Forfølgelsen av Diarmuid og Gráinne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Forfølgelsen av Diarmuid og Gráinne (irsk Tóraigheacht Dhiarmada agus Ghráinne; moderne irsk Tóraíocht Dhiarmada agus Gráinne) er en irsk prosafortelling fra middelalderen som blitt bevart i flere varianter. Forfølgelse av Diarmuid og Gráinne handler om kjærlighetstrekant mellom den store krigeren Fionn mac Cumhaill, den vakre prinsessen Gráinne, og hennes elsker Diarmuid Ua Duibhne.

De bevarte tekstene er alle på moderne irsk og de tidligste tekstene er datert til sent på 1500-tallet. En referanse til et manuskript fra slutten av 1100-tallet, Leinster-boken (Lebor Laignech), antyder at den opprinnelige fortellingen ble komponert en gang rundt 1100,[1] skjønt en del elementer kan tolkes til at fortellingen har røtter som er enda tidligere, kanskje til 900-tallet.[2] Fortellingen er fra Fenian-syklusen i irsk mytologi. Det var en svært populær irsk romanse som antagelig var blitt inspirert av middelalderromansen om Tristan og Isolde fra 1100-tallet. Forfølgelse av Diarmuid og Gráinne har også blitt sammenlignet med en tidligere kjærlighetstriangel mellom Deirdre, Noísi og kong Conchobar mac Nessa av Ulster, kalt Longes mac nUislenn (Landflyktigheten til sønnene av Uisliu) som var en del av Ulster-syklusen. Diarmuid og Gráinne er betraktet som av ringere litterær kvalitet enn tragedien om Deirdre.[1]

Forfølgelsen[rediger | rediger kilde]

Fortellingen begynner med den aldrende Fionn, leder og høvding av gruppe med krigere som kaller seg for Fianna. Han sørget over at hans hustru Maigneis er død. Hans menn fant ut at Gráinne, datter av enekongen Cormac mac Airt, er den mest verdsatte av alle irske kvinner, og de sørget bryllupsforberedelsene for Fionn og Gráinne.

Ved deres forlovelsesfest ble Gráinne ulykkelig over å oppdage at Fionn var langt eldre enn hennes far, og ble samtidig forelsket i Fionns kjekke kriger Diarmuid. I henhold til de muntlige versjonene oppstår forelskelsen på grunn av en magisk «kjærlighetsflekk» på hans panne som gjør ham uimotståelig.[2] Hun ga sovemiddel til resten av gjestene og overtalte Diarmuid til å flykte sammen med henne. Han nektet først på grunn av sin lojalitet til Fionn, men ga etter da hun truet ham med geis[3] som tvinger ham til å gå med på hennes opplegg. De skjulte seg en skog på andre siden av elven Shannon. Fionn gikk øyeblikk i gang med å følge etter dem. De unngikk ham flere ganger ved hjelp av andre krigere fra Fianna, og Aengus Óg, fosterfar av Diarmuid, som skjulte Gráinne i sin usynlighetsfrakk mens Diarmuid hoppet over hodene på sine forfølgere.

Ulike varianter fra Irland og Skottland inneholder forskjellige episoder som sender Diarmuid og Gráinne til mange ulike steder. Vanligvis nekter Diarmuid å ligge med Gráinne på grunn av sin respekt for Fionn; i en versjon erter hun ham med at vannet som spruter opp beina hennes er mer eventyrlystne enn ham er. En tilsvarende vittighet opptrer i noen versjoner av legenden om Tristan og Isolde. En annen episode beskrev hvordan den nygravide Gráinne utvikler et sug etter rognebær som voktet av den enøyde giganten Searbhán; skjønt i førstningen vennlig over de elskede, men nekter å oppgi bærene og Diarmuid må slåss med ham. Searbháns dyktighet med magi beskyttet ham mot Diarmuids dødelige våpen, men Diarmuid triumferer til sist ved å vende kjempens store jernklubbe mot ham.

Diarmuids forsoning og død[rediger | rediger kilde]

Etter mange andre eventyr og hendelser forhandlet Diarmuids fosterfar Aengus en fredsavtale med Fionn. De elskede bosetter seg i Keshcorran i grevskapet Sligo hvor de får fem barn sammen; i en del versjoner giftet Fionn seg med Gráinnes søster. Til sist organiserte Fionn en bjørnejakt i nærheten av Benbulbin og Diarmuid deltok. Det til tross for at det finnes en forutsigelse om at han skal bli drept av en bjørn. Faktisk klarte bjørnen å såre ham fatalt samtidig som Diarmuid ga bjøren det dødelige stikket. Fionn har makt til å helbrede sin dødende jaktkamerat ved ganske enkelt å la ham drikke vann fra sine hender, men han lar vannet skli ut mellom fingrene to ganger. Til sist truet Fionns sønnesønn Oscar sin bestefar med vold om han ikke hjalp Diarmuid. Da Fionn kom tilbake fra brønnen for tredje gang med vann var det dog for sent. Diarmuid har dødd.

Andre versjoner er forskjellige i henhold til Gráinnes påfølgende handlinger. I en del versjoner tar Aengus liket til sin fostersønn hjem til Brú na Bóinne. I en del andre får Gráinne sine barn til sverge å hevne sin fars død. I andre igjen sørger hun slik at hun døde selv. I ytterligere noen versjoner ble hun forsonet med Fionn og forhandlet fram en fred mellom ham og hennes sønner; eller faktisk også gikk så langt som å gifte seg med ham til sist.

Innflytelse[rediger | rediger kilde]

Forfølgelse av Diarmuid og Gráinne er kjent for ha likheter med andre fortelling om kjærlighetstrekanter i irsk og europeisk litteratur. Det er et antall paralleller med fortellingen om Deirdre i Ulster-syklusen; som Gráinne var det hensikten at Deirdre skulle gifte seg med en meget eldre mann, i dette tilfellet kongen av Ulster, Conchobar mac Nessa. Isteden rømte hun med sin unge elsker Naoise som til sist ble drept etter en lang forfølgelse. Imidlertid er det mulig at de tidligste versjonene av Diarmuid og Gráinne ikke var så åpenbart lik fortellingen i Ulster-syklusen. Eksempelvis indikerer middelalderske referanser til at Gráinne faktisk ble gift med Fionn og deretter skilte seg fra ham framfor å flykte på bryllupsdagen.[2] En annen fortelling, Scéla Cano meic Gartnáin, inkluderer en episode hvor en ung hustru forgiftet alle i sin husholdning bortsett fra den hun begjærte. Som i Diarmuid og Gráinne overbeviste hun den motvillige helten til å bli hennes elsker, og med tragisk resultat.[4]

Ulike lærde har spekulert om Diarmuid og Gráinne hadde en del påvirkning på utformingen legenden om Tristan og Isolde, eksempelvis Gertrude Schoepperle i 1913.[2][5] Denne fortellingen utviklet seg i Frankrike i løpet av 1100-tallet, men dens lokalisering er i Britannia. Helten Tristan ble forelsket i den irske prinsessen Isolde mens han eskorterte henne fra Irland og til Cornwall for at hun skulle bli gift med hans onkel, kong Marc av Cornwall. De begynte deres utroskap i skjulte og bak kongens rygg, men etter at de ble oppdaget skjer hendelsene relativt lik den irske fortellingen, inkludert en episode hvor de elskede oppholder seg på et skjulested, «Kjærlighetsgrotten», i en skog.

Se også[rediger | rediger kilde]

  • Diarmuid og Grania, en skuespill i poetisk prosa av George Moore og W. B. Yeats, basert på en oversettelse av ovennevnte fortelling ved Lady Gregory, og med musikkinnskudd ved Edward Elgar.
  • Dancing on Dangerous Ground, en irsk danseforestilling basert på fortellingen. Det ble skapt og framført av Jean Butler og Colin Dunne. Den hadde premiere i London ved Theatre Royal Drury Lane i 1999.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Timeless Myths: The Pursuit of Díarmait and Gráinne
  2. ^ a b c d MacKillop: Dictionary of Celtic Mythology, ss. 410–411.
  3. ^ I irsk mytologi og folkeminne er en geis, flertall geasa, en form for idiosynkratisk tabu, enten av forpliktelse eller forbud, tilsvarende som å være under edlagt løfte eller trolldom.
  4. ^ MacKillop: Dictionary of Irish Mythology, s. 74.
  5. ^ Schoepperle: Tristan and Isolt.

Litteratur[rediger | rediger kilde]