Fort Stanwix

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Fort Stanwix

Fort Stanwix var et fort som ble bygget i 1758 av den britiske generalen John Stanwix i dagens Rome i New York. Fortet bevoktet en passasje for bæring av kanoer kjent som Oneida Carrying Place under krigen mot franskmenn og indianere. Et rekonstruert fort har blitt bygget på stedet av National Park Service, og Fort Stanwix National Monument ligger i sentrum av dagens by.

I 1768 var Fort Stanwix stedet for viktige forhandlinger mellom britene og irokeserne, arrangert av William Johnson. Formålet med konferansen var å reforhandle grensen mellom indianernes land og hvit bosetning som var satt i proklamasjonen i 1763. Den britiske regjeringen håpet at en ny grense ville gjøre slutt på de ødeleggende voldelighetene i grenseområdet som var blitt både kostbar og problematisk.[trenger referanse] Indianerne håpet at en ny permanent grense kunne begrense den hvite koloniekspansjonen.[trenger referanse]

Den endelige avtalen ble signert den 5. november og flyttet den tidligere grensen mye lenger vest. Irokeserne hadde i praksis avstått Kentucky til de hvite. Men indianerne som faktisk brukte områdene i Kentucky, hovedsakelig shawneene, delawarer og cherokeer, hadde ingen rolle i forhandlingene. I stedet for å sikre fred, la Fort Stanwix-avtalen grunnlaget for den neste runden med fiendtligheter.

Fort Schuyler[rediger | rediger kilde]

I den amerikanske uavhengighetskrigen ble det forlatte Fort Stanwix gjenoppbygget av amerikanske styrker og gitt navnet Fort Schuyler. 3. august 1777 ble fortet angrepet av britiske styrker under general Barry St. Leger som del av en angrep fra tre kanter (se Saratogafelttoget) for å knuse de amerikanske styrkene i New York. Fortets kommandant, oberst Peter Gansevoort, forkastet overgivelsesbetingelsene som britene tilbød. Dermed ble det satt i gang en beleiring.

Slaget ved Oriskany ble utkjempet da en amerikanske unnsetningsstyrke ledet av general Nicholas Herkimer ble tatt i bakhold av britiske styrker, lojalister og deres indianske allierte. Mens mange av beleirerne deltok i slaget, samlet forsvarerne av fortet seg og angrep fiendens leir, stjal forsyninger og ødela fiendens lagre. Demoraliserte og svakere trakk britene seg tilbake da de hørte rykter om nok en unnsetningsstyrke ledet av general Benedict Arnold.[trenger referanse] Den britiske fiaskoen var et alvorlig tilbakeslag og førte til slutt til nederlaget til general John Burgoyne i slaget ved Saratoga.

Fortet var det eneste som ikke ble erobret av eller overgitt til britiske styrker, og var gjennom hele krigen okkupert av amerikanske styrker.[trenger referanse] Fortet var stedet for nok en avtale mellom amerikanerne og indianerne i 1784.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]