Francisco Dagohoy

Francisco Dagohoy
Født		1724 Inabanga
Død		1800 Talibon
Nasjonalitet		Filippinene
Francisco Dagohoy på Commons

Francisco Dagohoy eller Francisco Sendrijas, med tilnavnet Dagohoy, (født 1724 i Inabanga på Bohol i Filippinene, død 1800 i Talibon på Bohol) var en filippinsk opprørsleder som drev spanjolene ut fra øya Bohol, slik at denne øya var selvstendig og unndro seg det spanske kolonistyre i 85 år, fra 1744–1828.

Francisco Dagohoy ledet det andre antispanske opprøret i øya Bohols historie. Det første, under Tamblot, varte bare et halvår, fra 1621 til 1622.

Navnet Dagohoy

Historikere antar at tilnavnet Dagohoy kommer av at folk mente at han hadde en amulett som beskyttet ham mot sine fiender (dagon på arkaisk cebuano, anting-anting på tagalog). Videre ble det sagt om ham at han likesom en mild vind (cebuano: hoyohoy, bris) kunne hoppe fra høyde til høyde, eller fra den ene elvebredd til den annen. Senere ble han også tillagt egenskapen å kunne se klart i mørke huler, og gjøre seg usynlig. Dagohoy ville da være en sammendragning av det egentlige tilnavnet hans: Ang tawo nga nakadagan sa hoyohoy, Dagon sa hoyohoy'.

Liv og virke

Dagohoys bror blir drept

Dagohoys opprør begynte i 1744. Den dypere årsak var at befolkningen ikke likte å bli utkommandert til tvangsarbeid, men den utløsende faktor var en annen. Oppstanden ble ledet av Francisco Sendrijas (kalt Dagohoy) etter at broren hans var blitt drept. Pater Gaspar Morales S.J., sognepresten i Inabanga, hadde bedt en konstabel – Sagarino, Dagohoys bror – om å fakke en mann som hadde forlatt menigheten og tatt tilflykt i fjellene. Konstabelen fikk tak i ham, men så endte det med at Sagarino ble drept. Da da han ble bragt tilbake til landsbyen, nektet presten å gi ham en kristen begravelse. Presten mente at Sagarino hadde duellert med rømlingen. Den katolske kirke bekjempet duellering og ekskommuniserte duellanter.

Francisco Dagohoy, som var cabeza de barangay i Ibanga, ble rasende på presten, og mente at broren slett ikke hadde vært med på noen duell, men ble drept da rømlingen motsatte seg arrestasjon. Noe som kompliserte situasjonen, var at presten beordret at liket skulle få ligge å råtne i tre dager foran kirken i Inabanga. (det er imidlertid også mulig at det var Dagohoy som ordnet det slik, for å presse presten til å forandre mening om begravelsen.) Til slutt begravde Dagohoy broren sin selv.

Dette hendelsesforløpet fikk Dagohoy til avlegge et løfte om å gjøre noe med den urett broren var blitt offer for. Han sluttet nå å gjøre gratis arbeidstjeneste for spanjolene. Han fikk sine slektninger, venner og de andre som bodde på stedet til å gjøre likeså.

Uavhengighetserklæringen

Han fikk mange rasende folk med seg på sin side, grunnen var beredt fordi misnøyen med spanskeveldet var utbredt. Snart hadde rundt 3 000 boholanoer sluttet seg til ham. Sammen med de ledende sjikt i Tagbilaran, Baclayon og Dauis proklamerte Dagohoy Bohols uavhengighet i fjellene ved Talibon og Inabanga. Dette var ikke det vi i vår tid kaller en uavhengighetserklæring, men snarere et forehavende om ikke å forholde seg til spanjolenes bestemmelser og å leve sitt liv uten noen innblanding fra deres side.

Antispanske raid

Fra tid til annen ville opprørerne komme ned fra fjellene og herje blant de spanske eiendommer i de lavlandsområdene de oppholdt seg. Den 24. januar 1744 angrep de sørover, og i Jagna drepte de den italienske sognepresten der, pater Giuseppe Lamberti S.J. Kort tid etter drepte Dagohoy også pater Morales, og oppstanden spredte seg så over hele Bohol.

Biskopen av Cebu, Miguel Lino de Espeleta, forsøkte forgjeves å roe ned situasjonen, og spanjolene forsøkte å gjenopprette sitt styre. Men Dagohoy nedkjempet de spansk-filippinske styrkene som ble satt inn mot ham. Han etablerte en egen regjering i fjellene, og var i stand til å utøve kontroll med storparten av øya.

Spanjolenes gjenerobringsforsøk mislykkes

Et særlig energisk forsøk på å få slutt på opprøret kom i 1747, da biskop Juan de Arrechederra var fungerende generalguvernør på Filippinene (1745–50). Han sendte en straffeekspedisjon til Bohol under kommando av Don Pedro Lechuga. Lechuga vant noen få trefninger, men maktet ikke å knuse Dagohoys styrker. Til slutt sendte han et slags commandoraid inn i fjellene for å drepe eller ta til fange Dagohoy, hans søster Gracia, og andre ledere. Men de kom tilbake med uforrettet sak; de klarte ikke å trenge gjennom til Dagohoys befestede tilholdssted.

Spanjolenes amnestitilbud mislykkes

I 1768 ble jesuittene utvist fra Filippinene, og en annen orden, augustinerrekollektene, overtok deres sogn også langs Bohols kyst. Recolletopresten Pedro de Santa Barbara, som var stasjonert i Baclayon, dro opp i fjellene for å finne Dagohoy. Han ble vel tatt i mot, men Dagohoy avslo å oppgi Bohols uavhengighet. Også generalguvernør bestemte seg for å prøve seg med det gode, og tilbød amnesti og benådning dersom Dagohoy og hans folk la ned våpnene. Men Dagohoy svarte at hans folk var vel tilfreds med det gode liv som fri mennesker.

Også etter Dagohoys død klarte øya å holde spanjolene unna; spanjolene klarte bare å holde på noen få landsbyer langs sørkysten. Selvstendigheten ble ikke knust før i 1829, se artikkelen om Bohols historie.

Litteratur

• Abeto, Isidro Escare (1989). «XXXIV The Longest Fight for Reform». Philippine history : reassessed. The United States and its Territories 1870–1925: The Age of Imperialism. Manila: Integrated Publishing House. s. 167–169. 

• Artigas y Cueva, Manuel (1916). Historia de Filipinas para uso de los alumnos del Instituto Burgos y de otros colegios particulares: pro Manuel Artigas y Cuerva. Manila: La Pilarica. s. 192. 

• Blair, Emma Helen & Robertson, James Alexander, red. (1907). The Philippine Islands, 1493–1898. Volume 48 of 55 (1751–1765). Historical introduction and additional notes by Edward Gaylord BOURNE. Cleveland, Ohio: Arthur H. Clark Company. ISBN 978-1103521159. «Explorations by early navigators, descriptions of the islands and their peoples, their history and records of the catholic missions, as related in contemporaneous books and manuscripts, showing the political, economic, commercial and religious conditions of those islands from their earliest relations with European nations to the close of the nineteenth century.» 

• Corpuz, O. D. (2007). The Roots of the Filipino Nation. Vol. 1. University of Hawaii Press. ISBN 978-9715424608.