Frédéric Chopin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Frédéric Chopin
Chopin, by Wodzinska.JPG
1835
Født 1. mars 1810
Polen Żelazowa Wola i Hertugdømmet Warszawa
Død 17. oktober 1849 (39 år)
Frankrike Paris i Frankrike
Periode Romantikken
Sjangre/
former
klavermusikk, stort sett solo: mazurka, etyde, nocturne etc

Fryderyk Franciszek Chopin (Frédéric François Chopin; døpenavn Fryderyk Franciszek Szopen) (født 22. februar eller 1. mars 1810 i Żelazowa Wola, Hertugdømmet Warszawa,[1] død 17. oktober 1849 i Paris) var en polsk pianist, musikkpedagog og komponist fra musikkens tidlige romantikk. Han er en av de mest innflytelsesrike og populære klaverkomponistene fra 1800-tallet, og regnes som den mest betydningsfulle figuren i Polens musikkhistorie.

2. november 1830 forlot den tyve år gamle Chopin Warszawa og reiste til Wien. Få uker senere brøt den polske novemberoppstanden ut, og den påfølgende russiske undertrykkelsen av Polen førte til at Chopin slo seg ned i Paris[2] hvor han virket det meste av sitt liv. Her levde han godt som pianolærer, komponist, og ved å gi et lite antall eksklusive konserter. Selv om han var en stor Polen-patriot hele livet, brukte han det franske navnet som han er mest kjent under, og for å unngå å måtte bruke russiske dokumenter tok han fransk statsborgerskap.[3][4][5]

Chopin komponerte nesten utelukkende for piano solo. Stykkene er teknisk vanskelige,[6] men Chopin la likevel hovedvekten på musikkens poesi, dybde og nyanser. Chopin skapte musikalske former som instrumentale ballader[7] og fornyet formene pianosonate, masurka, vals, nocturne, polonaise, étude, impromptu og prélude.

Tidlige år[rediger | rediger kilde]

Huset Frédéric Chopin ble født i, nå et museum hvor det også gis pianokonserter
Nicolas Chopin, av Ambroży Mieroszewski 1829
Den unge Frédéric Chopin, Mieroszewski 1829
Justyna Chopin, Mieroszewski 1829

Chopin ble født som Fryderyk Franciszek Chopin i Żelazowa Wola, en liten landsby knapt fem mil vest for Warszawa. Fødselsdatoen er ikke entydig fastslått, dåpsattesten med latinsk tekst som ble oppdaget ca. 50 år etter hans død oppgir 22. februar 1810. Også den polske dåpsattesten med farens egenhendige underskrift bekrefter 22. februar 1810.[8] Familien og Chopin selv oppga alltid fødselsdatoen 1. mars, så det er ikke utenkelig at dåpspapirene som ble skrevet nesten to måneder senere (Chopin ble døpt 23. april i Brochów kirke) feilaktig oppga en dato som var en uke for tidlig.[9]

Faren, en franskmann ved navn Nicolas Chopin (1771–1844) (i Polen Mikołaj), livnærte seg først på farens vingård i Lothringen, men flyttet til Polen i 1788 og tok tjeneste som kontorist. Han ble polsk statsborger og kjempet på polsk side i den polsk-russiske krig i 1792. Etter Polens andre deling i 1793 kjempet han i den påfølgende Kościuszko-oppstanden, og arbeidet deretter som huslærer for ulike franske adelige familier. 2. juni 1806 giftet han seg med Justyna Krzyżanowska (født 1782), hun var i slekt med en av hans arbeidsgivere og stammet fra en forarmet polsk adelsslekt. Familien hennes satte pris på forbindelsen og hjalp Nicolas til en stilling som fransklærer på et nylig opprettet gymnas.

Familien Chopin flyttet til Warszawa i oktober 1810, hvor faren var fransklærer på en skole i Det saksiske palass. I 1817 begynte Nicolas Chopin å arbeide – fortsatt som fransklærer – ved Warszawa Lyceum som lå i Kazimierzowski-palasset. Familien bodde i en romslig leilighet og hadde leietakere, blant andre Julian Fontana som ble en livslang venn av Frédéric Chopin. Fram til Fontana reiste til USA i 1841 arbeidet han som Chopins kopist, arrangør, sekretær og impresario, og etter Chopins død publiserte han noen til da upubliserte verk.[10]

Frédéric Chopin og hans tre søstre Ludwika (f. 1807), Isabella (f. 1811) og Emilia (f. 1812) fikk en grundig utdannelse preget av varme og toleranse. Ifølge tradisjonen var det morens og Ludwikas oppgave å rettlede de yngste søsknene ved klaveret. Chopins musikalske talent viste seg tidlig, han ble regnet som et vidunderbarn, og komponerte allerede i en alder av syv år. De første polonesene i B-dur og g-moll er datert 1817 og viser en uvanlig begavelse for improvisasjon. I årene 1816 til 1822 var hans eneste lærer pianisten og fiolinisten Wojciech Żywny.[11]

Józef Elsner, av Maksymilian Fajans, etter 1853

I 1818 spilte den åtteårige Frédéric en konsert av den østerrikske komponisten Adalbert Gyrowetz på et veldedighetsarrangement, og etter dette opptrådte han ofte i den polske høyadelens salonger.

Fra 1822 fikk Chopin privatundervisning i musikkteori og komposisjon av Józef Elsner. Et år senere opptrådte han offentlig med en konsert av Ferdinand Ries.

Chopin tok middelskoleeksamen i 1826 og studerte deretter ved konservatoriet, først kontrapunkt, deretter musikkteori, generalbass og komposisjon hos Józef Elsner. Samtidig fulgte han forelesninger på universitetet. Han komponerte ivrig og la resultatene fram for sin lærer Elsner, som kommenterte: «Han unngår opptråkkede stier og vanlige metoder, men så er også talentet hans uvanlig.» Chopins andre publiserte verk, opus 2, variasjoner over temaet «Là ci darem la mano» fra Mozarts opera Don Giovanni, vakte få år senere oppsikt i Tyskland. I 1831 skrev komponisten Robert Schumann i egenskap av musikkritiker i den Leipzig-baserte musikkavisen Allgemeine Musikalische Zeitung en strålende kritikk av dette verket, med utropet «Av med hattene mine herrer, et geni!»[12][13] Chopin avsluttet sitt studium i juli 1829. I Elsners vitnemål sto det: «Szopen Friderik. Szeczególna zdolność, geniusz muzyczny» (dvs «Chopin Frédéric. Spesiell begavelse, musikalsk geni.»[14]

Warszawa, Wien og Paris[rediger | rediger kilde]

Mellom 1829 og 1831 oppholdt Chopin seg vekselvis i Warszawa, Wien og Paris. Han ga flere konserter som fikk strålende mottakelse både hos publikum og i fagpressen. Allgemeine Musikalische Zeitung i Leipzig framhevet den «store følsomheten i anslaget, en ubeskrivelig teknisk dyktighet, hans fullendte, dypt følsomme nyansering»,[15] og betegnet ham som «en av de mest lysende meteorene på den musikalske horisont».[16]

I 1829 forelsket Chopin seg i konservatoriestudenten Konstancja Gładkowska, men etter utbruddet av novemberoppstanden mot det russiske fremmedherredømmet rådet Nicolas Chopin sin sønn til å ikke vende tilbake fra utlendigheten, og kjærligheten kjølnet etterhvert. Avskjeden med hjemlandet var tung å bære for Chopin som hele livet var en ihuga Polen-patriot; «mer polsk enn Polen» som George Sand senere skrev.[17]

«Den vakreste av alle verdener»[rediger | rediger kilde]

Chopin var svært imponert over Paris: Så vel bygningene og stemningen i byen som parisernes urbane stil fascinerte ham. «Den vakreste av alle verdener» skrev han i et brev. Her lærte han å kjenne sitt pianistidol Friedrich Kalkbrenner, som tilbød å gi ham tre års klaverundervisning. Chopin avslo av frykt for å miste det personlige uttrykket i sitt spill. Selvbevisst slo han fast at ingenting «kunne forstyrre en kanskje alt for modig, men edel vilje og plan om å skape seg sin egen verden.»[18][19]

Maria Wodzińska. Selvportrett.
Delfina Potocka
George Sand i 1838,
maleri av Auguste Charpentier

I Paris livnærte Chopin seg med å gi konserter. Til å begynne med var inntektene ikke større enn at han akkurat klarte å dekke levekostnadene, han var ganske enkelt ikke kjent nok. Tilslutt hjalp en innflytelsesrik venn ham slik at han fikk spille på en mottakelse hos familien Rothschild. Chopins ferdigheter ved klaveret begeistret gjestene slik at han straks fikk en mengde nye pianoelever fra hele Europa, og spesielt kvinnelige.[20] Fra 1833 ga pianoundervisningen en regelmessig inntekt, og konsert- og komposisjonshonorarene plusset godt på. Chopin kunne nå unne seg en privat kusk og tjenere, og gikk bare i klær av de fineste stoffer. Han levde på en så høy fot at han snart så seg nødt til å øke antallet undervisningstimer fra fire til fem timer om dagen.

I 1835 reiste Chopin til Karlovy Vary hvor han så sine foreldre for siste gang. Her ble han kjent med Clara Wieck og Robert Schumann. På tilbakeveien til Paris møtte han familien Wodziński i Dresden, de var gamle venner fra Warszawa som i likhet med Chopin hadde forlatt Polen. Datteren Maria hadde han møtt fem år tidligere, og han forelsket seg i den sjarmerende, kunstneriske og intelligente jenta som nå var blitt seksten år.[21] Året etter, i september 1836 fridde Chopin til Maria. Hun aksepterte, og moren ga i prinsippet sin godkjenning. Men på grunn av Marias lave alder og Chopins vaklende helse – vinteren 1835/36 var han så syk at det gikk rykter i Warszawa om at han var død – ble bryllupet utsatt på ubestemt dato. I 1837 reiste familien Wodziński tilbake til Polen uten å gi Chopin beskjed om det, og forlovelsen rant ut i sanden. Siden forlovelsen aldri ble bekjentgjort var den ukjent for omverdenen helt til det ble funnet en stor konvolutt full av brev fra Maria og hennes mor. Utenpå konvolutten hadde han skrevet Moja bieda («min sorg»).[20]

Chopins følelser for Maria la han i Vals i Ass-dur, La Valse de l'Adieu («Avskjedsvalsen») op. 69, nr. 1 Étude op. 25, nr. 2 i f-moll, som han kalte «et portrett av Marias sjel». I tillegg sendte han Maria syv sanger han hadde tonesatt til tekster av de polske romantiske poetene Stefan Witwicki, Józef Zaleski og Adam Mickiewicz.[22]

Etter at Chopins gifteplaner gikk i vasken dukket grevinne Delfina Potocka iblant opp i Chopins liv som velgjører og mål for hans romantiske bestrebelser. Han komponerte Vals i Dess-dur, op. 64, nr 1 til henne — den berømte «Minuttvalsen».[20]

I Chopins vennekrets fant man blant andre dikterne Alfred de Musset, Honoré de Balzac, Heinrich Heine og Adam Mickiewicz, maleren Eugène Delacroix, musikerne Franz Liszt, Ferdinand Hiller og Auguste Franchomme, og ikke minst Amandine Aurore Lucille Dupin, baronesse Dudevant, bedre kjent under forfatterpseudonymet George Sand. Henne lærte han å kjenne i Franz Liszts hjem, og han reagerte først med avsky på denne sigarrøykende kvinnen i mannsklær: «Hvilken usympatisk kvinne hun er! Er hun virkelig en kvinne? Det betviler jeg nesten.»[23]

Tiden med George Sand[rediger | rediger kilde]

I 1837 hadde Chopin kjærlighetssorg etter Maria Wodzińska, og det var George Sand som gav ham likevekten tilbake. Ved første blikk virker det forunderlig, for George Sand og Maria Wodzińska hadde så godt som ingenting til felles. Wodzińska var en feminin type, slik man forventet at døtre fra gode hjem var, mens forfatterinnen Sand var selvbevisst, provoserende og konfronterende. På grunn av Chopins heftige avskyreaksjon etter at de møttes første gang, er det mange ubesvarte spørsmål ved forholdet deres.

George Sand var en lidenskapelig kvinne som regelrett falt for en rekke, stort sett yngre menn. Om hun gjorde det også for Chopin er usikkert, for George Sand ødela senere tallrike brev som kunne belyst saken. Men i et hemmelig brev til deres felles venn grev Wojciech Grzymała, vedgår Sand at hun har sterke følelser for komponisten. Videre skriver hun at hun overveier å avslutte det forholdet hun er i for å starte et nytt med Chopin, og hun forsøker å finne ut om Maria Wodzińska og Chopin fortsatt var å regne som et par slik at hun ikke trengte seg inn i et forhold.[24]

Fra sommeren 1838 var Chopins og Sands forhold en offentlig hemmelighet.[20] De holdt sammen i ti år, og i denne tiden vekslet de mellom å bo i Paris og på George Sands landsted i Nohant.

Valldemossa[rediger | rediger kilde]

November 1838 reiste George Sand med sine barn Maurice og Solange til Mallorca. Årsaken var et legeråd om at Maurices revmatisme kunne ha godt av et opphold der. Chopin, som led av tuberkulose hele livet, sluttet seg til familien fordi han håpet at et opphold i et mildere klima ville lindre plagene. Maurice kom seg betraktelig, men for Chopin falt ikke oppholdet i karteuserklosteret i Valldemossa heldig ut. Rommene var kalde, vinteren 1838/39 var usedvanlig kald og regnfull, og til alt overmål holdt de dypt religiøse mallorkinerne en reservert avstand til det ugifte paret. Allerede fra begynnelsen av oppholdet utviklet Chopin alle tegn på en lungebetennelse. Etter 98 dager forlot Chopin og Sand øya, men til tross for at oppholdet var kort, ble det av stor betydning for begge. George Sand avsa sin knusende dom over mallorkinerne i boka En vinter på Mallorca, mens Chopin reagerte mindre avvisende. Det ofte siterte brevet fra 3. desember 1838 om mallorkinernes legekunst er sannsynligvis ment som en selvironi Chopin ofte brukte for å avfeie sin kroniske sykdom.

«Øyas tre mest berømte leger undersøkte meg; den ene snuste på det jeg spyttet ut, den andre slo på stedet jeg spyttet fra, den tredje befølte og lyttet på hvordan jeg spyttet. Den ene sa jeg ville krepere, den andre sa jeg var i ferd med å krepere og den tredje at jeg allerede var krepert.»[25]

Vinteren på Mallorca regnes som en av de mest produktive periodene i Chopins liv. Han fullførte de 24 Préludes op. 28; en revisjon av Ballade nr. 2 op. 38; to poloneser op. 40; Scherzo nr. 3 op. 39; Masurkaer op. 41; og han reviderte sannsynligvis sonate nr 2 op 35. Det mest kjente av disse stykkene er sannsynligvis «Regndråpepreludiet». Det blir det ofte pekt på at dette stykket viser hvor uvel Chopin følte seg i de ubehagelige klosteromgivelsene. Et brev fra 28. desember 1838 støtter denne antakelsen. Chopin skrev til Julian Fontana:

Chopins klostercelle med hans elskede franske piano

«Bare få kilometer fra fjell og hav ligger det forlatte, veldige karteuserklosteret hvor du må forestille deg meg i en celle med en dør større enn en Parisisk byport, ustelt på håret, uten hvite hansker, blek som alltid. Cellen er som en kiste på høykant, buen i taket er enorm, nedstøvet, vinduet lite, utenfor vinduet appelsiner, palmer, sypresser; vis-à-vis vinduet er sengen min under en mauretansk rosett. Ved siden av sengen en nitouchable, en kvadratisk nedslagbar pult som knapt duger til å skrives på, oppå den en lysestake av bly […] med et stearinlys, Bach, mine skriblerier og annet noteskrot … likevel … kunne man skrike … og likevel er det stille. Med andre ord, jeg skriver til deg fra et underlig sted.»[26]

Ifølge George Sand led Chopin på denne ofte tiden ofte av hallusinasjoner. En gang hun og barna på grunn av et overhendig regnvær ikke rakk tilbake fra en utflukt til Palma før midt på natten, sprang Chopin fra klaveret og klaget: «Å, jeg visste jo at dere var døde. Først langsomt gikk det opp for ham at han tok feil, og at alle var i live.»[27]

Chopins helse ble så dårlig i løpet av vinteren at de ble nødt til å forlate øya for å redde livet hans. Pianoet, som han først etter store forsinkelser og omkostninger hadde fått gjennom tollen, ble nå et hinder for en rask retur. George Sand lyktes å selge det til et fransk ektepar på Mallorca, og pianoet er nå utstilt i Chopins klostercelle i Valldemossa.

Paris og Nohant[rediger | rediger kilde]

Rekonstruksjon av Delacroix' maleri av Chopin ved pianoet og en syende George Sand

Etter det miserable oppholdet på Mallorca reiste de først til Barcelona, så til Marseille hvor de bodde noen måneder for å hente seg inn igjen. I mai 1839 satte de kursen for Sands landsted i Nohant, og da det lakket mot høst returnerte de til Paris. Først bodde de atskilt, men etter kort tid flyttet Chopin inn i Sands hus i Rue Pigalle nr 16. De fire bodde sammen på denne adressen fra oktober 1839 til november 1842. Chopin levde nå et ganske regelmessig liv. Vintrene ble brukt til undervisning, selskapeligheter, kulturlivet, salongene og Chopins egne få opptredener. Somrene tilbrakte han fram til 1846 stort sett sammen med George Sand på hennes landsted i Nohant.[28] I 1842 flyttet de til Rue Titbout nr 80 i Square d'Orléans, der de bodde i tilgrensende bygninger.[29]

Det var sommerstid i Nohant Chopin fikk tid og ro nok til å komponere. Her tok han også i mot gjester og beskjeftiget seg med estetiske spørsmål, f.eks. i samtaler med Delacroix. Han studerte 1700-tallets belcanto-repertoar og Luigi Cherubinis Cours de contrepoint et de fugue.[30] Et imponerende antall verk ble til i denne tiden sammen med George Sand.

Forholdet avsluttes[rediger | rediger kilde]

Forholdet mellom Chopin og George Sand endte i 1847. Ingen av dem omtalte bruddet, så grunnen er ikke entydig klar. Men etterhvert som komponistens sykdom forverret seg ble Sand gradvis mer pleier enn elskerinne, og i brev til andre luftet hun ofte en heftig utålmodighet. Hun omtalte for eksempel Chopin som «mitt tredje barn», «sjuklingen» og det «kjære lille liket.»[29] George Sand skal også ha vært spesielt konfliktsøkende på denne tiden. Da det ble kjent at datteren Solange hadde inngått en hemmelig forlovelse med den ubemidlede billedhuggeren Jean-Baptiste-Auguste Clésinger, utløste det familiekonflikter, blant annet med et fysisk oppgjør mellom Clésinger og Sands sønn Maurice. Chopin var såret over at Solange hadde inngått en hemmelig forlovelse, men holdt likevel vennskapet ved like, noe som George Sand oppfattet som en ufattelig krenkelse.

Deres felles venn Wojciech Grzymała som fulgte romansen fra begynnelse til slutt, hevdet senere at «dersom han ikke hadde vært så uheldig å møte G.S. [George Sand], som forpestet hele tilværelsen hans, ville han ha levd like lenge som Cherubini[31] Chopin ble 39 år, vennen Cherubini døde i 1842, 81 år gammel. Som kuriositet kan nevnes at de to komponistene hviler fire meter fra hverandre på kirkegården Père Lachaise.

Sykdom og død[rediger | rediger kilde]

Fotoet viser en syk Chopin i sitt siste leveår
Bisson 1849

Chopins helse[rediger | rediger kilde]

Chopin slet med dårlig helse hele livet. Som barn var han plaget av pusteproblemer og diaré. Senere i livet led han av tett nese, lungebetennelse, hosteanfall, blodstyrtning og feber. Symptomene ble litt om senn forverret og han var sengeliggende i flere lengre perioder. Han tålte ikke fysiske anstrengelser og var utmagret. Senere utviklet han åndenød under hvile, ødemer i lemmene og alvorlig hodepine.[32]

Det er i ettertid blitt forsøkt gitt en rekke forklaringer på Chopins sykdomsbilde, eksempler er lungebetennelse, mitralstenose, cystisk fibrose, lungeemfysem, Churg-Strauss syndrom[33] og allergisk bronkopulmonal aspergillose (ABPA).[34] Basert på opplysninger om søstrene og farens sykdomsbilde er den arvelige varianten av cystisk fibrose, alfa1-antitrypsinmangel[35] i senere tid trukket fram som den mest sannsynlige.[32]

Chopin var en sensitiv, forfinet og reservert mann som periodevis led av melankoli, og det har blitt antydet at han kan ha hatt psykiatriske problemer som bipolar lidelse eller tunge depresjoner. Nylig er det pekt på at Chopins symptomer med kortvarige hallusinasjonene og senere god innsikt i at det dreide seg om en hallusinasjon kan skyldes tinninglappepilepsi.[32] Et av anfallene var da George Sand kom tilbake til Valldemossa midt på natten og fant Chopin i en tilstand hvor han trodde både hun og han selv var døde.[27] Ved et annet tilfelle forlot Chopin pianokrakken midt under en konsert fordi han så de samme monstrene som hjemsøkte ham natten i Valldemossa. Etter en pause kom han tilbake og spilte videre.[32]

Siste år[rediger | rediger kilde]

Avstøpning av Chopins venstre hånd
Chopins grav. Monumentet er laget av Auguste Clésinger.

I løpet av året 1847 forverret Chopins helse seg stadig. Populariteten som pianovirtuos avtok, og det gjorde også antallet elever. 16. februar 1848 ga han sin siste konsert i Paris,[36] og i april, under februarrevolusjonen 1848[37] reiste han til London hvor han gav flere konserter og en rekke store mottakelser.[29]

Mot slutten av sommeren bodde han i Skottland på slottet til sin store beundrerinne og tidligere elev Jane Wilhelmina Stirling. Jane fridde, men Chopin, som sannsynligvis skjønte at han ikke hadde lenge igjen, foretrakk friheten framfor utsiktene til å være avhengig av en hustrus generøsitet.[29]

I slutten av november var han tilbake i Paris.[29] På grunn av den sviktende helsen underviste han nå nokså uregelmessig.[38] Han var syk hele vinteren, men hadde likevel kontakt med sine venner, og han besøkte og roet den syke Adam Mickiewicz' nerver ved å spille for ham. Etterhvert hadde han ikke lengre krefter til å undervise, men han fortsatte å komponere. Mot slutten manglet han penger til livsopphold og dekning av legeregninger, og måtte selge verdifulle møbler og eiendeler.[29]

Tidlig på morgenen et par minutter før klokken to den 17. oktober 1849 døde Chopin i sin bolig på Place Vendôme nr. 12 . Dødsårsaken var lungebetennelse,[2] eller en cystisk fibrose som hadde plaget ham i årtier.[39] Ved dødsleiet våket nære venner, blant annet George Sands datter Solange Clésinger, Solanges ektemann Auguste Clésinger og Chopins søster Ludwika.[40] Senere samme morgen tok Jean-Baptiste-Auguste Clésinger Chopins dødsmaske og en avstøpning av hans venstre hånd.

Chopin ønsket at Mozarts Requiem i d-moll skulle spilles i begravelsen. Det førte til en to ukers utsettelse fordi store deler av rekviemet krever kvinnestemmer, mens Église de la Madeleine, der begravelsen skulle finne sted, ikke tillot kvinnelige sangere. Kirken ga tilslutt etter på betingelse at de kvinnelige sangerne sto skjult bak et svart fløyelsforheng. Av solistene i Requiemet var bassen Luigi Lablache, som også sang i Beethoven og Bellinis begravelser, og familievennen, mezzosopranen Pauline Viardot – som altså måtte synge inkognito bak forhenget.[41] Chopins Prélude nr. 4 i e-moll og nr. 6 i h-moll ble også spilt. Nesten tre tusen mennesker var til stede under begravelsen. George Sand var ikke blant dem.

Chopins siste hvilested på Père Lachaise-kirkegården i Paris trekker fremdeles til seg mange besøkende og er alltid blomsterdekorert, selv vinterstid. Chopins hjerte ble etter hans eget ønske bisatt i Helligkorskirken i Warszawa.

Musikk[rediger | rediger kilde]

Inspirasjonskilder[rediger | rediger kilde]

Chopin ble kjent med operaformen allerede som elev hos Elsner; Carl Maria von Webers romantiske opera Der Freischütz var en favoritt. Ellers var Chopin framfor alt opptatt av italiensk opera, og en av hans venner, Vincenzo Bellini, var en betydelig komponist av belcanto-operaer. Chopins instrumentalmusikk er med sine sangbare melodier preget av vokalmusikk og belcantoens forsiringskunst.

En annen viktig kilde til Chopins stil er den briljante virtuoslitteraturen. Innflytelsen fra Ignaz Moscheles, Friedrich Kalkbrenner, Carl Maria von Weber og framfor alt fra Johann Nepomuk Hummel, såvel som Maria Szymanowska – også hun undervist av Elsner – bør ikke undervurderes. Chopin fikk sin utdannelse gjennom disse komponistenes verk, og ved hjelp av dem utviklet han sin umiskjennelige klaverstil hvor briljansen underordnes uttrykket.

Læreren Elsner oppmuntret Chopin til å ta i bruk polsk nasjonal musikk, dvs de polske folkedansene og -sangene. Kjennetegnene deres finner man igjen i de stiliserte dansene som polonese, masurka og krakowiak, men også andre verk uten at tittelen viser til opphavet.

Ifølge den engelske Chopin-biografen Arthur Hedley «fant Chopin de viktigste inspirasjonskildene i seg selv og i Polens tragiske historie. Polens storhet og tragedie var alltid et tema for ham, og han omdannet ungdommens enkle rytmer og melodier til varige kunstformer.»[42][43]

Romantikken[rediger | rediger kilde]

Chopin stilte seg nokså likegyldig til sine samtidige, selv om mange av hans bekjente var aktive innen romantisk musikk, litteratur og de skjønne kunstarter — flere kjente han via George Sand. Likevel oppfattes Chopins musikk gjerne som et kroneksempel på den romantiske stilen.[44] Den relativt klassiske renheten og selvbeherskelsen i musikken hans med lite vekt på ekstragavant ekshibisjonisme er delvis et resultat av Chopins aktelse for Bach og Mozart.

Tonemaleriet, som ellers var så utbredt i romantikken, var fremmed for Chopin, og han kritiserte utgivere som ga musikken hans programmatiske titler.

Arbeidsmetode[rediger | rediger kilde]

Gjennom analyser av Haydns og Mozarts verk og sine Bach-studier hos Elsner lærte Chopin å arbeide konsentrert og nitid med sine komposisjonsutkast. Ofte filte han – som med sin Ballade Nr. 1 – i flere år før stykket fikk sin endelige form: George Sand skrev at «han […] gjentok og endret en takt hundrevis av ganger, skrev den ned og strøk den like ofte ut, for å gjenoppta arbeidet neste dag med samme minutiøse, fortvilte standhaftighet.»[45][46]

Takket være George Sand har vi en levende samtidig beskrivelse av Chopins kreative prosess. Hun beskriver en kveld sammen med deres venn Delacroix slik:

Sitat Chopin sitter ved pianoet uten å bry seg med at noen lytter. Han starter opp en løs improvisasjon, men stopper brått. «Fortsett, fortsett» utbryter Delacroix, «det er ikke slutten!» «Det er ikke en gang en begynnelse. Ingenting kommer … ikke annet enn avspeilinger, skygger, former som ikke er fastlagte. Jeg forsøker å finne den rette fargen, men kan ikke en gang finne formen …» «Du vil ikke finne det ene uten det andre» sier Delacroix, «og begge vil komme samtidig.» «Hva om jeg ikke finner annet enn måneskinn?» «Da har du funnet gjenskinnet av avspeilingen.» Ideen så ut til å finne gjenklang hos den gudbenådede kunstneren. Han begynner igjen, uten at det virker slik, så utydelig er omrisset. Gradvis viser avdempede farger seg ved hjelp av myke modulasjoner i ørene våre. Brått synger en blå note, og vi omhylles av en asurblå og gjennomsiktig natt. Lyse skyer får fantastiske former og fyller himmelen. De samles rundt månen som preger store perlemorsfargede skiver på dem og vekker sovende farger. Vi drømmer om en sommernatt mens vi sitter der og venter på nattergalens sang …[47] Sitat

Innflytelse[rediger | rediger kilde]

Søylen med Chopins hjerte i Helligkorskirken

Mange av Chopins stykker er blitt svært kjente, for eksempel «Revolusjonsetyden», «Regndråpepreludiet», «Minuttvalsen» og «Sørgemarsj». Chopin ga selv aldri andre navn til sine instrumentalverk enn genrenavn og nummer,[48] så alle tilnavnene har stykkene fått av andre. For eksempel ble «Revolusjonsetyden» skrevet samtidig med, og kanskje inspirert av, det mislykkede polske opprøret mot Russland, men navnet var det andre som fant på. «Sørgemarsj» ble skrevet før resten av sonaten den tilhører, men ser ikke ut til å ha blitt inspirert av en personlig sorgprosess.[49] «Regndråpepreludiet» har fått navnet etter en beretning av George Sand der det er et poeng at Chopin protesterte mot å knytte musikken til lyden av regnet som trommet på taket mens han skrev det.

Robert Schumann var en stor beundrer av Chopins musikk, han brukte Chopins melodier og ga en sats i suiten Carnaval navn etter Chopin. En annen beundrer, som dessuten var en personlig venn, Franz Liszt, transkriberte seks av Chopins polske sanger for piano. Johannes Brahms og de yngre russiske komponistene fant også inspirasjon hos Chopins verk.[50]

Chopins tekniske nyvinninger fikk stor innflytelse. Préludes op. 28 og Études opp. 10 og 25 ble hurtig standardverk og inspirerte både Liszts Transcendental Études og Schumanns Symfoniske studier. Aleksandr Skrjabin var også sterkt påvirket av Chopin, for eksempel er hans 24 preludier op. 11 inspirert av Chopins op. 28.

Ved å legge så stor vekt på sin polskhet utøvet Chopin «en stor innflytelse på nasjonaliseringen av tallrike andre komponisters verk, og mange — som Smetana og Grieg — bekreftet dette personlig…»[51][50]

Verk[rediger | rediger kilde]

Over 230 av Chopins verker er bevart; noen manuskripter og stykker fra tidlig barndom er tapt. Totalt skrev Chopin rundt 80 opusnummer. Pianoet opptrer i alle, og de aller fleste stykkene er for piano solo. Han skrev også noe kammermusikk og noen pianokonserter. Celloen inngår i klavertrioen fra slutten av 1820-årene og i Introduction et Polonaise brillante for klaver og cello. Dessuten i en Grand Duo over temaer fra Meyerbeers opera Robert der Teufel som han skrev med vennen og cellisten Auguste Franchomme, og tilslutt i Sonate for cello og piano op 65 – den siste komposisjonen Chopin publiserte i sin levetid. De 19 polske sangene med pianoakkompagnement som han skrev til privat bruk fikk ikke samme betydning som for eksempel den samtidige Robert Schumanns lieder.[50]

Poloneser, masurkaer og valser[rediger | rediger kilde]

Minnesmerke for Frédéric Chopin i Żelazowa Wola (kunstner: Józef Gosławski, 1955/1969)

I likhet med Karol Kurpiński og Maria Szymanowska reiste Chopin et minnesmerke over hjemlandets danseformer, polonese og masurka.

Det tidligste Chopin-verket i trykk er en polonese i g-moll (K. 889) fra 1817. Verker av denne formen komponerte han mange flere av. Noen poloneser uten opustall er ungdomsverk som Chopin ikke ville publisere fordi han syntes de var for enkle. Polonesene til Michał Kleofas Ogiński, Józef Elsner, Johann Nepomuk Hummel og Carl Maria von Weber var forbilder for de tidlige polonesene, men i de senere som han skrev i Paris hadde han frigjort seg seg fra disse forbildene. De fleste (fra op. 26 nr. 1) består av en kadenserende åpningsfrase som deler stykket formalt.

Til forskjell fra polonese var masurka en ganske ny form på begynnelsen av 1800-tallet. Den etablerte seg raskt i hele Europa, og Chopin hørte moderne masurkaer i bysalongene, men var også kjent med de opprinnelige folkloristiske formene masur, kujawiak og oberek[52] fra sommeropphold på den polske landsbygda. 15 år gammel skrev han sine første masurkaer (B-dur K. 891–895). Stilistiske kjennetegn på Chopins masurkaer er bruken av kromatikk, modale vendinger og iblant bass med kvint-bordun. Fra op. 6 (1830-32) publiserte han vanligvis masurkaene i sykluser, mange av dem er utstyrt med et stort anlagt avslutningsstykke.

Chopins poloneser og masurkaer er ofte tiltenkt et virtuost foredrag, de er mer å regne som stiliserte og poetiske danser, og går gjennomgående for hurtig til å fungere som dansemusikk.

Det samme gjelder valsene som er ment som underholdningsmusikk i salongene. Derfor er det ikke til å undres over at han med få unntak lot disse stykkene gå i durtonearter, som etter gammel harmoniforståelse gir stykkene en lysere stemning enn molltonearter gjør. Den berømte «Minuttvalsen» er for øvrig – til tross for hva man ofte hører – ikke tenkt å skulle spilles på et minutt. Et for hurtig foredrag ødelegger denne miniatyren. Denne valsen er også kjent under navnet «Petit chien», da Chopin ifølge tradisjonen skal ha blitt inspirert til hovedtemaet (som dreier seg rundt tonen ass) av å se på en hvalp som jaget sin egen hale.

Etyder[rediger | rediger kilde]

Chopins epokegjørende etyder op. 10 og op. 25, og de tre posthumt utgitte verkene, egner seg godt som studieverk til finpuss av tekniske finesser, men de er samtidig musikalsk interessante nok til å oppføres i konsertsalene. Med det brøt Chopin nytt land: fram til nå var øvingsstykker (jfr. Carl Czerny, Muzio Clementi og Johann Baptist Cramer) overveiende teknisk og pedagogisk orientert, men i den romantiske musikkens århundre ble ikke slike verk lengre utelukkende laget for å polere spilleteknikken. Chopins etyder er ekspressive karakterstykker som han brukte til en systematisk utforsking av klaverets uttrykksmuligheter og tekniske forutsetninger. Resultatet ble en uforliknelig personlig stil. Også Franz Liszt og andre av tidens pianister, som Adolf Henselt og Charles-Valentin Alkan, såvel som de senere Aleksandr Skrjabin og Claude Debussy videreutviklet etydeformen.

Sammenligning av åpningstaktene i J. S. Bach, WTK I, preludium I, og Fr. Chopin, op. 10, nr.1

Chopins etyder er delvis basert på J. S. Bachs preludier fra første del av Das Wohltemperierte Klavier, men Chopin utvidet den klavertekniske og harmoniske dimensjonen betraktelig. Sammenhengene og forskjellene blir tydelig når man for eksempel stiller opp Bachs akkordpregede C-dur-preludium mot Etyde op 10 nr. 1 og Bachs Preludium i D-dur mot Etyde op 10 nr. 2.

Chopins berømte Revolusjonsetyde op. 10 nr. 12 i c-moll – en heroisk melodi med høyre hånd over en teknisk krevende sekstendelsfigur med venstre – skal være skrevet samtidig med at den polske novemberoppstanden i 1830 ble slått ned. Den opphissede stemningen og den åpne slutten gir inntrykk av å være laget for å uttrykke personlige følelser. Populær er også Etyde op. 10 nr. 5 i Gess-dur med tilnavnet «svarte tangenter» fordi høyre hånd utelukkende spiller på de svarte tangentene. I samlingen op. 25 fascinerer også nr 11 i a-moll («Vintervind»). Det koralaktige og vemodige temaet presenteres kort før det får selskap av virtuose passasjer i overstemmen.

Nokturner[rediger | rediger kilde]

En annen av Chopins verkgrupper er de 21 nokturnene som han videreutviklet fra iren John Fields nye salongform. Field hadde stor påvirkning på Chopin, men Chopins verk har en rikere harmonikk, mer variert rytmikk og en smidigere melodiføring. Chopin legger virtousiteten til side til beste for uttrykket. Melodiene er tydelig preget av Gioachino Rossini og Vincenzo Bellinis belcantostil. Fra op. 27 publiserte Chopin nokturnene parvis og bandt dem sammen slik at de dannet en gjensidig kontrast, men de fungerer også enkeltvis.[53]

Preludier[rediger | rediger kilde]

Chopin ved klaveret, 1838, kort før reisen til Mallorca

De 24 preludiene op. 28 fikk sin endelige form under oppholdet på Mallorca. Robert Schumann brukte ordet merkwürdig om stykkene, og ved hjelp av hans beskrivelse aner man hvor mangfoldige i form og uttrykk de er:

Sitat […] det er skisser, etydefragmenter, eller ruiner om man vil, enkelte flygeferdige, i et fargerikt og vilt virvar. Men hvert stykke preges av hans adelsmerke: "Friedrich Chopin skrev dette"; man kjenner ham igjen i pausenes heftige åndedrag. Han er og blir tidens modigste og stolteste dikterånd. Heftet inneholder også sykt, febrilt, frastøtende [materiale]; så hver får søke sin favoritt, og måtte bare filistrene holde seg unna.[54][55] Sitat

I de 24 preludiene har hver toneart fått sin egen individuelle behandling. Stykkene er ordnet oppad i kvintsirkelens rekkefølge, vekslende mellom dur- og tilhørende moll-toneart. Den enharmoniske omtydningen skjer i nr 14, som Chopin ikke noterte i diss-moll, men i ess-moll. I disse preludienes kompositoriske mikrokosmos finner man et gjenskinn av tallrike andre musikkformer, enkelte stykker minner om etyder, andre om nokturner, sørgemarsjer og masurkaer. Stykkenes store uttrykkskraft har forledet mange til forsøk på å gi dem utenommusikalske referanser. Et typisk eksempel er legenden om hvordan preludium nr 15 i Dess-dur oppsto: det skal være komponert natten George Sand og barna hennes kom sterkt forsinket tilbake fra Palma og fant Chopin i en forvirret sinnstilstand. George Sand fortalte om denne hendelsen:

Sitat Han hadde fått det for seg at han hadde druknet i en sjø, tunge iskalde vanndråper falt taktfast på brystet hans. Mens jeg lyttet til ham kunne man faktisk høre den jevne takten av dråper som falt på taket, men han hevdet hardnakket at det hadde han ikke hørt. Han ble til og med irritert når jeg snakket om tonemaleri og protesterte med god grunn heftig mot [at hans musikk skulle oppfattes som] en enkel imitasjon av akustiske inntrykk.»[27] Sitat

Likevel har Preludium nr. 15 senere fått tilnavnet «Regndråpepreludiet». Gjennom nesten hele stykket spiller mellomstemmen en gjentatt åttendedels ass (eller enharmonisk omtydet giss) som kan minne om et jevnt vanndrypp. Sand fortalte ikke hvilken komposisjon det var snakk om, så det kan ha dreid seg om et annet preludium, for eksempel det sjette i h-moll. Chopin selv avviste stort sett enhver utenommusikalsk programmatisk fortolking av sine verk.

Ballader og scherzi[rediger | rediger kilde]

Blant Chopins andre verk finner man fire ballader og fire scherzi, alle er konsertante og svært krevende stykker. I midtpartiet av Scherzo op. 2 i h-moll, med sitt første åndeløse og nesten fortvilte tema (angivelig selvbiografisk farget), skjenker Chopin hjemlandet en tanke ved at han innarbeidet temaet til den polske voggesangen Lulajże Jezuniu, lulajże, lulaj («Sov, lille Jesus, sov»). Ballade i F-dur op. 38 tilegnet han Robert Schumann, som hevdet at Chopin meddelte «at balladene var inspirert av Mickiewicz' dikt.»[56][57][58]

Impromptus[rediger | rediger kilde]

Sammenligning av Ignaz Moscheles, Impromptu op. 89, og Frédéric Chopin, [Fantaisie-]Impromptu op. 66 (posth.)

Chopins Impromptus har i mindre grad Franz Schuberts impromptus som forbilde enn de lengre som – nærmere den opprinnelige betydningen – gir et inntrykk av improvisasjon, og som i en delvis briljant stil ble svært populære både hos publikum og musikkforleggerne.

Framfor alt er Fantasi-impromptuen fra 1834 kjent. Den ble utgitt posthumt fordi Chopin ikke ville publisere den. En antatt grunn er at han først etter at stykket var ferdig innså at temaet var svært likt «Vivace»-temaet fra Impromptu op. 89 av Ignaz Moscheles – og påstander om plagiat ville ikke Chopin utsette seg for.

Sonater[rediger | rediger kilde]

Blant Chopins omfangsrike verkliste for klaver finnes bare tre sonater.

Klaversonate nr 1 er et ungdomsverk som Chopin dediserte læreren Józef Elsner.

Skisse og første side av manuskriptet til Berceuse i dess-Dur op. 57.

Tredjesatsen i Klaversonate nr 2 (op. 35, fullført i 1839) inneholder den berømte «marche funèbre» (sørgemars) med «Grave – doppio movimento» og «Scherzo» som første og andre sats, og «Finale: Presto» som avslutningssats. Allerede i Chopins levetid vakte dette verket anstøt; alle satsene går i moll og de er så ulike at Robert Schumann bemerket at Chopin her bare hadde «samlet fire av sine mest uregjerlige barn».[59][60] Grave – doppio movimento åpner med et stormfullt førstetema som går over i et lyrisk andretema. Scherzoen er virtuos og heftig med en mer melodisk mellomseksjon (Schumann: «djerv, ånfull, fantastisk»[61][60]), «sørgemarsjen» (Schumann: «enda mørkere»[62][60]) og den melodiløse unisono presto-satsen som finale (Schumann: «Minner mer om gjøn enn om musikk[63][60]). Selv kommenterte Chopin finalen kort og greit slik: «Etter marsjen pludrer venstre og høyre hånd unisono.»[64]

Satsrekkefølgen og oppbyggingen av den tredje sonaten i h-moll fra 1844 følger med noen unntak (scherzoen og en forkortet reprise i første sats) forbildene fra den klassiske sonatesatsformen, og kan ha vært et forsøk på å imøtekomme kritikken av den foregående sonaten, op 35.

Enkeltverk: Berceuse og Barcarolle[rediger | rediger kilde]

Av Chopins enkeltstående verk, altså verk som ikke inngår i en syklus eller i verkgrupper, viser framfor alt Berceuse i Des-dur op. 57 fra 1844 og Barcarolle i Fiss-dur op. 60 fra 1846, Chopins improvisatorisk pregede variasjons- og forsiringskunst. Bevarte skisser til Berceusen gir et sjeldent innblikk i Chopins' kreative prosess.[65]

Klaverkonserter[rediger | rediger kilde]

Ved siden av solostykkene er begge klaverkonsertene godt kjent. Den første konserten i e-moll ble skrevet senere enn den andre i f-moll. Det er fremdeles ikke entydig klart om Chopin orkestrerte konsertene selv, men det er lite som taler i mot, for Chopin behersket orkestrering. Disse komposisjonene viser at han så på orkesteret som et utsmykkende vedheng. Til innledninger, overganger og sluttpassasjer brukes orkesteret på samme måte som i forbilder av Johann Nepomuk Hummels klaverkonserter, men der pianisten kan briljere trekkes orkesteret tilbake og brukes bare til å akkompagnere soloinstrumentet. Det er viktig å være klar over at da Chopin skrev klaverkonsertene, var klavermekanikken i utvikling. Tidens klaverer hadde et svakere volum enn senere tiders utgaver; derfor ga Chopin orkesteret en tilbaketrukket rolle når orkester og solist samtidig er i aksjon.

Verkliste (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Piano solo[rediger | rediger kilde]

Piano og orkester[rediger | rediger kilde]

  • 2 konserter for piano og orkester
  • 4 andre verk: variasjoner av La ci darem la mano, Krakowiak, Grand Fantaise on Polish Airs og Andante spianato and Grande Polonaise brillante

Vokal[rediger | rediger kilde]

  • 20 sanger på polsk til vokal og piano.

Kammermusikk[rediger | rediger kilde]

Annet[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Dåpspapirene oppgir 22. februar 1810 som fødselsdato, men biografer oppgir ulike datoer. Han ble døpt 23. april 1810 i Brochów kirke.
  2. ^ a b (en)Smolenska-Zielinska, Barbara. «Life / Biografi». Fryderyk Chopin Society. Besøkt 27.02.2010. 
  3. ^ Tadeusz Szulc, Chopin in Paris, s. 69: «Chopin of course had not been deported and was not a political refugee, but the French granted him permission to stay in Paris indefinitely 'to be able to perfect his art'. Four years later, Frédéric became a French citizen and a French passport was issued to him on 1 August 1835.»
  4. ^ Fransk pass: Passeport français de Chopin
  5. ^ Encyclopaedia Britannica: Frederic Chopin
  6. ^ Tadeusz Szulc, Chopin in Paris, sf. 197–98.
  7. ^ Scholes, Percy (1938), The Oxford Companion to Music, "Ballade".
  8. ^ Ernst Burger: Frédéric Chopin. Eine Lebenschronik in Bildern und Dokumenten. München 1990, Abbildungen der Urkunden s. 13f ISBN 3-7774-5370-6
  9. ^ Krystyna Kobylańskaya (red.): Frydryk Chopin Briefe. Berlin 1983, s. 145
  10. ^ mange brev fra Chopins til Fontana er trykt i Krystyna Kobylańska (red.): Fryderyk Chopin. Briefe. Berlin 1983
  11. ^ Franz Liszt: Chopin. Leipzig 1852, S.133
  12. ^ „Hut ab, Ihr Herren, ein Genie“
  13. ^ Avbildet i Ernst Burger: Frédéric Chopin. Eine Lebenschronik in Bildern und Dokumenten. München 1990, a. 42f ISBN 3-7774-5370-6
  14. ^ Ernst Burger: Frédéric Chopin. Eine Lebenschronik in Bildern und Dokumenten. München 1990, s. 33 ISBN 3-7774-5370-6
  15. ^ „ausgezeichnete Zartheit seines Anschlags, eine unbeschreibliche mechanische Fertigkeit, sein vollendetes, der tiefsten Empfindung abgelauschtes Nuancieren“.
  16. ^ „einen der leuchtendsten Meteoren am musikalischen Horizont“
  17. ^ Music Through the Ages - A Narrative for Student and Layman av Marion Bauer
  18. ^ „imstande sein, einen vielleicht allzukühnen, aber edlen Willen und Plan, sich eine neue Welt zu schaffen, zu verwischen.“
  19. ^ Krystyna Kobylańskaya (red.): Frydryk Chopin Briefe. Berlin 1983, s. 133
  20. ^ a b c d Zdzisław Jachimecki, s. 423.
  21. ^ Hun «laget skisser av Chopins hode mens han spilte piano og snakket, satte ham så ned i en lenestol for å male portrettet hans i vannfarger. Etter Delacroix' portrett er dette det beste hvor komponisten ser avslappet, tankefull og fredfylt ut», Tadeusz Szulc, Chopin in Paris, s. 137.
  22. ^ Zdzisław Jachimecki, s 423.
  23. ^ Tadeusz Szulc, Chopin in Paris, s. 146.
  24. ^ André Maurois, Léila: the Life of George Sand, overs. av Gerard Hopkins, Penguin, 1980 (ca. 1953), s. 317-20.
  25. ^ Krystyna Kobylańskaya (red.): Frydryk Chopin Briefe. Berlin 1983, s. 158
  26. ^ Krystyna Kobylańskaya (red.): Frydryk Chopin Briefe. Berlin 1983, s. 160
  27. ^ a b c George Sand: Geschichte meines Aufenthaltes auf Mallorca fra Geschichte meines Lebens, epilog i George Sand: Ein Winter auf Mallorca. DTV Taschenbuch, 10. Auflage, München 1995, s. 258f
  28. ^ André Maurois, Léila, s. 333, 337-8.
  29. ^ a b c d e f Jachimecki, p. 424.
  30. ^ Jean-Jaques Eigeldinger: Chopin, Fryderyk Franciscek, Frédéric François. I Die Musik in Geschichte und Gegenwart. Personenteil 4, Kassel et altera 2000, spalte 977
  31. ^ Tadeusz Szulc, Chopin in Paris, s. 403.
  32. ^ a b c d Manuel Vázquez Caruncho og Franciso Brañas Fernández, The hallucinations of Frédéric Chopin, Medical Humanities doi:10.1136/jmh.2010.005405
  33. ^ Om Churg-Strauss syndrom på digoo.info
  34. ^ Om allergisk bronkopulmonal aspergillose på snl.no
  35. ^ Om alfa1-antitrypsinmangel på nhi.no
  36. ^ Jean-Jaques Eigeldinger: Chopin, Fryderyk Franciscek, Frédéric François. I Die Musik in Geschichte und Gegenwart. Personenteil 4, Kassel et altera 2000, spalte 978f
  37. ^ Til Chopins store irritasjon kom noen av George Sands radikale venner til makten, riktignok kortvarig: Tadeusz Szulc, Chopin in Paris, s. 366–73.
  38. ^ Jean-Jaques Eigeldinger: Chopin, Fryderyk Franciscek, Frédéric François. I Die Musik in Geschichte und Gegenwart. Personenteil 4, Kassel et altera 2000, spalte 979
  39. ^ Lucyna Majka, Joanna Gozdzik, Micha Witt:Cystic fibrosis – a probable cause of Frédéric Chopin’s suffering and death. J. Appl. Genet. 44(1), 2003. s. 77-84
  40. ^ Tadeusz Szulc, Chopin in Paris, s. 400.
  41. ^ Frederick Niecks, The Life of Chopin, vol. II, London, Novello, Ewers & Co., 1888, s. 325.
  42. ^ "found within himself and in the tragic story of Poland the chief sources of his inspiration. The theme of Poland's glories and sufferings was constantly before him, and he transmuted the primitive rhythms and melodies of his youth into enduring art forms."
  43. ^ Arthur Hedley, Encyclopaedia Britannica, s. 264.
  44. ^ Se f.eks. Charles Rosen, The Romantic Generation, kapitlene 5-7, Harvard University Press 1995. ISBN 9780674779334
  45. ^ „Er […] wiederholte und änderte einen Takt hundertmal, schrieb ihn nieder und strich ihn ebensooft wieder aus, um am nächsten Tag seine Arbeit mit der gleichen minutiösen, verzweifelten Beharrlichkeit fortzusetzen.“
  46. ^ George Sands beretning i: Ernst Burger: Frédéric Chopin. Eine Lebenschronik in Bildern und Dokumenten. München 1990, s. 254 ISBN 3-7774-5370-6
  47. ^ George Sand, Impressions et souvenirs, kap. V, s. 86, sitert i André Maurois, Léila, s. 338-9.
  48. ^ Zdzisław Jachimecki, d. 421. Arthur Hedley, Encyclopaedia Britannica, s. 264.
  49. ^ Kornel Michałowski, Grove
  50. ^ a b c Zdzisław Jachimecki, s. 425.
  51. ^ «a tremendous influence [toward] the nationalization of the work of numerous later composers, who have often personally — like Bedřich Smetana and Edvard Grieg — confirmed this opinion...»
  52. ^ Ernst Burger: Frédéric Chopin. Eine Lebenschronik in Bildern und Dokumenten. München 1990, s. 62 ISBN 3-7774-5370-6
  53. ^ «Nocturne i Dess-dur, op 27 nr. 2». Hyperion Records. Besøkt 26. oktober 2009. 
  54. ^ […] es sind Skizzen, Etudenanfänge, oder will man, Ruinen, einzelne Adlerfittige, alles bunt und wild durcheinander. Aber mit seiner Perlenschrift steht in jedem der Stücke ‚Friedrich Chopin schrieb's‘; man erkennt ihn in den Pausen am heftigen Athmen. Er ist und bleibt der kühnste und stolzeste Dichtergeist der Zeit. Auch Krankes, Fieberndes, Abstoßendes enthält das Heft; so suche jeder, was ihm frommt und bleibe nur der Philister weg.
  55. ^ Robert Schumann i Neue Zeitschrift für Musik, 19. november 1839, avbildet i Ernst Burger: Frédéric Chopin. Eine Lebenschronik in Bildern und Dokumenten. München 1990, s. 234 ISBN 3-7774-5370-6
  56. ^ „daß er zu seinen Balladen durch Gedichte von Mickiewicz angeregt worden sei.“
  57. ^ Robert Schumann: Gesammelte Schriften über Musik und Musiker. red. M. Kreisig, 5. opplag, Leipzig 1914, Bd. 3, s. 32
  58. ^ University of Southern California, besøkt 17.10.2009
  59. ^ „vier seiner tollsten Kinder vereinigt“
  60. ^ a b c d Robert Schumann i Neue Zeitschrift für Musik, 1. februar 1841, avbildet i Ernst Burger: Frédéric Chopin. Eine Lebenschronik in Bildern und Dokumenten. München 1990, s. 220 ISBN 3-7774-5370-6
  61. ^ „kühn, geistreich, phantastisch“
  62. ^ „noch düstrer“
  63. ^ „gleicht eher einem Spott, als irgend Musik“
  64. ^ Brev til J. Fontana, Poststemplet 10. august 1839, i Ernst Burger: Frédéric Chopin. Eine Lebenschronik in Bildern und Dokumenten. München 1990, s. 220 ISBN 3-7774-5370-6
  65. ^ Ernst Burger: Frédéric Chopin. Eine Lebenschronik in Bildern und Dokumenten. München 1990, s. 255 ISBN 3-7774-5370-6

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Musikkeksempler[rediger | rediger kilde]

Noter[rediger | rediger kilde]