Foreldrefiendtlighetssyndrom

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Foreldrefiendtlighetssyndrom (engelsk Parental Alienation Syndrome; forkortet PAS), foreldrefiendtlighet, foreldrefiendtliggjøring eller foreldrefremmedgjøring (Parental Alienation) er omstridte begreper som bygger på en hypotese skapt av Richard A. Gardner (en) i 1985[1] for å beskrive det Gardner oppfattet som en lidelse der et barn uten god grunn fremmedgjøres fra, og ofte nedvurderer og fornærmer en av foreldrene. Ifølge Gardner skjer dette helt eller delvis som følge av indoktrinering fra den andre forelderen, og vanligvis som en del av en barnefordelingstvist.[2]

«Foreldrefiendtlighetssyndrom» har ikke blitt anerkjent som diagnose hverken av medisinske eller psykologiske fagmiljøer, og er ikke med i Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders eller International Statistical Classification of Diseases and Related Health Problems. Gardners arbeid ble hovedsakelig utgitt på eget forlag og ikke fagfellevurdert. Gardners teori om «foreldrefiendtlighetssyndrom» blir ifølge forskeren Joan S. Meier «avvist av de aller fleste seriøse fagfolk».[3] Gardners forskning har blitt kritisert av hovedstrømmen av forskere innen psykologi og andre fag for å mangle vitenskapelig validitet og reliabilitet.[4][5][6][7] Hypotesen har særlig tilhengere i anti-barnevern-miljøet og i mannsrettighetsbevegelsen. Mangelen på objektiv forskning og svakhetene ved den publiserte forskningen til støtte for hypotesen har ført til at foreldrefiendtlighetssyndrom har blitt beskrevet som pseudovitenskap eller «søppelforskning» (junk science).[4][8][9] Hypotesen er ifølge Foreningen 2 Foreldre lite anerkjent i norske fagmiljøer og rettspleie.[10]

Andre begreper med samme innhold er «foreldrefiendtlighet», «foreldrefiendtliggjøring» og «foreldrefremmedgjøring». Tilhengere av hypotesen bruker noen ganger begrepet «samværssabotasje» om det de forstår som et beslektet fenomen.[10] Heller ikke dette begrepet er faglig anerkjent. Ifølge Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) foreligger det ikke forskning som dokumenterer at «samværssabotasje» er et utbredt problem, hverken i Norge eller internasjonalt. Begrepet «samværssabotasje» beskrives som et særnorsk begrep som har sammenheng med den omstridte teorien «foreldrefiendtlighetssyndrom»/«foreldrefiendtlighet», som mangler faglig grunnlag.[11] Alternativ til Vold uttalte at «fokus på 'samværssabotasje' tåkelegger at voldsutsatte barns liv og helse ikke blir godt nok ivaretatt etter samlivsbrudd».[12] Europaparlamentet vedtok i 2021 en uttalelse som advarte mot bruk av «foreldrefiendtlighetssyndrom» og beslektede begreper og konsepter.[13]

Gardners beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Foreldrefiendtlighetssyndrom er et begrep skapt av barnepsykiater Richard A. Gardner basert på hans kliniske erfaringer siden tidlig i 1980-årene. At en eller begge foreldrene forsøker å skille barnet fra den andre forelderen som straff eller deler av en skilsmisse er ikke uvanlig ved konfliktfylte samlivsbrudd[14], og det skjer i 11-15% av skilsmisser med barn[15]. Tilhengere av Gardners ideer mener konseptet har blitt beskrevet i hvert fall siden 1940-tallet; Gardner var den første til å definere det han mente var et syndrom.[16]

I en artikkel i 1985 definerte Gardner foreldrefiendtlighetssyndrom som en lidelse som oppstår først og fremst i sammenheng med en barnefordelingstvist. Dens primære manifestasjon er barnets innsats for å nedvurdere en forelder uten noen god grunn. Tilstanden skyldes ifølge Gardner bevisst eller ubevisst indoktrinering fra den fremmedgjørende forelderen, som ifølge Gardner ofte skaper et negativ bilde av den andre ved å snakke nedsettende om, legge skyld på, eller komme med beskyldninger mot den andre, og ofte ved å hindre samvær[17]. Dette kan ifølge Gardner være svært skadelig for både barnet og den fremmedgjorte forelderen[18], og er å regne som et traumatiserende overgrep mot barnet[19].

Foreldrefiendtlighetssyndrom ble opprinnelig utviklet som en forklaring på økningen i antall rapporter om barnemishandling i 1980. Gardner mente at foreldre (mor i 90% av tilfellene) rettet falske beskyldninger (om vold, barnemishandling og noen ganger seksuelle overgrep) mot den andre forelderen for å hindre ytterligere samvær og kontakt.

Symptomer[rediger | rediger kilde]

Gardner beskrev foreldrefiendtlighetssyndrom som at barnet er opptatt med kritikk og nedgradering av en forelder, og nevner åtte symptomer som vises i barnet. Disse inkluderer aktiv nedvurdering av og hat mot fremmedgjort forelder; svake, absurde eller fjollete rasjonaliseringer for nedvurderingen og hatet; mangel på vanlig ambivalens om fremmedgjort forelder; sterke påstander om at beslutningen om å avvise forelderen er deres alene; refleksiv støtte til den favoriserte forelderen i konflikten; mangel på skyldfølelse over behandlingen av fremmedgjort forelder; bruk av lånte scenarier og setninger fra favorisert forelder; nedvurdering av fremmedgjort forelder og i tillegg ofte forelderens utvidede familie og venner.

Barnet nekter ifølge Gardner ofte samvær med den fremmedgjorte forelderen, og i alvorlige tilfeller kan barnet true med å rømme eller begå selvmord hvis samværet gjennomføres.

Behandling[rediger | rediger kilde]

Gardner anbefalte intervensjon i det han beskrev som moderate og alvorlige tilfeller, og foreslo at barnet gis psykologisk behandling og at den «indoktrinerende» forelder gis veiledning og pålegg om å endre atferd. Hvis bedring ikke skjer eller ikke er ventet å skje bør hovedomsorgen ifølge Gardner overføres til den fremmedgjorte forelder etter en periode med overgangshjem og behandling av barnet.

Vitenskapelig status[rediger | rediger kilde]

Gardners formulering av foreldrefiendtlighetssyndrom har blitt kritisert for å mangle vitenskapelig grunnlag,[8][9][20] og som en hypotese som tilhengerne ikke har lyktes i å styrke gjennom vitenskapelig dokumentasjon i en slik grad at den kan regnes som akseptert.[7][8][20][21][22] De første publikasjonene om det foreslåtte syndromet ble publisert på eget forlag og var ikke fagfellevurdert,[23] og selv om enkelte senere artikler har blitt publisert i vitenskapelige tidsskrifter bygger de stort sett på anekdotiske beviser;[24][25] i tillegg har den begrensede forskningen på det foreslåtte syndromet manglet vitenskapelig validitet og pålitelighet.[5][6] Mangelen på objektiv forskning og svakhetene ved den publiserte forskningen til støtte for hypotesen har ført til at foreldrefiendtlighetssyndrom har blitt beskrevet som pseudovitenskap eller «søppelforskning» (junk science).[4][8][9] Foreningen 2 Foreldre, som er tilhengere av hypotesen, skriver at den er lite anerkjent i norske fagmiljøer og rettspleie.[10]


Bakers femfaktormodell[rediger | rediger kilde]

Amy Baker har spesialisert seg på emner knyttet til foreldrefremmedgjøring og barnefordelingssaker,[26] og har utviklet en modell og tilhørende metode for å identifisere og adressere foreldrefremmedgjøring.

Baker nevner fem strategier for foreldrefremmedgjøring:[27]

1. Blokkering av tilgang og kontakt: Dette innebærer at én forelder bevisst begrenser eller hindrer barnets tilgang til den andre forelderen. Dette kan omfatte begrensninger i samværstid, forstyrrelser i kommunikasjon eller skapelse av hindringer som gjør det vanskelig for barnet å opprettholde kontakt med den avviste forelderen.

2. Negativ kampanje: Den avvisende forelderen engasjerer seg i en systematisk innsats for å nedvurdere og undergrave den andre forelderen i barnets øyne. Dette kan inkludere å snakke negativt om den andre forelderen, spre usanne påstander eller manipulere barnets oppfatninger for å fremme avvisningen.

3. Avvisende atferd: Den avvisende forelderen utviser atferd som bidrar til avvisningsprosessen. Dette kan inkludere å fremsi falske anklager om overgrep, manipulere barnets følelser eller tro, eller aktivt fraråde barnet fra å knytte bånd til den avviste forelderen.

4. Barnets motstand: Dette refererer til barnets demonstrerte fiendtlighet, motvilje eller avvisning av den avviste forelderen. Motstanden kan manifestere seg som ubegrunnet frykt, sinne eller tilbaketrekning når barnet er i nærvær av den avviste forelderen.

5. Indikasjoner på påvirkning: Dette innebærer å undersøke i hvilken grad barnets negative holdninger og atferd mot den avviste forelderen skyldes den avvisende forelderens innflytelse. Det inkluderer vurdering av arten og hyppigheten av den avvisende atferden og dens innvirkning på barnets oppfatninger og følelser.

Disse fem faktorene gir et omfattende bilde av foreldrefremmedgjøring og hjelper fagpersoner med å identifisere og forstå dynamikken i slike situasjoner for å kunne gi målrettet støtte og intervensjon.

Beslektede begreper[rediger | rediger kilde]

Etter at begrepet «foreldrefiendtlighetssyndrom» (parental alienation syndrome) fikk sterk faglig kritikk begynte flere tilhengere av teorien å omtale det som «foreldrefiendtlighet», «foreldrefremmedgjøring» (parental alienation) eller med andre begreper. Europaparlamentet vedtok i 2021 en uttalelse som advarte mot bruk av både «foreldrefiendtlighetssyndrom» og beslektede begreper og konsepter.[13]

Samværssabotasje[rediger | rediger kilde]

Tilhengere av hypotesen bruker noen ganger begrepet «samværssabotasje» om det de forstår som et beslektet fenomen.[10] Ifølge Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) foreligger det ikke forskning som dokumenterer at «samværssabotasje» er et utbredt problem, hverken i Norge eller internasjonalt. Begrepet «samværssabotasje» beskrives som et særnorsk begrep som har sammenheng med den omstridte teorien «foreldrefiendtlighetssyndrom»/«foreldrefiendtlighet», som mangler faglig grunnlag.[11] Alternativ til Vold uttalte at «fokus på 'samværssabotasje' tåkelegger at voldsutsatte barns liv og helse ikke blir godt nok ivaretatt etter samlivsbrudd».[12]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Clemente, Miguel; Padilla-Racero, Dolores (April 2015). «Are children susceptible to manipulation? The best interest of children and their testimony». Children and Youth Services Review. 51: 101–107. doi:10.1016/j.childyouth.2015.02.003. 
  2. ^ «Foreldrefiendtlighetssyndrom (FFS) : Seksten år senere». Besøkt 31. mars 2009. 
  3. ^ Meier, Joan S. (2. januar 2020). «U.S. child custody outcomes in cases involving parental alienation and abuse allegations: what do the data show?». Journal of Social Welfare and Family Law. 42 (1): 92–105. doi:10.1080/09649069.2020.1701941. 
  4. ^ a b c Faller, KC (1998). «The parental alienation syndrome: What is it and what data support it?» (PDF). Child Maltreatment. 3 (2): 100–115. doi:10.1177/1077559598003002005. Arkivert fra originalen (PDF) 27. mars 2016. Besøkt 13. januar 2022. 
  5. ^ a b Bruch, CS (2001). «Parental Alienation Syndrome and Parental Alienation: Getting It Wrong in Child Custody Cases» (PDF). Family Law Quarterly. 35 (527): 527–552. 
  6. ^ a b Wood, CL (1994). «The parental alienation syndrome: a dangerous aura of reliability». Loyola of Los Angeles Law Review. 29: 1367–1415. 
  7. ^ a b Hoult, JA (2006). «The Evidentiary Admissibility of Parental Alienation Syndrome: Science, Law, and Policy». Children's Legal Rights Journal. 26 (1). SSRN 910267 Åpent tilgjengelig. 
  8. ^ a b c d Emery, RE (2005). «Parental Alienation Syndrome: Proponents bear the burden of proof» (PDF). Family Court Review. 43 (1): 8–13. doi:10.1111/j.1744-1617.2005.00002.x. Arkivert fra originalen (PDF) 26. november 2010. Besøkt 13. januar 2022. 
  9. ^ a b c Bond, Richard (2008). «The Lingering Debate Over the Parental Alienation Syndrome Phenomenon». 4 (1). Journal of Child Custody: 37–54. 
  10. ^ a b c d Lojalitetskonflikt og foreldrefremmedgjøring
  11. ^ a b «Samværssabotasje – en tvilsom men virksom myte». Forskning.no. 17. januar 2022. 
  12. ^ a b «'Han utsatte meg for seksuelle overgrep. Nå oppdrar han en jente, og skal snakke med henne om kropp og grenser'». Forskning.no. Besøkt 21. november 2022. 
  13. ^ a b «European Parliament resolution of 6 October 2021 on the impact of intimate partner violence and custody rights on women and children». Europaparlamentet. 6. oktober 2021. «whereas two of the most prestigious institutions on mental health, the World Health Organization and the American Psychological Association, reject the use of the so-called parental alienation syndrome and similar concepts and terms, since they can be used as a strategy against victims of violence by putting into question the victims’ parental skills, dismissing their word and disregarding the violence to which children are exposed; whereas according to the EDVAW Platform recommendation, accusations of parental alienation by abusive fathers against mothers must be considered as a continuation of power and control by state agencies and actors, including those deciding on child custody» 
  14. ^ «Examining Parental Alienation in Child Custody Cases: A Survey of Mental Health and Legal Professionals». Besøkt 5. mai 2018. 
  15. ^ Edward Kruk. «The Impact of Parental Alienation on Children». Psychology Today. Besøkt 5. mai 2018. «Parental alienation is more common than is often assumed: Fidler and Bala (2010) report both an increasing incidence and increased judicial findings of parental alienation; they report estimates of parental alienation in 11 to 15 percent of divorces involving children; and Bernet et al. (2010) estimate that about 1 percent of children and adolescents in North America experience parental alienation.» 
  16. ^ William Bernet and Amy J. L. Baker (2013). «Parental Alienation, DSM-5, and ICD-11: Response to Critics». JAAPL. 41 (1): 98–104. «Although the concept of PA has been recognized by mental health professionals since the 1940s, it was not until 1985 that Richard Gardner9 identified eight behaviors of a child that he proposed indicated that the child was unjustifiably alienated from one parent, usually because of the manipulations of the favored parent.» 
  17. ^ Susan Heitler. «Parental Alienation Syndrome: What Is It, and Who Does It?». Psychology Today. Besøkt 5. mai 2018. «A parent who is angry at the spouse or ex-spouse accomplishes this estrangement by painting a negative picture of the other parent in deprecating comments, blame and false accusations shared with the children. They may also hoard the kids, doing all they can to thwart the other parent's attempts to have parenting time.» 
  18. ^ Edward Kruk. «Recent advances in understanding parental alienation». Psychology Today. «For the child, the biopsychosocial-spiritual effects of parental alienation are devastating. For both the alienated parent and child, the removal and denial of contact in the absence of neglect or abuse constitute cruel and unusual treatment.» 
  19. ^ Eivind Meland, Lena Hellblom Sjögren. «Når barn skades med de beste hensikter». Tidsskriftet Den Norske Legeforening. «Hvis barnet mister kontakten med én eller begge foreldre, uten at det gjennom en saklig og upartisk utredning påvises alvorlige mangler og misforhold, er dette å anse som et grovt traumatisk overgrep.» 
  20. ^ a b The Art and Science of Child Custody Evaluations. New York: The Guilford Press. 2007. ISBN 978-1-59385-488-1. 
  21. ^ Houchin, TM; Ranseen, J; Hash, PAK; Bartnicki, DJ (2012). «The Parental Alienation Debate Belongs in the Courtroom, Not in DSM-5». Journal of the American Academy of Psychiatry and the Law. 40 (1): 127–131. PMID 22396350. 
  22. ^ Pepitona, M. Brianna; Alvis, Lindsey J.; Allen, Kenneth; Logid, Gregory (2012). «Is Parental Alienation Disorder a Valid Concept? Not According to Scientific Evidence. A Review of Parental Alienation, DSM-5 and ICD-11 by William Bernet.». Journal of Child Sexual Abuse. 21 (12): 244–253. doi:10.1080/10538712.2011.628272. 
  23. ^ Warshak, RA (2001). «Current controversies regarding parental alienation syndrome» (PDF). American Journal of Forensic Psychology. 19 (3): 29–59. Arkivert fra originalen (PDF) 29. august 2007. Besøkt 13. januar 2022. 
  24. ^ Ackerman, Ph.D, Marc J. (2002). Clinician's Guide to Child Custody Evaluations. John Wiley and Sons. s. 73–82. ISBN 9780471150916. 
  25. ^ Ragland, ER; Fields H (2003). «Parental Alienation Syndrome: What Professionals Need to Know Part 1 of 2 Update». American Prosecutors Research Institute Newsletter. 16 (6). Arkivert fra originalen 25. april 2009. Besøkt 13. januar 2022. 
  26. ^ Amy J.L. Baker, Ph.D
  27. ^ «About Parental Alienation» (engelsk). 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Foreldrefiendtlighetssyndrom&oldid=24316656»