 2...d5 da den svarte e6-bonden er bundet.