François Bourgeon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

François Bourgeon (født 5. juli 1945) er en fransk tegneserietegner og grafisk kunstner. Han ble første gang publisert i 1972, og da Vindens passasjerer (Les Passagers du Vent) ble publisert i det franske tegneseriemagasinet Circus i 1979, ble albumet øyeblikkelig anerkjent som en av de viktigste moderne europeiske tegneserier i sin samtid. Sin beskjedne produksjon til tross, i tegneseriesammenheng, er Bourgeon allerede anerkjent som en klassisk tegneserieskaper, blant annet for sine evner som forteller og for sine autentiske og estetiserende fargeillustrasjoner. Bourgeon lever i dag i Cornouaille i Bretagne i Frankrike.

Historisk nøyaktighet[rediger | rediger kilde]

Hans tegneserier strekker seg fra sjøromaner, fiksjon fra middelalderen og til framtidsfabel (science fiction). Innholdet karakteriseres ofte av vold og seksualitet hvor den episke fortellingen dreier seg om sterke kvinnelige karakterskikkelser som henholdsvis Isa, Mariotte og Cyann. Bourgeon er kjent for sin ekstremt grundige bakgrunnsforskning; eksempelvis hans seilskip fra 1600-tallet eller hans detaljerte klesdrakter fra 1300-tallet, og har et rykte for omhyggelig historisk nøyaktighet.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Før François Bourgeon ble tegneserietegner arbeidet han som assistent for en glassmaler, og som maler og illustratør har han tatt med seg videre mye av kunnskapen om fargelegging av glass i sitt arbeid på papir. Han har også studert arkitektur, noen som også kan etterspores i hans tegninger. Hans tegneseriekarriere startet i 1971 da han begynte å lage illustrasjoner for magasiner som Lisette og Nade.

Han tegnet sine første tegneserie året etter, L'Ennemi Vient de la Mer. Han fikk utgitt en rekke mindre tegneserier i Fripounet, foruten 'Brunelle et Colin' in Djin, skrevet av Robert Génin, og med tema fra middelalderen. Han hadde også noen mindre serier i Pif Gadget som skapte Le Serpent de Mer, Le Secret de Wilhelm Storitz og La Vouivre. Alt dette var bare som svenneprøver å regne for hans store oppgave: I 1979 begynte han å tegne på den berømte sjøhistoriske tegneserien i fem bind, Les Passagers du Vent (på norsk Vindens passasjerer), som først gikk som føljetong i magasinet Circus.

Reisende med vinden[rediger | rediger kilde]

Vindens passasjerer forteller om sjøferden til Isa, en ung kvinne på 1700-tallet, fra de stormfulle kystene i Europa til Afrika og slavehandelen, og over Atlanterhavet til den nye verden Amerika. Dette fembindsverket alene vitaliserte en trend for historiske tegneserier i Frankrike. Bourgeon både skrev og tegnet den sammensatte fortellingen med like deler av vold og begjær, urettferdighet og rettferdighet, slaveri og opprør, alt pinlig nøyaktig i alle detaljer og illustrert i delikat farger, men samtidig realistisk.

Den dominerende hovedpersonen er den sterke, handlingskraftige og munnrappe Isa som driver handlingen framover. I barnslig overmot bytter hun identitet med en venninne, og blir tvunget til å vokse opp i et kloster. Første bind preges av hennes vilje til å gjenerobre sin rett plass og identitet, men mislykkes da både hennes dobbeltgjenger som broren blir drept. Fra da av er hun på flukt, drivende med vinden.

Til tross for den detaljerte historiske nøyaktigheten i omgivelsene og detaljene er Isa selv en historisk anakronisme. Hennes sterke vilje og frigjorte seksualitet har nok heller sin bakgrunn i kunstnerens egen 1980-talls virkelighet enn i 1700-tallet. Hennes engelske venninne Mary oppfører seg like aggressivt og pågående som Isa, mens Isas kjæreste Hoel er mer passiv og deltagende. De kvinnelige figurenes bramfrie seksualitet er uansett sjelden kost i tegneseriesammenheng, men de fremstår begge som helstøpte personligheter.

Etter 2008 er Bourgeon i gang med en oppfølger til Vindens Passasjerer. Denne serien er nå ute med to bind, og fortsetter historien om Isa, fortalt retrospektivt fra 1863 av en aldrende Isa til ei ny ungjente under den amerikanske borgerkrigen.

Skumringens venner[rediger | rediger kilde]

Bourgeon gikk tilbake til høymiddelalderen med Les Compagnons du Crépuscule (Skumringens venner). Utgivelsen har vunnet en rekke internasjonale priser deriblant den norske Sproingprisen for beste utenlandske tegneserie i 1991.

I Skumringens venner er handlingen lagt til 1300-tallets Frankrike med alt det innebærer av krig, svartedauden som nærmer seg, overtro, heksefrykt, riddere uten ridderlighet og jomfruer uten dyd. De tre hovedpersonene er den rappkjeftige Mariotte (som av utseende er lik Mary fra Vindens passasjer), den unge opportunistiske feigingen Anicet, og en eldre, kynisk og arrete ridder hvis navn aldri oppgis. Fortellingen kretser rundt deres selsomme reise gjennom forheksede skoger, raserte landsbyer og korrupte borger. Det er et sterkt innslag av fantasi og magi, selv om noe av det «forklares» vekk som drømmer og mareritt. De fantastiske elementene blandes med en skitten realisme slik at møtet med skogsdvergene oppfattes som like «realistisk» som soldatenes massakrer.

Bakgrunnsfortelling.

Albumserien trekker store veksler på keltisk og bretonsk mytologi og historie, og vever dette sammen med historiske hendelser. Mellom annet er slekten Lusignan og dens opphav i forholdet mellom en ridder og ei havfrue sentralt for å forklare bakgrunnshistorien.

Ridderen uten ansikt er den sentrale antagonisten, en idealist og en drømmer, og samtidig en herdet leiesoldat. Han begynner som en liten vasall, som har det med å vinne ridderturneringer tross i en ufullstendig rustning og et bulkete skjold. Dette er en hån mot de høyadelige, som lar ham forulykke under allmenn latter. Han blir slept av areaen etter stigbøylen og ligger syk et år. Under pleietida blir han stelt for av Blanche, den yngste av tre søstre, som trolig elsker ham, men er ulykkelig gift med adelsmannen Jean Cotoi. Under hundreårskrigen samler ridderen en leietropp og går inn for å hevne seg på alle som har vært mot ham, og bekjemper hele høyadelen for egen regning. Men skjebnen innhenter ridderen da han prøver å finne igjen Blanche, og han blir lurt av sin egen troppefører, som har drept både Blanche og mannen hennes før ridderen når inn til byen. I en underlig drøm/visjon viser en gammel ridder seg hos ham og gir ham et større oppdrag: "kjempe mot den svarte kraften". Denne ridderen etterlater et våpenskjold i hvitt og rødt, som ridderen siden reiser videre med alene. Slik er det han finner Anicet og Mariotte.

"De tre kreftene" er et gjennomgangsmotiv i fortellingen, symbolisert ved tre søstre: Blanche, den "hvite", som og er den yngste, Carmine, den "røde", og Neyrelle, den "svarte". Alle tre har et forhold til ridderen uten ansikt. I tillegg er Carmine slående lik Mariotte. Hver av dem er "borgfrue", og det kommer fram at ridderens troppefører var i Neyrelles tjeneste da Blanche ble drept. Den eldste søsteren er dermed ansvarlig for den yngstes død. Hver av dem er havfrue på sitt vis, og Neyrelle ønsker kontroll med de tre kreftene gjennom å slå sammen alle arvestykkene i slekta, der all jord kan samles hos en søster om de andre dør. På hvert gods er det en kilde der hver av dem bader på et eller annet punkt i historien (og ridderen ligger med dem alle tre etter tur). Ridderen, som selv ønsker å kjempe mot ondskapen, er snaret inn i et nett han ikke ser omfanget av før det er for sent.

I det siste bindet dukker det opp en merkelig prest, som snart viser seg å være Merlin. Han er ute etter å rette opp likevekten mellom kreftene, ("Merlins tre kongeriker"), og dette kan bare skje dersom alle søstrene omkommer. Mot slutten har Neyrelles manipulasjoner ført Carmine og ridderen opp på kjetterbålet, men Merlin kaller på en okseflokk som renner ned Neyrelle. Hun blir trampet til døde mens søsteren dør på bålet. Etter dette går en leiehær løs på byen til Neyrelle, og rottene bringer pesten med seg slik at også disse omkommer. Bare Mariotte og hennes nye venner overlever.

Kvaliteten på selve historien er original, og viser en større modenhet og kompleksitet enn Vindens passasjerer. Bourgeons fortelling etterlater lite rom for årsakene til hundreårskrigen, men viser et krigstrett land og dets innbyggere, ikke uten ironi, som ikke kan selv se forskjell på de ulike krigførende parter. Det som gjenstår er uhyggelige grusomheter.

Avslutningen er tydelig inspirert av Ingmar Bergmans film Sjuande Inseglet. Som i filmen er det bare en gjøglertrupp som overlever, sammen med Mariotte. Ridderskikkelsen har en grotesk likhet med Don Quijote, i det han er ute etter å "bekjempe all ondskap".

Avslutningen gir likevel et visst håp for framtida. Alle tre bind åpner med ordene "Denne krigen skal ha vart i hundre år, lite skiller den fra den forrige eller de som fulgte. Krigen slår ned på landsbygda som hagl eller pest..." Avslutningen parafraserer dette med ordene: "Som tornenes hvite blomst kan kjærlighet springe ut, selv i krigens hjerte. Så hardnakket er livet, så vakker er jenta..." og avslutningen viser Mariotte og Aymon sovende i hverandres armer.

Cyanns historie[rediger | rediger kilde]

I 1993 begynte Bourgeon på den futuristiske fortellingen La Source de la Sonde (Histoire de Cyann) i magasinet À Suivre i samarbeid med forfatteren Claude Lacroix. Det andre albumet kom i 1996 mens det tredje albumet først kom i 2005 grunnet juridiske vanskeligheter med forlaget (se nedenfor).

Uten å gi slipp på sine estetisk detaljer forlater han fortiden for framtidsfabel, men fortsatt med en sterk kvinnelig hovedfigur, Cyann, som drivende kraft for fortellingen. Hittil kommet i tre album og et fjerde er planlagt for 2007.

Estetikk[rediger | rediger kilde]

Bourgeons fortellerteknikk er svært filmisk og benytter bevegelig kamera for leserens synsvinkel, noe som gir dynamikk og bevegelse i tegninger som i hans første album stundom kan bli noe stive og poserende i all estetikken. I den effektive fortellerteknikken har nok Bourgeon tatt til seg mye av sveitseren Coseys filmiske teknikk i dennes serie om Jonathan mens han i sine store scenarier stundom kan minne om Hugo Pratts serie om Corto Maltese. Hans noe svulstige tegnestil er detaljert og vakker, stundom for vakker ved at den kan mangle patina. Han er svært fransk i sin tendens i å dvele ved sine kvinnelige figurers halvnakne positurer, noe som dog er mest fremtredende i hans første album.

Forlagsproblemer[rediger | rediger kilde]

Da Bourgeons faste forlag siden 1983, Casterman, ble kjøpt opp av en større korporasjon, Flammarion, oppsto det konflikter. Bourgeon merket seg at Flammarion først bearbeidet salgstallene for minske forfatterhonorarene foruten å foreta seg flere andre uregelmessigheter. Forfatterne tok forlaget til retten i 1999 mens forlaget gikk til retten med en annen sak og angrep forfatterne for å misligholde produksjonstakten. Kontrakten mellom forfatterne og det opprinnelige forlaget Casterman hadde derimot aldri spesifisert en bestemt produksjonstakt for hvert album. På tross av dette dømte retten den 30. oktober 2001 i forlagets favør og beordret forfatterne å produsere et album (det tredje i serien) med en straff på 1000 euro for hver misligholdt dag.

Den 27. april 2004 omgjorde en appellrett dommen fra den tidligere retten. I mellomtiden hadde disse forhandlingene blitt en «cause célèbre» i Frankrike på grunn av de intellektuelle spørsmålene og rettighetsspørsmålene som ble reist i litterære sirkler. Til slutt vant forfatterne sin frihet og deres rettigheter og det tredje albumet i Cyann-syklusen kom endelig ut i 2005, åtte år etter det forgående, men da på et annet forlag, Vents d'Ouest.

Produksjon[rediger | rediger kilde]

Norsk tittel og utgivelsesår først, deretter origialetittel og utgivelsesår. Mindre produksjon unntatt.

Vindens passasjerer[rediger | rediger kilde]

  • 1. Piken i akterhytten (1986) – La Fille sous la dunette (1980)
  • 2. Fangeskipet (1986) – Le Ponton (1980)
  • 3. Handelsstasjonen i Juda (1987) – Le Comptoir de Juda (1981)
  • 4. Slangetimen (1987) – L'Heure du serpent (1982)
  • 5. Svart last (1987) – Le Bois d'ébène (1984)

Skumringens venner[rediger | rediger kilde]

  • 1: Den forheksede tåkeskogen (1988) – Le Sortilège du bois des brumes (1983)
  • 2: Den sjøgrønne byens øyne (1988) – Les Yeux d'étain de la ville glauque (1986)
  • 3: Malaterrenes siste sang 1990 – Le Dernier chant des Malaterre (1990)

Cyann-syklusen (Le Cycle de Cyann)[rediger | rediger kilde]

Ikke oversatt til norsk. Skrevet av Claude Lacroix

  • 1. La Source et la sonde (1993)
  • 2. Six saisons sur ilO (1997)
  • 3. Aïeïa d'Aldaal (2005)
  • 4. Les couleurs de Marcade (2007)

Utenfor Cyann-syklusen[rediger | rediger kilde]

  • La clef des confins: D'Olh à ilO et au-delà (1997)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]