Folkekrigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Folkekrigen er et ideologisk kommunistisk begrep som i hovedsak skriver seg fra Mao Zedong. Det er en makterobringstaktikk som går ut på å opparbeide en stor lokal støtte i befolkningen for en bevegelse som så griper til våpen mot regjeringen, kjemper med begrensede ressurser mot en overmektig motstander, men bare utkjempe de strider som kan vinnes, for deretter å smelte inn i folkemassene.

Taktikken er blitt benyttet av kommunistiske revolusjonære også etter Mao Zedongs tid, som for eksempel i Peru og i Nepal.

Detaljer[rediger | rediger kilde]

Maos militære teori om folkekrig er at krigen går gjennom gjennom tre faser: Strategisk defensiv, likevekt og strategisk offensiv.

Strategisk defensiv fase[rediger | rediger kilde]

Normalt er strategisk defensiv den lengste fasen. Da er opprørsstyrkene som regel mye svakere enn regjeringsmakten, både i tropper, våpen og andre forsyninger. De vil angripe regjeringens styrker bare der dens styrker er svake, overraske dem og trekke seg raskt tilbake. Deres oppgave er ikke å vinne land, men å tilintetgjøre fiendens styrker, erobre våpen, unngå tap og styrke sine egne styrker, og framfor alt å drive politisk propaganda og bygge opp folkelig støtte og en sivil organisasjon.

Kampen vil i hovedsak foregå i fjerntliggende områder på landsbygda, der lokalbefolkningen er fattig og fiendtlig innstilt mot regjeringen og de revolusjonære soldatene kan svømme som fisken i vannet og være usynlige for regjeringshæren.

Å vinne politisk støtte i lokalbefolkningen er avgjørende for at oppørshæren skal kunne overleve, få forsyninger, kunne trekke seg tilbake og vinne nye krefter og rekrutter.

Støtten vinnes ved å knytte krigen til spørsmål som blir ansett som avgjørende viktige for flertallet av befolkningen i geriljaområdet. I Kina var det i den første fasen utdeling av storgodseiernes jord, senere å drive japanerne ut. I Europa under annen verdenskrig var det å drive ut de italienske eller tyske fascistene. På denne måten skal krigen gjøres til folkets egen krig – folket i geriljaområdet skal identifisere krigen med kamp for sine livsinteresser.

På denne måten vil opprørerne gradvis kunne svekke og forblø regjeringshæren mens deres egne styrker vokser. Først etter ganske lang tid med slik kamp fra små og spredte styrker kan det bli snakk om å operere i større enheter, forsøke å holde visse landområder (frigjorte områder) osv.

Dette forutsetter dessuten en ikke-militær revolusjonær organisasjon som er mange ganger større enn opprørshæren som kan begynne å lage en revolusjonær regjeringsstruktur som blir satt inn istedet for regjeringens administrasjon. I lange perioder vil regjeringen regjere om dagen mens opprørerne regjerer om natten.

Strategisk likevekt[rediger | rediger kilde]

Perioden med strategisk likevekt kommer ganske sent i opprørskrigen. På dette tidspunktet er regjeringsstyrkene og opprørsstyrkene omtrent jevnbyrdige. Opprørerne behersker også store landområder, har en omfattende sivil administrasjon, og kan lage store militæroperasjoner med større samordnede militærstyrker, i motsetning til i den første fasen av krigen.

For at dette skal kunne skje, må regjeringen ha lidd store militære og politiske nederlag, og dens styrker være på randen av å være i oppløsning. Derfor varer denne fasen ikke lenge før den bikker den ene eller den andre veien.

Strategisk offensiv fase[rediger | rediger kilde]

Strategisk offensiv er i følge Mao den siste fasen i folkekrigen, der regjeringssiden bryter sammen og opprørsstyrkene går mot endelig seier. Først i denne fasen går opprørerne over til å operere i hovedsak i store, militære enheter og drive regulær mobil krigføring, i motsetning til gerilja i små enheter, som i krigens første faser.

Opp til nå har opprørerne også holdt seg unna militære operasjoner og folkeopprør inne i storbyene, der regjeringen er militært sterkest. Nå derimot forbereder de den endelige offensiven for å ta storbyene forent med folkeopprør innafra.

Under hele krigen er strategien å innringe byene fra landsbygda. Landsbygda vinnes først, både lokalt og i landsmålestokk. Dette kan også bety å la både byer og mindre militære poster ligge uten å bli erobret i distrikter som opprørende behersker, fordi det gir regjeringa lange og vanskelige forbindelseslinjer som er dyre og vanskelige å forsvare, men lette å angripe.

Mens strategien i krigen er en mot ti (opprørerne begynner underlegne i styrke mot regjeringa – er taktikken hele tiden ti mot en – når opprørerne angriper, trekker de sammen overlegne styrker, som gjør at de er sikre på å vinne når de angriper.