Francesco Geminiani

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Francesco Geminiani

Francesco Xaverio Geminiani (døpt 5. desember 1687 i Lucca, død 17. september 1762 i Dublin) var en italiensk komponist, musikkteoretiker og fiolinvirtuos.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Faren ga ham den første musikkundervisningen. Opplæring i fiolinspill fikk han av Carlo Ambrogio Lonati i Milano, og senere av Arcangelo Corelli i Roma. Undervisning i komposisjon kan han ha fått av Alessandro Scarlatti. Etter avsluttet utdannelse i 1707 var han fiolinist ved hjemstedets orkester, og fra 1711 førstefiolinist og dirigent ved operaorkesteret i Napoli. I 1714 reiste han til London hvor han ved hjelp av mesénen William Capell, 3. Jarl av Essex kunne undervise og komponere. Geminiani foretok flere vellykkede konsertreiser til Irland i 1730-årene som befestet hans ry som virtuos.

Sammen med Georg Friedrich Händel oppførte Geminiani sine fiolinkonserter ved kongens hoff i London. Etter en reise til Frankrike rundt 1750 besluttet han seg for å slå seg ned i Paris, men vendte likevel tilbake til England i 1755. Hans forretningsmessige aktiviteter vekslet mellom et mislykket forsøk på å utgi et musikktidsskrift, noen ikke helt vellykkede forsøk på å drive kunsthandel (også av egne malerier), forfatterskap av musikkteoretiske verk, samt å leve av sitt virtuose fiolinspill. Fra 1759 var han konsertmester hos Charles Coote, Earl of Bellamont i Dublin.

På en reise til Dublin i 1761 stjal en tjener et nesten ferdig musikkverk, og ifølge Geminianis slektninger ble han så sjokkert over det tapte arbeidet at det bidro til hans død et påfølgende året.

Musikk[rediger | rediger kilde]

Ifølge den engelske musikkteoretikeren Charles Burney var Concerti grossi op. 3 (1733) grunn nok til å fastslå at Geminiani var den fremste av alle levende mestre.[1] I samtiden ble Geminiani beundret for sitt grep om harmonikken. Musikkhistorikeren Hawkins beskrev modulasjonsteknikken hans som banebrytende, siden han brøt de gjengse reglene for overgangen fra en toneart til en annen, og han regnet Geminiani som en av de komponister som frigjorde musikken fra de «lovmessige bånd som blir forsøkt håndhevet uten autoritet».[2]

Geminianis komposisjoner utmerkes av fantasirikdom, utrykksfylde og varme, men kan også kritiseres for mangel på stringens og utvikling. Selv beundreren Burney irettesatte Geminiani for den irregulære melodiske strukturen.[3]

En typisk arbeidsmåte for Geminiani var å ta enklere originaler, f.eks Corellis fiolinsonater op 5 og utbrodere dem på en svært selvstendig måte. Burney karakteriserte denne arbeidsmåte som musikalsk kokekunst.[4]

Verk[rediger | rediger kilde]

  • op. 1: 12 Sonater for fioline(r) og b. c.
  • op. 2: 6 Concerti grossi
  • op. 3: 6 Concerti grossi
  • op. 4: 6 Concerti grossi
  • op. 4/II: 6 Sonater for fioliner og b. c.
  • op. 5: 12 Concerti grossi etter Arcangelo Corellis fiolinsonater op. 5
  • op. 5/II: 6 Sonater for fioliner og b. c.
  • op. 7: 6 Concerti grossi
  • op. 8: Rules for playing in a true Taste (London, ca. 1748)
  • op. 9: The Art of Playing on the Violin (Die Kunst des Violinspiels), eine erste didaktische Veröffentlichung dieser Art (London 1751)
  • op. 10: Guida Armonica o Dizionario Armonico (undatiert)
  • op. 11: The Art of Accompaniment (1756)

Uten opustall:

  • La Foresta Incantata
  • 26 Fiolinkonserter
  • 24 Triosonater for 2 fioliner og b.c.
  • Noen solosonater
  • The Art of Accompaniment on the Harpsichord, Organ, etc. (1754)
  • Lessons for the Harpsichord, Art of Playing the Guitar (1760)
  • Sonater for fioliner og b.c.

Referanser og noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «established his character, and placed him at the head of all masters then living»
  2. ^ «the bondage of laws imposed without authority»
  3. ^ Halbreich, Harry. Albumnotater for Concerti Grossi, Op. 7. New York: Musical Heritage Society.
  4. ^ «the art of musical cookery»

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]