Francesco Geminiani

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Francesco Geminiani

Francesco Xaverio Geminiani (døpt 5. desember 1687) i Lucca, død 17. september 1762 i Dublin) var en italiensk komponist og fiolinvirtuos.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Faren ga ham den første musikkundervisningen. Opplæring i fiolinspill fikk han av Carlo Ambrogio Lonati i Milano, og senere av Arcangelo Corelli i Roma. Undervisning i komposisjon kan han ha fått av Alessandro Scarlatti. Etter avsluttet utdannelse i 1707 var han fiolinist ved hjemstedets orkester, og fra 1711 førstefiolinist og dirigent ved operaorkesteret i Napoli. I 1714 reiste han til London hvor han ved hjelp av mesénen William Capell, 3. Jarl av Essex kunne undervise og komponere. Geminiani foretok flere vellykkede konsertreiser til Irland i 1730-årene som befestet hans ry som virtuos.

Sammen med Georg Friedrich Händel oppførte Geminiani sine fiolinkonserter ved kongens hoff i London. Etter en reise til Paris rundt 1750 besluttet han seg til å slå seg ned der, men vendte tilbake til England i 1755. Hans forretningsmessige aktiviteter vekslet mellom et mislykket forsøk på å utgi et musikktidsskrift, noen ikke helt vellykkede forsøk på å drive kunsthandel (også av egne malerier), forfatterskap av musikkteoretiske verk, samt å leve av sin virtuositet. Fra 1759 var han konsertmester hos Charles Coote, Earl of Bellamont i Dublin.

På en reise til Dublin i 1761 stjal en tjener et nesten ferdig verk, og ifølge Geminianis slektninger ble han så sjokkert over det tapte arbeidet at det bidro til en for tidlig død påfølgende år.

Musikk[rediger | rediger kilde]

Ifølge den store engelske musikkteoretikeren Charles Burney plasserte Concerti grossi op. 3 (1733) Geminiani «som den fremste av alle levende mestre».[1] En typisk arbeidsmåte var å ta enkere originaler, f.eks Corellis fiolinsonater op 5 og utbrodere dem på en svært selvstendig måte. Burney karakteriserte denne arbeidsmåte som musikalsk kokekunst.[2]

Geminianis samtidige roset ham for hans «harmoniske dyktighet». Musikkhistorikeren Hawkins beskrev hans modulasjonsteknikk som banebrytende siden han brøt reglene for overgang fra en toneart til en annen, og han regnet Geminiani som en av de komponister som frigjorde musikken fra «lovmessige bånd som forsøkes håndhevet uten autoritet».[3]

Liste over verk[rediger | rediger kilde]

  • 42 concerti grossi op.2, op.3 og op.7
  • Art of Playing the Violin (London (1751)
  • 26 fiolinkonserter
  • 24 triosonater for 2 fioliner og generalbass
  • Noen solosonater
  • Læreverket The Art of Accompaniment on the Harpsichord, Organ, etc. (1754), Lessons for the Harpsichord, Art of Playing the Guitar (1760).
  • Sonater for fiolin og generalbass

Kilder[rediger | rediger kilde]

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «established his character, and placed him at the head of all masters then living»
  2. ^ «the art of musical cookery»
  3. ^ «the bondage of laws imposed without authority»

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]