Frønsvollen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Frønsvollen seter i 2009

Frønsvollen var en av mange tidligere setre i sørlige del av Nordmarka i Oslo mellom Frognerseteren og Ullevålseter. Stedet eies i dag av Oslo kommune og består av et våningshus og låve med stall. I tillegg ligger Christiania Skiklubbs hytte på det samme tunet.

Frønsvollen ligger høyt (470 moh) og fritt med vid utsikt mot Tryvannsåsen i vest og mot Oslo-gryta i sør. Den opprinnelige setervollen er ryddet og gjerdet inn og har de siste somrene vært brukt til beite for kyr fra Bogstad gård og Bygdøy Kongsgård for å gjenskape det tidligere kulturlandskapet.

Fra seter til husmannsplass[rediger | rediger kilde]

Ut fra navnet skulle man tro at Frønsvollen opprinnelig må ha vært seteren som tilhørte Frøen gård, men det gjorde den bare i perioden 1629 til 1788. Seteren lå i tidligere tider under gården Sten (Stein, Steen, Steinn, Steini), som lå der hvor Fagerborg kirke og Stensparken nå ligger. Setra het den gang Stenseter med omgivende Stenseterskogen.

På vollen ca. 100 meter nedenfor dagens bygninger ligger steinhauger som ifølge prof. Edvard Bull d.e. kan være rydningsrøyser fra den gangen Sten gård setret i dette området. Da Sten gård var en av ur-gårdene i Oslo, kan den første setra på Frønsvollen være en av de eldste i Oslo-området.

Først etter bybrannen i 1624 er historien om Frønsvollen godt dokumentert. Da kong Christian IV etter bybrannen dette året nedla Sten gård ved utvidelse av bymarkene, ble eiendommen fordelt mellom andre Aker-gårder, hvorav seteren tilfalt gården Frøen. På 1700-tallet ble gården eiet av forskjellige Aker-familier (på Frogner gård og Frøen-gårdene) som var innflettet i hverandre ved giftermål og arv.

På denne tida fikk tømmeret i skogen større verdi enn seterdriften i åsene rundt Oslo. Fra 1788 gikk Frønsvollen trolig over til å bli en husmannsplass under Frogner gård.

Thomas Heftye kjøper opp skogeiendommer[rediger | rediger kilde]

(1917-1923)
(1917-1923)
Frønsvollen ca. 1940

Konsul Thomas Johannessen Heftye (1822–1886) ervervet Stenseterskogen i 1864, etter at seterdriften hadde opphørt. Det sies at eiendommen i Nordmarka skaffet rikelig med tømmer til sagene ved Frognerbekken.

I 1885 fikk Christiania Skiklubb (stiftet 1877), som Heftye var medlem av, bygge “verdens første skihytte” på Frønsvollen mot en bygslingsavgift på 1 krone pr. år. Skihytta ble bygget der husmannsplassen opprinnelig sto, og husmannsplassen ble flyttet til dagens plassering litt lenger nord.

I 1889 kjøpte kommunen sin første skog ved Frognerseteren av Heftyes enke for å sikre befolkningen områder for friluftsliv. Heftye hadde allerede åpnet sin eiendom for byens befolkning. Sammen med Frognerseterskogen fulgte Frønsvollen med omgivelser. Siden ble det flere kjøp av skogeiendommer i området, og i dag utgjør Oslo kommunes skoger cirka 10 prosent av Oslomarka.

Nyere historie[rediger | rediger kilde]

Fram til 1969 var stedet bebodd av ansatte i Oslo kommunes skogvesen, og det hører i dag under Bymiljøetaten. Skiklubben leiet Frønsvollen av Oslo kommune i perioden 1969 til 2000, og hadde en oppsynsmann boende der. Stedet leies for tiden av Naturvernforbundet i Oslo og Akershus (NOA).

Bygningene på Frønsvollen ble oppført på byantikvarens «gule liste» i 1998.

Regjeringen vernet Skjennungsåsen som ett av fire friluftsområder i statsråd 4. oktober 2013 i hht. markalovens § 11. "Dei fire områda har store verdiar for naturoppleving knytt til gamal skog som er lite påverka av nyare skogbruksinngrep, og dei har ein spesielt stor verdi for friluftslivet", skriver www.regjeringen.no i en kommentar. Området strekker seg fra Frønsvollstråkka i sør over Frønsvollsmyrene til Skjennungsvannet og Skjennungsåsen i nord.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Kristian A. Arnesen, Rolf H. Mathiesen, Hans Petter Michelet, Sigmund Jo Vigsnes: 2002. Christiania Skiklubb 125 år – 1877 – 2002.
  • Edvard Bull d.e.: 1918. Akers historie. 503 s.
  • Andreas Vevstad: 1989. Det begynte med Frognerseterskogen. Oslo kommunes skoger 1889-1989. H. Aschehoug & Co. 267 s. ISBN 82-03-16134-0