Folkemordet i Rwanda

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Folkemordet i rwanda»)
Artikkelen inngår i serien om

Folkemordet i Rwanda

Hodeskaller fra drepte under folkemordet i Rwanda

Bakgrunn

Rwandas historie
Hutuer og tutsier
Kongedømmet Rwanda
Borgerkrigen i Rwanda
Drapet på Juvénal Habyarimana og Cyprien Ntaryamira

Hendelser

Kronologi
Massakren i Gikondo
Massakren i Nyarubuye

Ansvarlige

Tiltalte personer i Det internasjonale tribunalet for Rwanda

Genocidaires
Akazu
Impuzamugambi-militsen
Interahamwe-militsen

Massemedier
Kangura
RTLM Radio

Respons

Motstand
Front patriotique rwandais

Internasjonalt
Det internasjonale samfunnets rolle
FN-oppdrag
Opération Turquoise

Folkemordet i Rwanda var et folkemord som skjedde fra 6. april til midten av juli i 1994 i det afrikanske landet Rwanda, under den pågående borgerkrigen i landet. Folkemordet ble hovedsakelig begått av hutuer, som tok livet av mellom 800 000 og en million tutsier og moderate hutuer i løpet av nesten 100 dager. Massakrene ble hovedsakelig utført av ekstremistiske hutu-militser, først og fremt Interahamwe og Impuzamugambi, i tillegg til medlemmer av regjeringshæren, presidents livgarde, det nasjonale politiet og store deler av landets sivilbefolkning. De fleste av ofrene ble drept i sine egne landsbyer eller byer, mange av sine naboer og felles landsbyboere. Militsene drepte ofrene med macheter og rifler, og i tillegg var seksualisert vold mot kvinner utbredt; anslagsvis 250 000 til 500 000 kvinner ble voldtatt under folkemordet.

Folkemordet fant sted i forbindelse med borgerkrigen i Rwanda, en langvarig konflikt mellom den daværende rwandiske regjeringen og opprørsbevegelsen Rwandas patriotiske front (RPF), som begynte i 1990 da RPF invaderte det nordlige Rwanda fra deres base i Uganda. Ingen av sidene var i stand til å få overtaket i krigen, og den rwandiske regjeringen ledet av president Juvénal Habyarimana signerte Arusha-avtalen med RPF den 4. august 1993. Nedskytingen av president Juvénal Habyarimanas fly kvelden den 6. april var den utløsende faktoren for folkemordet, og massakrene mot tutsibefolkningen begynte den påfølgende dagen. Selv om drapene ble forsøkt fremstilt som en spontan reaksjon på nedskytingen av flyet, hadde folkemordet sannsynligvis blitt planlagt i minst et år i forveien. RPF gjenopptok raskt borgerkrigen da folkemordet startet og tok kontroll over landet, avsluttet folkemordet og tvang regjeringen og gjerningsmennene inn i Zaïre.

Nesten to millioner hutuer flyktet til nabolandene Zaïre, Burundi, Tanzania og Uganda som følge av frykt for represalier etter RPFs maktovertakelse, noe som førte til en større flyktingkrise i regionen. I 1996 invaderte den RPF-ledede rwandiske regjeringen Zaïre for å slå ned på flere opprørergrupper bestående av hutuer som hadde flyktet dit etter folkemordet, og startet den første krigen i Kongo. Under krigen ble det drept anslagsvis 200 000 hutuer. I dag har Rwanda to helligdager for å minnes folkemordet, og fornektelse eller historisk revisjonisme av folkemordet er en straffbar handling.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Hutuer og tutsier[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Hutuer og tutsier

De tidligste innbyggerne i det som nå er Rwanda var twa, en gruppe pygméfolk som bosatte seg i området mellom 8000 f.Kr. og 3000 f.Kr., og som fremdeles er bosatt i landet i dag.[1][2] Mellom 700 f.Kr. og 1500 e.Kr. migrerte en rekke bantugrupper til Rwanda, og begynte å rydde skog for å drive jordbruk.[2][3] Det finnes flere teorier om bantuenes opprinnelse: en teori er at de første bosetterne var hutuer, mens tutsiene kom senere og dannet en annen rasegruppe, muligens av kusjittisk opprinnelse.[4] En annen teori er at migrasjonen var langsom og jevn fra naboområdene, og at folkegruppene som migrerte dit hadde stor genetisk likhet med de som allerede hadde etablert seg,[5] og at de integrerte seg i stedet for å ta over det eksisterende samfunnet.[2][6] Ifølge denne teorien oppstod skillet mellom hutuer og tutsier senere og var ikke et rasemessig skille, men hovedsakelig et klasse- eller kasteskille der tutsiene drev med storfehold mens hutuene drev med jordbruk.[7][8] Hutuene, tutsiene og twaene i Rwanda deler samme språk (kinyarwanda) og kultur og er sammen ofte omtalt som banyarwanda.[9]

Etterhvert samlet befolkningen seg, først i klaner (ubwoko),[10] og deretter, innen 1700, i rundt åtte kongeriker. [11] Kongeriket Rwanda, styrt av tutsiklanen nyiginya, ble det dominerende kongeriket fra midten av 1700-tallet,[12] og ble utvidet etterhvert som landområder rundt ble erobret, og oppnådde sin største utstrekning under kong Kigeli Rwabugiri fra 1853 til 1895.[13] Rwabugiri utvidet kongeriket mot vest og nord,[12][14] og innførte administrative reformer som førte til at forskjellene vokste mellom hutu- og tutsibefolkningen.[14] Disse inkluderte uburetwa, et system med tvangsarbeid som hutuene måtte utføre for å få tilgang til landområder som hadde blitt beslaglagt fra dem,[15] og ubuhake, der hutuer kunne benytte seg av kveg tilhørende tutsier i bytte mot økonomiske og personlige tjenester.[16]

Under Berlin-konferansen i 1884 ble Rwanda tildelt Tyskland, og ble styrt gjennom det eksisterende monarkiet som en del av Tysk Øst-Afrika.[17], De tyske kolonistene favoriserte tutsiene fremfor hutuene da de skulle tildele administrative roller, og mente at tutsiene var migranter fra Etiopia og rasemessig overlegne.[18][19] Belgiske styrker tok kontrollen over Rwanda og Burundi under første verdenskrig,[20] og fra 1926 startet en periode med mer direkte kolonistyre.[21] Favoriseringen av tutsiene fortsatte under belgierne.[17] I 1935 introduserte Belgia en permanent inndeling av befolkningen ved å dele inn befolkningen i tre etniske grupper, hvor hutuene representerte om lag 84 % av befolkningen, tutsiene om lag 15 % og twaene om lag 1 % av befolkningen.[22] Identifikasjonskort som viste etnisk tilhørighet ble innført i 1935. Tidligere hadde vært mulig for spesielt velstående hutuer å bli «æres-tutsier», men disse identifikasjonskortene forhindret dette.[23]

Folketellinger i årene før folkemordet klassifiserte befolkningen etter etnisitet. Denne informasjonen ble trolig brukt til å planlegge og gjennomføre massedrapet.[24]

Huturevolusjonen og selvstendighet[rediger | rediger kilde]

Etter andre verdenskrig begynte flere hutuer å be om likeverd og frigjøring,[25] og de opplevde større sympati fra Den katolske kirke.[26] Katolske misjonærer så i økende grad på seg selv som ansvarlige for å styrke de underprivilegerte hutuene istedenfor tutseliten, skoler tilbød i økende grad hutuer tilgang til utdanning, og det ble dannet et hutupresteskap som i økende grad dannet en motvekt til de regjerende tutsiene og presset på for politisk deltakelse og demokratisering av landet.[26][27]

Den 1. november 1959 ble hutuaktivisten Dominique Mbonyumutwa angrepet i nærheten av sitt hjem i Byimana,[28] av tilhengere av partiet som støttet tutsiene. Mbonyumutwa overlevde, men rykter begynte å spre seg om at han hadde blitt drept.[29] Hutuaktivister svarte med å drepe tutsier, både de som tilhørte eliten og vanlige sivile, noe som markerte begynnelsen på «huturevolusjonen».[30] Tutsiene utførte også angrep, men på dette stadiet hadde hutuene fått full støtte fra den belgiske administrasjonen som ønsket å velte tutsidominasjonen i landet.[31][32] Tidlig i 1960 erstattet belgierne de fleste tutsilederne med hutuer og organiserte kommunevalg som ga et overveldende hutu-flertall.[31] Disse endringene var grunnlaget for valgseirene til Parmehutu (Parti du Mouvement et de l'Emancipation Bahutu), en hutu-bevegelse som kjempet for avskaffelse av monarkiet, innføring av republikk, uavhengighet fra Belgia og fremfor alt for en avslutningen av landets tutsistyre. I 1961 ble kongen avsatt, en hutu-dominert republikk ble opprettet, og landet ble omsider selvstendig i 1962.[33] Etter hvert som revolusjonen utviklet seg begynte tutsier å forlate landet, og bosatte seg i de fire nabolandene: Burundi, Uganda, Tanzania og Zaire.[34] De dannet væpnede grupper, kjent som inyenzi («kakerlakker»), som utførte angrep mot Rwanda; disse var stort sett mislykkede, og førte til drap på ytterligere 10 000 tutsier og flere tutsier i eksil.[35] I 1964 hadde mer enn 300 000 tutsier flyktet, og ble tvunget til å forbli i eksil de neste tre tiårene.[36]

Grégoire Kayibanda var president av den nye hutu-republikken det neste tiåret og innførte et autokratisk styre som lignet på monarkiet før revolusjonen.[37] Han ble styrtet etter et kupp i 1973, som førte general Juvénal Habyarimana til makten. Diskriminering mot tutsiene fortsatte i Rwanda, selv om volden mot dem minket noe.[38] Habyarimana grunnla partiet Mouvement révolutionnaire national pour le développement (MRND) i 1975, og kunngjorde en ny grunnlov etter en folkeavstemning i 1978, som gjorde landet til ettpartistat der alle innbyggere måtte tilhøre MRND.[39]

Starten på krigen[rediger | rediger kilde]

Men RPF (Rwandas patriotiske front), tutsienes armé, kom til Habyarimanas unnsetning. Rundt 600 000 tutsier hadde måttet flykte til nabolandene mens Habyarimana styrte. Nå ville de ta landet tilbake, om mulig med alle midler. Når dette er sagt var det store deler av medlemmene i RPF som stod for en demokratisering av Rwanda og en likestilling imellom stammene, men RPFs angrep var akkurat det Habyarimana ønsket. Han lot RPFs soldater komme inn i Rwanda for å samle folket bak seg mot tutsiene enda en gang.

4. oktober 1990 ble hovedstaden Kigali offer for en skuddveksling. Det utrolige var at RPF-styrkene sto flere titalls mil fra Kigali, og faktum var at det var Habyarimanas egne styrker som hadde satt i gang dette falske angrepet. Nå kunne han arrestere politiske motstandere og gi dem skylden. Det gjorde han, og 13 000 personer ble fengslet. Dette falske angrepet hadde også et annet motiv. Da regjeringssoldater spurte sine offiserer hvorfor de skjøt mot Kigali fikk de til svar; «Vi skjøt fyrverkeri for å motta våre franske venner», som faktisk ankom Kigali samme kveld. Belgiske kommandosoldater, franske legionærer og en ukjent mengde soldater fra Zaïre ankom for å støtte Habyarimana og sikre landenes egne interesser. Rwandas styrker, indirekte støttet av Frankrike og Belgia kunne nå uten problemer presse RPF tilbake mot grensen.

Men RPF kom sterkt tilbake etter en omgruppering av styrkene og overgang til geriljakrigføring. RPF klarte å skaffe seg kontroll over viktige områder nordøst i landet, og tvang dermed Habyarimana til forhandlingsbordet. Begge parter underskrev Arusha-avtalen (1993), som i første omgang innebar våpenhvile og nedrustning. I 1993 ble Habyarimana presset til å bryte avtalen av sine egne militære, som ikke ville miste fordelene de hadde fått ved å være med i armeen.

Men Habyarimana ble presset av nabolandene til å forhandle på nytt med Tutsiene i april 1994. På veien tilbake ble flyet Habyarimana og hans kollega fra Burundi satt i, skutt ned, og alle ombord døde. Hutuene var raske til å legge skylden på RPF, men selv i dag er det få som vet hva som egentlig skjedde. Mange mener det var Habyarimanas egen sikkerhetsstyrke som gjorde det, først og fremst for å straffe Habyarimana for fredsforhandlingene med tutsiene, men også for å skape hat og sinne mot RPF og tutsiene. Andre mener at Hutuene da ikke hadde antiluft-våpen av typen som ble brukt for å skyte ned flyet med presidentene. RPF anklaget Frankrike for å støtte Hutu-regimet med våpen smuglet via Zaïre, mye basert på Mitterrands politikk om å støtte den fransktalende delen av Afrika. Utrolig nok hadde den rwandiske hær for det meste sovjetiske våpen som AK-47/T-56/AKMs, til og med sovjetiske kamphelikoptre av typen Mi-24D. Det ble også produsert store mengder macheter i Rwanda før folkemordet på tutsiene. Det ble spekulert i om tutsiene hadde kontakter med britiske våpenselgere som kunne selge dem utdaterte vestlige skulderholdte anti-luftmissiler, brukt bl.a. mot Mi-24D i Afghanistan. Men teoriene er også i dette tilfelle noe mer ambisiøse enn de konkrete fakta. Mesteparten av sikkerhetstyrkene var dessuten fra samme området som Habyarimana selv, og de høyeste lederne for styrkene var hans barndomsvenner. Habyarimana mystiske død var bare begynnelsen på et velregissert folkemord der Habyarimana hadde spilt en nøkkelrolle når det gjaldt planlegging. Alle tutsier og moderate hutuer skulle drepes.

Ifølge Ingjerd V. Brakstads forskning er det misvisende å fremstille folkemordet som resultat av stammekrig og etnisk hat. Tutsiene hadde etter kolonitiden ingen privilegier i Rwanda. Den daværende regjeringen i landet fremmet selv forestillingen om stammekrig og norske medier overtok denne forklaringsmodellen. Det var en væpnet konflikt i landet, men ofrene for folkemordet var sivile.[40]

Verdenssamfunnets respons[rediger | rediger kilde]

I mediene ble konflikten fremstilt som en afrikansk stammekrig. Dette bildet er lite nøyaktig, for hutuene og tutsiene er i realiteten samme folk. De snakker samme språk og deler samme kultur. Stamme-tilhørighet ble i første omgang brukt av Habyarimanas elite for å sette hutuer opp mot RPF og de som samarbeidet med dem. Mens det på overflaten hersket en oppfatning om at krigen var etnisk ladet, handlet det i realiteten om kampen om politisk og økonomisk makt. Ledelsen i Rwanda var ikke villige til å miste de fordeler og sosiale status Habyarimanas regime hadde skaffet dem.

FN svarte med å sende en canadisk-ledet FN-styrke (UNAMIR) til Rwanda i september 1993. Den bestod av 2500 belgiske, canadiske og afrikanske soldater, ledet av canadieren General Romeo Dallaire. UNAMIRs oppgave var i første omgang å sikre at Arusha-avtalen ble overholdt av begge parter. Journalister og hjelpearbeidere pleide å spøke med at man ikke kunne bevege seg i Kigali med bil på grunn av alle FN-kjøretøyene som stengte for trafikken. Hovedstaden Kigali var full av FN-tropper og store hvite pansrede kjøretøy som gjorde et mektig inntrykk. Men inntrykket viste seg fort å være en falsk trygghet.

I kulissene i FNs sikkerhetsråd sto flere parter mot hverandre. Både fransk og amerikansk etterretning visste om planene om folkemord allerede tidlig på 90-tallet. I startfasen av landingen av FN-troppene i Rwanda var det franskmennene som jobbet mot UNAMIR og støttet regjeringen i Rwanda diplomatisk. Franskmennene ville lande sine egne styrker i områder kontrollert av hutuer, men ble nektet av amerikanerne som ikke så på franskmennene som en nøytral part. Senere har stadig flere forskere og organisasjoner beskyldt Frankrike for å ha støttet hutuene og være medskyldig i folkemordet på tutsiene[41][42] [43][44]. Franskmennene svarte med å bruke veto mot amerikanske planer om en intervensjon i Haiti senere på året.

Flyktningleir i Zaire, 1994.

Da folkemordet var i gang, var det særlig Amerikas forente stater som var negative til en intervensjon. Det var flere grunner til dette. Først og fremst fordi en FN-operasjon militært støttet og betalt av USA ikke hadde støtte hos det amerikanske folket: minnene fra Somalia 1993 var fortsatt tilstede. Da hele sikkerhetsrådet støttet en tilbaketrekking av 90 % av UNAMIRs styrker, var katastrofen et faktum. Senere ble Dallaire lovet en styrke på 5000 mann, men ingen land stilte med soldater.

Imens, på bakken i Kigali, prøvde General Romeo Dallaire å bruke fotballstadioner som «trygge soner», men med en liten og ubevæpnet observatørstyrke var Dallaire i hovedsak hjelpesløs. På tross av at hans innsats reddet mange liv, var han i virkeligheten et handlingslammet vitne til et av verdens verste folkemord. Og mens General Romeo Dallaire var vitne til at ubevæpnete tutsier og moderate hutuer ble myrdet på de mest grusomme måter, diskuterte man i FN-bygningen om man skulle kalle det et folkemord, hva slags farge FN-kjøretøyene skulle ha, og hvem som skulle betale transportkostnadene til Rwanda.

Tidslinje[rediger | rediger kilde]

April 1994[rediger | rediger kilde]

6. april: Habyarimana dør når flyet hans blir skutt ned. Hvem som står bak er selv i dag ukjent, men hutu-ekstremister tar fort kontroll over regjeringen.

7. april: Bevæpnete hutu-ekstremister går systematisk til angrep på tutsier og moderate hutupolitikere. I løpet av denne første dagen dreper de 8 000 mennesker.

Den amerikanske ambassadøren i Rwanda ringer Washington og sier at dette ikke ”bare” dreier seg om politiske drap, men at det er et folkemord. USA bestemmer seg, sammen med andre allierte, for å evakuere amerikanere og europeere.

Den canadiske lederen for FN-styrkene, General Dallaire får beskjed fra New York om å ikke gripe inn for å forhindre en mulig konflikt mellom FN-styrkene og hutu-militsen.

9-11. april: Gen. Dallaire sender bud etter flere soldater, han ber om å få doblet styrken til rundt 5 000 soldater.

Franske, italienske og belgiske kommandosoldater ankommer Rwanda for å evakuere amerikanere og europeere. Store styrker fra US Marines ankommer Burundi, for å stå klare til å gå inn i Rwanda hvis europeiske styrker skulle få problemer med evakueringen. Etter evakueringen forlater styrkene Rwanda.

Fire dager inn i folkemordet regner man med at 32 000 mennesker er døde.

15. april: Tidligere statsminister Agathe Uwilinglyimana blir sammen med 10 belgiske FN-styrker brutalt myrdet. Belgia, med støtte fra USA, trekker alle styrker ut av Rwanda. Det viser seg at de brutale drapene på de belgiske FN-soldatene er nøye planlagt, og Belgia, som har en viktig del av FN-styrken, reagerer akkurat slik hutu-ekstremistene ønsket. Tallet på døde har steget til 64 000.

19. april: Human Rights Watch kommer med tallet 100 000 døde og ber FNs sikkerhetsråd om å bruke ordet folkemord.

De siste belgiske troppene forlater Rwanda og gen. Dallaire står igjen med 2 100 FN-soldater. I løpet av dagen kommer han til å miste forbindelsen med store deler av landet, og må bruke satellittelefon for å kontakte hovedkvarteret i New York.

20-21. april: FNs sikkerhetsråd, presset av USA, stemmer for å trekke 90 % av FN-soldatene ut av Rwanda. Fra nå av kan FN bare påvirke hutu-ledere på telefon.

25. april: Gen. Dallaire står igjen med en 450 manns FN-styrke, bestående av dårlig utrustede soldater fra diverse utviklingsland. Dødstallet er steget til 144 000.

Mai–Juli 1994[rediger | rediger kilde]

17. mai: 328 000 mennesker antas døde. Endelig begynner medlemmene av FN-sikkerhetsråd å våkne. Gen. Dallaire skal få en ny styrke på 5 000 mann, først og fremst bestående av soldater fra afrikanske land, men USA skal støtte styrken med 50 pansrede militærkjøretøyer (APC).

Problemet er at ingen av landene som er spurt er interessert i å sende soldater til Rwanda, og amerikanerne bruker opp tiden på å diskutere alt fra transport av kjøretøyene til hva slags farge de skal males i. De første kjøretøyene ankommer Rwanda først i juli.

22. juni: Leger uten grenser opererer nå med et tall på 616 000 omkomne, og ennå har ikke gen. Dallaire og FN-styrkene fått forsterkningene på de lovede 5 000 mann.

USA velger endelig å godta franskmennenes forslag om å sende en egen fransk FN-styrke bestående av 2500 mann. Flere land i sikkerhetsrådet har lenge vært tvilende til Frankrikes nære forhold til den fransktallende regjeringen i Rwanda.

Franskmennene oppretter ”trygge soner” i områder kontrollert av hutu-regjeringen. Tross dette foregår det fortsatt mord i de kontrollerte områdene. Et sted mellom 15 og 20 000 mennesker skal ha blitt reddet på grunn av fransk intervensjon, men samtidig skal de ansvarlige for folkemordet ha grepet sjansen til å komme seg trygt til Zaïre i buffersonen opprettet av de franske styrkene. Det Paris kaller en vellykket militær intervensjon blir av mange andre sett på som fransk støtte til det fallende hutu-regimet.

17. juli: RPF tar kontroll i Kigali og krigen er over. De skyldige for folkemordet har flyktet til Zaïre. I løpet av 100 dager har verden vært et lammet vitne til drapet på mellom 800 000 og en million mennesker.

Rettsoppgjørene etter folkemordet[rediger | rediger kilde]

Det internasjonale tribunalet for Rwanda (engelsk International Criminal Tribunal for Rwanda, ICTR) ble opprettet som krigsforbryterdomstol av FN i 1994 og behandlet sin første sak i 1997. Domstolens formål var å stille de ansvarlige for folkemordet for retten. Domstolens base var Arusha i Tanzania. Denne domstolen behandlet primært saker angående mennesker som stod bak planleggingen av folkemordet. I tillegg var det domstoler i Rwanda: De mest alvorlige sakene ble dømt av ordinære domstoler, mens saker av en «mindre alvorlig» karakter (f.eks. kun deltagelse i folkemordet) ble delegert til de såkalte Gacaca-domstolene. Dette er Rwandas tradisjonelle domstoler, og består av ni medlemmer (alle lekfolk) valgt av lokalsamfunnet til å dømme saker. Grunnen til at man valgte denne løsningen, var det enorme antallet mennesker som ble arrestert i kjølvannet av folkemordet (120 000), noe som førte til overfylte fengsler.[45] På et tidspunkt var 90.000 personer internert i påvente av rettsoppgjør. Det ble anslått at rettsvesenet ville trenge 200 år å gjennomføre saker mot alle mistenkte. Det ble klart at bare ledere og planleggere ville bli stilt for retten (anslagsvis 2000 person).[46][47]

Gruppen av dommere ledes av den norske dommeren Erik Møse og består av totalt 25 dommere. Domstolen behandler sakene sine i fire rettssaler, hvorav den nyeste nettopp er blitt åpnet. ICTR har t.o.m. juni 2006 ferdigbehandlet saker for 28 mistenkte, og dette har ført til 3 frifinnelser og 25 personer som har blitt erkjent skyldige. De skyldige inkluderer en statsminister, fire ministere, en prefekt, seks borgermestere og andre som innehadde lederposisjoner under folkemordet.[48] ICTR straffeforfølger nå/skal til å straffeforfølge 43 nye mistenkte: 9 politiske ledere, 13 militære ledere, 11 medlemmer av den tidligere nasjonalforsamlingen, 3 religiøse ledere og 7 andre.

På grunn av en langsom saksbehandling bestemte ICTR i februar 2006 at noen av sakene kunne gå for retten i andre land, ikke minst siden det var planlagt at ICTRs arbeid skulle avsluttes i 2008. Rwanda klaget på at ingen saker har blitt overført fra ICTR til rwandiske myndigheter i så henseende, men dette skyldes at Rwanda (per 2006) ikke hadde avskaffet dødsstraff, som ICTR prinsipielt er motstander av, og dette hindrer alle utleveringer til landet.[49][50]Til tross for langsom saksbehandling, har ICTR fått ros for veldig grundig saksgjennomgang. Ett av fire europeiske land der saker fra folkemordet i Rwanda skal gå for retten er Norge, og den første som skulle fått saken sin behandlet her, var Michel Bagaragaza; han ville også ha sonet dommen i Norge, dersom han var blitt funnet straffeskyldig. I henhold til norsk lov ville han ha kunnet motta en straff på maksimalt 21 år.[51] 19. mai samme år reverserte ICTR sin beslutning om å la saker om folkemord gå for retten i Norge, siden Norge ikke hadde noen spesifikke lover om folkemord. Bagaragazas og tilsvarende saker ville under norsk lov blitt prøvd som mord, i henhold til straffelovens §233.[52] (Under den nye straffelovens §101 i kapittel 16, som trådte i kraft 7. mars 2008, er folkemord straffbart i Norge, med fengsel opptil 30 år. Dette vil ha liten effekt for rettsprosessen etter folkemordet, siden norsk lover ikke har tilbakevirkende kraft, jf. Grunnlovens §97.)

I oktober 2004 skrev Dagbladet at den rwandiske riksadvokaten Jean Basco hevdet at mellom 15 og 20 mennesker mistenkt for folkemordet trolig oppholdt seg i Norge. Uttalelsen ble ikke substansiert i form av en liste over navn, eller noe utleveringskrav. Fra norsk side ble det uttalt at norsk politi kun etterforsket én person for mulig medvirkning i folkemordet, og at hver eneste rwander som søker om asyl i Norge vil bli sjekket opp mot en liste over folkemordmistenkte, gitt av rwandiske myndigheter; Norge vil i tillegg hjelpe til med etterforskningen, blant annet gjennom å utlevere mennesker mistenkt for å ha deltatt; mot visse betingelser, som at landet de utleveres til ikke praktiserer dødsstraff.[53]

Etter som årene har gått er det mange som begynner å få et mer «balansert» syn på folkemordet, og man antar at begynnelsen var mer kompleks enn at det kun var hutu-ekstremister som ville bli kvitt tutsiene [trenger referanse], selv om denne fortolkningen er grunnlovsfestet i Rwanda (jf. holocaustets stilling i Tyskland etter den andre verdenskrig). I 2008 stemte Rwandas parlament for at tidligere presidenter skal ha livsvarig immunitet fra straffeforfølgelse for ting de gjorde mens de innehadde presidentembete, med mindre straffeforfølgelsen begynte før vedkommende gikk av. Det antas at dette er for å frita president Paul Kagame fra straffeforfølgelse for krigsforbrytelser begått av hans RPF i forkant, ettertid og i løpet av folkemordet.[54]

Filmer om folkemordet[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Chrétien 2003, s. 44.
  2. ^ a b c Mamdani 2002, s. 61.
  3. ^ Chrétien 2003, s. 58.
  4. ^ Prunier 1999, s. 16.
  5. ^ Luis, J. R. m.fl. (2004). «The Levant versus the Horn of Africa: Evidence for Bidirectional Corridors of Human Migrations». American Journal of Human Genetics (engelsk). 74 (3): 532–44. PMC 1182266 Åpent tilgjengelig. PMID 14973781. doi:10.1086/382286. 
  6. ^ Mamdani 2002, s. 58.
  7. ^ Chrétien 2003, s. 69.
  8. ^ Shyaka, Anastase. «The Rwandan Conflict: Origin, Development, Exit Strategies» (PDF) (engelsk). National Unity and Reconciliation Commission, Republic of Rwanda. s. 10–11. Besøkt 17. september 2020. 
  9. ^ Mamdani 2002, s. 52.
  10. ^ Chrétien 2003, s. 88–89.
  11. ^ Chrétien 2003, s. 482.
  12. ^ a b Chrétien 2003, s. 160.
  13. ^ Dorsey, Learthen (1994). Historical Dictionary of Rwanda (engelsk). Metuchen, N.J.: Scarecrow Press. s. 38. ISBN 978-0-8108-2820-9. 
  14. ^ a b Mamdani 2002, s. 69.
  15. ^ Pottier 2002, s. 13.
  16. ^ Prunier 1999, s. 13–14.
  17. ^ a b Appiah, Anthony; Gates, Henry Louis (2010). Encyclopedia of Africa, Volume 1. Oxford: Oxford University Press. s. 218. ISBN 978-0-19-533770-9. 
  18. ^ Heeger, Carsten (1998). «Die Erfindung der Ethnien in der Kolonialzeit : "Am Anfang stand das Wort"». I: Harding, Leonhard (red.). Ruanda – Der Weg (tysk). Hamburg: Lit Verlag. ISBN 9783825837525. 
  19. ^ Jones, Bruce D. (2001). Peacemaking in Rwanda (engelsk). Lynne Rienner Pub. s. 17. ISBN 978-1555879945. 
  20. ^ Prunier 1999, s. 25–26.
  21. ^ Prunier 1999, s. 26.
  22. ^ «THE PROSECUTOR VERSUS JEAN-PAUL AKAYESU Case No. ICTR-96-4-T» (PDF) (engelsk). De forente nasjoner. Arkivert fra originalen (PDF) 30. oktober 2019. Besøkt 17. september 2020. 
  23. ^ Gourevitch 2000, s. 56–57.
  24. ^ Seltzer, William (1998). «Population Statistics, the Holocaust, and the Nuremberg Trials». Population and Development Review. 3. 24: 511–552. ISSN 0098-7921. doi:10.2307/2808153. Besøkt 13. november 2022. 
  25. ^ Prunier 1999, s. 43.
  26. ^ a b Prunier 1999, s. 43–44.
  27. ^ Mamdani 2002, s. 106–114.
  28. ^ Carney 2013, s. 124.
  29. ^ Gourevitch 2000, s. 58–59.
  30. ^ Prunier 1999, s. 48–49.
  31. ^ a b Prunier 1999, s. 51.
  32. ^ Gourevitch 2000, s. 60.
  33. ^ Prunier 1999, s. 53.
  34. ^ Mamdani 2002, s. 160–161.
  35. ^ Prunier 1999, s. 55–56.
  36. ^ Prunier 1999, s. 62.
  37. ^ Prunier 1999, s. 57.
  38. ^ Prunier 1999, s. 74–76.
  39. ^ Twagilimana, Aimable (2007). Historical dictionary of Rwanda (engelsk). Scarecrow Press. s. 116–117. ISBN 978-0-8108-5313-3. OCLC 141852090. 
  40. ^ «Folkemordets myter». Morgenbladet. 16. desember 2016. s. 23. 
  41. ^ Wallis, Andrew. Silent accomplice, 2006, pp. 38–41.
  42. ^ Walter, Barbara F. and Snyder, Jack L. Civil Wars, Insecurity, and Intervention, 1999, p. 135.
  43. ^ «France accused in Rwanda genocide». BBC News. 5. august 2008. Besøkt 22. mai 2010. 
  44. ^ «Rwanda: French Accused in Genocide». The New York Times. 6. august 2008. Besøkt 22. mai 2010. 
  45. ^ Gunnar M. Karlsen og Harald Stabell, innlegg i Dagbladet, 8. november 2004
  46. ^ Gram-Johannessen, Haakon (1998). Genocide - the case of Rwanda. Institutt for menneskerettigheter, Universitetet i Oslo. 
  47. ^ Møse, Erik (23. januar 2015). «Internasjonale straffedomstoler, særlig Rwanda-domstolen». Jussens Venner (norsk). 50 (1-2): 72–80. ISSN 0022-6971. doi:10.18261/ISSN1504-3126-2015-01-02-04. Besøkt 12. januar 2024. 
  48. ^ ICTRs hjemmeside Arkivert 11. juni 2008 hos Wayback Machine.
  49. ^ BBC 16. februar 2006
  50. ^ Dagbladet 16. februar 2006
  51. ^ BBC 16. februar 2006
  52. ^ Elise Groulx (2007). «Det nye internasjonale strafferettssystemet og utfordringene det gir for jurister». Tidsskrift for Strafferett (2): 135-137. 
  53. ^ Dagbladet, 22. oktober 2004
  54. ^ BBC, 17. juli 2008

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Folkemordet_i_Rwanda&oldid=24196361»