Francisco Franco

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Fransisco Franco)
Gå til: navigasjon, søk
Den spanske diktatoren Francisco Franco i karakteristisk generaluniform og mørke briller. Franco hadde sammenhengende makten i Spania etter falangistenes seier i borgerkrigen i 1939 til han døde i 1975
Offiseren og politikeren Francisco Franco styrte Spania som fascistisk inspirert, markedsorientert diktatur fra 1939 fram til sin død i 1975. Bildet viser Franco sammen med den amerikanske presidenten Dwight D. Eisenhower i Madrid 1959

Francisco Paulino Hermenegildo Teódulo Franco y Bahamonde Salgado Pardo (født 4. desember 1892 i Ferrol, død 20. november 1975 i Madrid), forkortet Francisco Franco Bahamonde og alminnelig kjent som Francisco Franco eller bare Franco, var en spansk general og statsoverhode i Spania fra oktober 1936 (hele landet fra 1939) og de facto regent i det nominelt gjenopprettede Kongeriket Spania fra 1947 til sin død i november 1975. Som statsoverhode brukte Franco tittelen Caudillo de España, por la gracia de Dios (Spanias leder, av Guds nåde). Gjennom sitt nesten førti år lange styre gikk Francos regjering gjennom ulike faser, som hadde det til felles at de var kjennetegnet av en sterk spansk nasjonalisme, forsvar av landets territoriale integritet, katolisisme, antikommunisme, anti-frimureri og tradisjonelle verdier.[1]

Franco kom fra en militærfamilie og deltok i Rifkrigen i Spansk Marokko i 1920. Han ble den yngste generalen i Europa i 1926[2] Etter at han kom tilbake til Spania var han med på å slå ned en streik i 1934, og forsvarte den konservative regjeringen til Niceto Alcalá-Zamora.

Da venstrepartiet Frente Popular, som bl.a. bestod av marxister og anarkosyndikalister, kom til makten i 1936, ble en periode med stor ustabilitet og konflikt i Spanias historie innledet. Vold mellom militante grupper kom ut av kontroll etter drapet på den konservative parlamentariske lederen José Calvo Sotelo[3] Franco og militæret forsøkte å gjennomføre et statskupp mot Frente Popular, men kuppet mislyktes og ledet til den spanske borgerkrig (1936–1939). Under borgerkrigen stod Franco frem som lederen for nasjonalistene som kjempet mot Frente Popular-regjeringen. Etter å ha vunnet borgerkrigen med militær støtte fra Italia og Tyskland—mens Sovjetunionen støttet venstresiden—oppløste Franco parlamentet og etablerte et høyreorientert styre som hadde makten til 1978, da en ny grunnlov ble vedtatt. Franco holdt Spania offisielt nøytralt under andre verdenskrig, selv om spanske frivillige deltok på aksemaktenes side.

Franco blir av tilhengerne sine gitt æren for å ha forsvart landet mot kommunismen og gjenoppbygget landet etter den utmattende borgerkrigen. I etterkrigstiden holdt Franco på makten gjennom kontroll av media og strenge straffer for motstandere av regjeringen. Under den kalde krigen gikk Spania inn i en nær allianse med USA på grunn av Francos sterke antikommunistiske politikk. President Richard Nixon sa at «general Franco var en lojal venn og alliert av USA. Han skaffet Spania respekt i hele verden gjennom fasthet og rettferdighet».[4] I 1969 utpekte Franco Juan Carlos som sin etterfølger. Som betingelse måtte Juan Carlos erklære sin lojalitet til regjeringspartiet Movimiento Nacional, noe han straks gjorde. Juan Carlos samarbeidet nært med Franco i flere år, hadde en rekke representative oppgaver de siste årene av Francos styre og fungerte også som statsoverhode under Francos sykdom. På dødsleiet gav Franco Juan Carlos full kontroll over landet, og etter Francos død ble Juan Carlos utropt til konge av Spania. Han innledet da en gradvis liberalisering og gjeninnføring av demokrati.

Karriere før borgerkrigen[rediger | rediger kilde]

Franco var sønn av en marineoffiser, men valgte å gå inn i hæren da det var større muligheter der. Han begynte på infanteriakademiet, men utmerket seg ikke noe særlig, da han gikk ut som nummer 251 av 312 kadetter. Men da han tjenestegjorde i Nord-Afrika i den spanske fremmedlegionen, fikk han raske forfremmelser. Hans lave, rundmagede skikkelse og hans lyse stemme, ble spøkt med at hans samtidige, som kalt ham «commandandantin» og «Franquito».

Franco var en profilert offiser i årene før borgerkrigen, blant annet var han sjef for generalstaben under Den andre spanske republikk. Han var en forsiktig planlegger, noe som gjorde at de andre offiserene tvilte på om han ville delta i oppstanden mot republikken. Han markerte seg imidlertid som en sterk antikommunist.

Seier i den spanske borgerkrigen[rediger | rediger kilde]

Utfyllende artikkel: Den spanske borgerkrigen

Franco deltok blant annet i de spanske krigskampanjene i Afrika. I 1936 slo han seg sammen med Alzamiento Nacional for å kjempe mot den spanske regjeringen Frente Popular. I den spanske borgerkrigen benyttet han sine elitetropper fra Nord-Afrika, fikk støtte fra Tyskland og Italia og oppnådde stor suksess i sin krigføring. Francisco Franco ble hurtig motstandsbevegelsens leder, og vant borgerkrigen. Francos Spania tok aldri offisielt parti med aksemaktene under 2. verdenskrig, selv om deres sympatier nok lå hos dem, og erklærte seg fullstendig nøytrale i 1943 da krigens utfall syntes klart. Landet var blitt sterkt utmattet av borgerkrigen, og var ikke istand til å føre en ny krig. Uoffisielt vervet derimot mange «frivillige» spanjoler seg til å kjempe på tysk-italiensk side.

Spania under Franco[rediger | rediger kilde]

Utfyllende artikkel: Spania under Franco

Franco hadde sammenhengende makten i Spania fra 1939 til han døde. Det spanske kongehuset ble etter hans ønske deretter gjeninnsatt. Gjenopprettelsen av monarkiet hadde vært høyresidens endelige mål under den spanske borgerkrig.

Mellom 1939 og 1954 var Spanias politikk preget av proteksjonisme, og detaljstyring av økonomien gjennom korporativisme. Kombinasjonen fungerte dårlig, og Spania forble fattig på tross av at resten av Europa tok seg opp. Falange beskyttet de rike landeiernes eiendommer og privilegier, men lot landsbygda forfalle, spesielt etter 1954 da en serie økonomiske reformer ble igangsatt av økonomer fra den katolske organisasjonen Opus Dei. Fra nå av spilte det korporative systemet en underordnet rolle, og Spania ble et markedsorientert diktatur av den typen som senere ble utviklet i Chile under Pinochet, og dagens Kina. Franco-Spania, og falangismen var sterkere knyttet opp mot den katolske kirke enn italiensk fascisme, og sees ofte på som en høyreorientert variant av denne. Under Francos diktatur ble hundretusener av mennesker fengslet og henrettet, og baskerne og katalanerne i Nord-Spania ble undertrykt.

Spansk Falange var før borgerkrigen egentlig et radikalt fascistisk inspirert mikro-parti, men etter at partilederen ble skutt av republikanerne og Franco tok over ble Falange fusjonert med mange andre, mer konservative bevegelser hvorav carlistene var de viktigste. Etter dette ble Falange gradvis dreid lengre mot høyre.

Fordømmelse av Franco-perioden[rediger | rediger kilde]

I 2007 vedtok den spanske nasjonalforsamlingen en lov der Francos kupp og nesten 40 år lange diktatur for første gang blir offisielt fordømt.

Loven innebærer at alle symboler fra Franco-tiden skal fjernes fra gater og bygninger og at lokale myndigheter i Spania skal finansiere gjenåpning av massegraver fra borgerkrigen mellom 1936 og 1939. I tillegg erklærer loven at de militære, summariske straffesakene som førte til at flere tusen av Francos fiender ble fengslet og henrettet, er ugyldige.

Familie[rediger | rediger kilde]

Franco ble gift med Carmen Polo (1900–1988) i 1923. De hadde en datter, Carmen Franco, som i 1975 ble tildelt tittelen hertuginne av Franco og status som grandee av Spania av kong Juan Carlos. Gjennom datteren har Franco syv barnebarn. Franco-familien er en av de rikeste og mest fremstående adelsfamiliene i Spania og eier en rekke store eiendommer og residenser. Barnebarnet María del Carmen Martínez-Bordiú y Franco, som også er arving til tittelen hertuginne av Franco, var gift med Alfonso, hertug av Anjou og Cádiz, barnebarn av kong Alfonso XIII av Spania. Det nåværende overhodet for huset Bourbon, Louis Alphonse de Bourbon, er sønn av María og dermed oldebarn av Francisco Franco.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hakim, Joy (1995). A History of Us: War, Peace and all that Jazz. New York: Oxford University Press. ISBN 0-19-509514-6. 
  2. ^ «Francisco Franco». Spartacus.Schoolnet.co.uk. Besøkt 2. desember 2009. 
  3. ^ Beevor, Anthony. The Spanish Civil War. London: Penguin, 1982. side 49.
  4. ^ "General Franco was a loyal friend and ally of the United States. He earned worldwide respect for Spain through firmness and fairness"

Se også[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Francisco Franco – bilder, video eller lyd