Foretaksmodellen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Foretaksmodellen er en skjermingsmetode innen norsk skatterett for beskatning av selvstendig næringsdrivende. Modellen ble innført fra og med 2006 og var et ledd i skattereformen av 2006. Foretaksmodellen erstattet delingsmodellen for enkeltpersonforetak. Formålet med foretaksmodellen er å skjerme risikofri avkastning av den investerte kapitalen fra beskatning ut over ordinær skatt på alminnelig inntekt.

Det fastsettes et skjermingsgrunnlag med utgangspunkt i foretakets totalkapital fratrukket finansobjekter. Skjermingsgrunnlaget multipliseres deretter med skjermingsrenten. Dette utgjør skjermingsfradraget. All inntekt beskattes med ordinær skatt på alminnelig inntekt, men inntekt under skjermingen beskattes ikke som personinntekt.

Skattlegging av eiere av enkeltpersonforetak skiller seg fra skattleggingen av eiere av aksjeselskaper og deltakerlignede selskaper først og fremst ved at beskatningen skal skje løpende og ikke ved uttak, ved at inntektsgrunnlaget for ekstrabeskatningen skal være personinntekt, samt at gjeld i enkeltpersonforetak skjermes med faktiske gjeldsrenter.

Beregning av personinntekt etter foretaksmodellen[rediger | rediger kilde]

For å komme frem til personinntekten etter foretaksmodellen tas som utgangspunkt virksomhetens alminnelige inntekt. Til denne legges kapitalutgifter til (med visse unntak) og faktiske kapitalinntekter, skjerming og lønnsfradrag trekkes fra.[1]

Alminnelig inntekt i virksomhet: Det følger av skatteloven kapittel 12 at alminnelig inntekt skal være utgangspunktet ved beregning av personinntekt i enkeltpersonforetak.[2] Private gjeldsrenter skal ikke ha redusert den alminnelige inntekten som ligger til grunn for personinntekten.[1]

Pluss visse kapitalutgifter: Ettersom personinntekt i utgangspunktet er en bruttoinntekt og alminnelig inntekt er netto, skal det gjøres et tillegg i alminnelig inntekt med en del kapitalutgifter som er trukket fra ved beregningen av alminnelig inntekt og som ikke er fradragsberettiget i personinntekt. Det gjelder først og fremst kapitalkostnader og -tap, men det er gjort unntak for tap på kundefordringer og gjeldsrenter til banker og andre finansinstitusjoner eller mengdegjeldsbrev.[3] Selv om det ikke fremkommer tydelig av loven er det også en sikker oppfatning at tap på annet enn finansgjenstander, slik som tap på fast eiendom osv., også er unntatt på lik linje som gjeldsrenter til bank.[1] Motstykket er at inntekter av samme art ikke kan trekkes fra grunnlaget.

Minus visse kapitalinntekter: Avkastning og gevinst på finansgjenstander (slik som aksjer) skal trekkes ut fra grunnlaget.[4] Dette gjelder derimot ikke avkastning eller gevinst på andre gjenstander, slik som fast eiendom, driftsmidler osv.

Minus skjerming: Det skal trekkes ut et skjermingsfradrag for avkastning / gevinst av gjenstander knyttet til virksomheten og som ikke er trukket ut av grunnlaget.[1] Skjermingsfradraget bestemmes ved å multiplisere skjermingsgrunnlaget med en skjermingsrente.[5] Nærmere bestemmelser om hvilke gjenstander som konkret kan regnes med i skjermingsgrunnlaget er gitt i skatteloven: betydelige og varige driftsmidler, varer, kundefordringer, ervervet forretningsverdi (goodwill) og ervervede immaterielle rettighter samt ikke-fradragsførte forsknings- og utviklingskostnader.Gjenstandene må ha «virket i virksomheten».[6] I tillegg skal virksomhetens gjeld (og som det er gitt fradrag for gjeldsrenter for ved at de ikke er plusset på i grunnlaget) trekkes fra i grunnlaget.[7]

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Frederik Zimmer (2009). Lærebok i skatterett (6 utg.). Universitetsforlaget. s. 368-369. ISBN 978-82-15-01589-7. 
  2. ^ Jf. skatteloven § 12-11 1. ledd.
  3. ^ Jf. skatteloven § 12-11 2. ledd a
  4. ^ Jf. skatteloven § 12-11 3. ledd a og b
  5. ^ Jf. skatteloven § 12-12 1. ledd
  6. ^ Jf. skatteloven § 12-12 2. ledd
  7. ^ Jf. skatteloven § 12-12 2. ledd c