Forbudstiden på Færøyene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gamle ølflasker fra Föroya Bjór. Mellom 1907 og 1980 kunne de to bryggeriene på Færøyene bare brygge alkoholsvakt øl. Bryggeriene klarte seg gjennom forbudstiden ved å produsere brus.
Foto: Erik Christensen

Forbudstiden på Færøyene begynte i 1908 med et forbud mot all omsetning, produksjon og offentlig skjenking av alkoholholdig drikke. De generelle bestemmelsene varte frem til 1992.

Avholdsbevegelsen på Færøyene hadde overslag til sterke sosiale og religiøse strømninger i øysamfunnet. Den danske Rigsdagen vedtok en særlov for Færøyene, som fortsatt var et dansk amt. Om kommunene skulle tillate salg og offentlig skjenking av alkohol, ble lagt ut til folkeavstemning i 1907. 96 prosent av de fremmøtte stemte for et forbud.

Det var stadig vekk tillatt å importere alkohol til eget bruk fra Danmark og skjenke i privat lag. På de fleste større steder oppstod derfor egne «ølklubber», der medlemmene kunne drikke.

Med hjemmestyreloven av 1948 ble lovgivningsmyndigheten overført til det færøyske Lagtinget. Forbudsloven ble tillempet flere ganger før Lagtinget opphevet den i 1992 og opprettet salgsmonopolet Rúsdrekkasøla Landsins.

Bakgrunn for forbudet[rediger | rediger kilde]

Handelen på Færøyene var allerede på 1200-tallet underlagt et kongelig handelsmonopol, som også stod for brennevinssalget på øyene. Færøyene har hatt en kultur for både ølbrygging og hjemmebrenning til eget bruk.[1][2][3] Den første skjenkestuen åpnet i Áarstova i Tórshavn i 1836. I 1856 ble handelsmonopolet opphevet, og det ble fri næringsetablering, blant annet for bryggerier, og langt enklere å få kjøpt brennevin. I 1892 ble importen av øl, vin og brennevin avgiftsbelagt.[1][2]

Rundt 1900 var det gjennomsnittlige årsforbruket på Færøyene anslått til 4,5 liter ren sprit per innbygger. Det var omtrent dobbelt så mye som i Norge, men bare halvparten så mye som i Danmark. Forbruket var ujevnt fordelt, og avhengighet og fyll ble godt synlig i et lite samfunn.[2]

Avholdssaken fikk gjennomslagskraft med organisasjonssamfunnet. Bildet viser et folkemøte i fjellene, ukjent anledning.
Foto: Andreas Nolsøe Niclasen/Nationalmuseet

Mange så på alkoholmisbruk som en årsak til sosiale problemer på øyene. Det verserte mange historier om menn som omkom i arbeidsulykker i rus, eller som drakk seg fra gård og grunn. Noen så det også som nødvendig å skjerpe færøyingene og bruke pengene mer fornuftig for å utvikle øysamfunnet. Samtidig gikk det religiøse vekkelser, i første rekke innen indremisjonen og brødremenigheten.[2][4][5]

Den norske avholdsagitatoren Asbjørn Kloster reiste rundt på Færøyene i 1860-årene og inspirerte slike som Djóni í Geil og Absalon Guttormsen til å danne de første færøyske avholdslagene. Totalavholdsforeningen i Tórshavn ble stiftet i 1878 av amtslege Emil Hoff og prost Theodor Sørensen.[1][4] Avholdsbevegelsen vokste og krevde en begrensning av alkoholomsetningen ved lov. I 1905 hadde de færøyske avholdsorganisasjonene samlet 5 600 underskrifter for sin sak. Dette svarte til 65 prosent av alle færøyinger over 20 år.[1][5]

Det færøyske Lagtinget var delt på tvers av partilinjer i alkoholspørsmålet. Lagtinget anmodet gjentatte ganger den danske Rigsdagen om å begrense alkoholomsetningen på Færøyene.[2] Den fremste av avholdspolitikerne var Oliver Effersøe. På motsatt side stod Jóannes Patursson, som også var folketingsmann for Færøyene. Patursson skrev i avisen Tingakrossur at kravet var urealistisk, og han ville «la kaggene rulle hjem til Færøyene med god samvittighet».[5] I bakgrunnen lå også det nasjonale spørsmålet. Selvstyremannen Patursson ønsket at Lagtinget skulle tilføres skatte- og avgiftsinntekter, blant annet fra alkohol. Patursson tapte sitt mandat til Effersøe ved folketingsvalget i 1906, som handlet om både avholds- og selvstyresaken.[1][5][6]

Redaktøren i avholdsbladet Dúgvan, Rasmus Effersøe, reiste til København og la frem avholdsorganisasjonenes underskriftskampanje for den danske Rigsdagen. Danskene oppfattet et forbud som uhørt, men etterkom færøyingenes ønske og vedtok i april 1907 en særlov for Færøyene. Salg og offentlig skjenking krevde deretter at minst en fjerdedel i kommunen stemte for dette i en folkeavstemning.[5][6]

I november 1907 ble det holdt en folkeavstemning om forbud. Alle over 25 år hadde stemmerett, og det var det første valget på Færøyene der kvinner hadde stemmerett. 3 588 av 7 374 (48,7 prosent) stemmeberettigede avla stemme, hvorav 96 prosent stemte for de enkelte forbudsartiklene, og de var i flertall i samtlige kommuner. I januar 1908 opphørte derfor alt alkoholsalg på Færøyene.[2][5][6]

Forbudslov og drikkekultur i forandring[rediger | rediger kilde]

Brennevin måtte postbestilles fra Danmark via en omstendelig prosess som krevde kjøpekort, fremvisning av gyldig skatteattest og innbetaling av toll. Varene måtte hentes hos skipsekspedisjonen. Bilde fra havnen i Tórshavn.
Foto: V. Richter/Nationalmuseet

Avholdsbevegelsen i Tórshavn feiret forbudet med et stort barnetog med flagg og sang. Dimmalætting mente at forbruket ville gå ned, mens Tingakrossur spådde at mannfolkene ville komme fra alle kanter av øyriket for å sikre seg de siste dråpene. Lagerbeholdningene i Tórshavn ble tømt med én gang.[5]

I 1928 ble det innført et krav om gyldig skatteattest for å kunne importere alkohol. Dette var mest fordi kommunene slet med å drive inn skatter og avgifter. Bestemmelsen gjaldt frem til 1988, da Færøyene hadde innført kildeskatt.[2]

I 1949 ble brennevinsimporten belagt med kvoter; hver færøying kunne importere inntil 9 liter brennevin på over 23 volumprosent i kvartalet. I 1980 ble det også satt kvoter for hetvin og sterkøl. Kvotebestemmelsene var i første rekke ment å begrense den illegale omsetningen.[2] Drikkekulturen ble til gjengjeld dreid mot alkoholsterke produkter, og det ble kultur for å drikke mye på én gang. Færøyingene kalte det for «kassementalitet».[7]

Mange færøyinger var organisert i avholdslosjer, som IOGT, eller i menigheter og kristelige organisasjoner, som Blå Kors,[8] som oppfordret sine medlemmer til å avstå fra alkohol. I 1960 passerte avholdslosjene 1 000 medlemmer til sammen. Det samlede alkoholkonsumet lå derfor stabilt lavt i mange tiår.[7]

Fordi det var tillatt å skjenke i privat lag, oppstod det «ølklubber» på de større stedene, som i praksis ble skjenkestuer.[2][5][9][10] Egentlig forbød en høyesterettsdom i 1924 ølklubbene å skjenke medlemmene mot betaling, men det var liten vilje til å slå ned på lovlige klubber.[7][9] Det kunne likevel være et sosialt stigma forbundet med et medlemskap i en ølklubb, især om den ble besøkt ofte. Medlemskap var i begynnelsen forbeholdt menn, men etter hvert slapp også kvinner til.[7][10]

«Turister som vil slappe av i solen og nyte billig alkohol, bør ikke reise til Færøyene», skrev Gunnar Larne i Norsk-færøysk lag, med en vittig undertone, mens forbudsloven ennå gjaldt.[11] Utlendinger var heller ikke unntatt forbudsloven, men det fantes omveier. Det var en grei sak «å skaffe seg færøyske bekjentskaper og ved hjelp av disse få adgang til de mange klubbene».[12]

Den økonomiske oppgangen og de kulturelle omskiftningene i 1960-årene førte til en endring i færøyingenes drikkevaner, spesielt blant de unge.[7][9] At kvinner overhodet drakk alkohol, hadde tidligere vært en sjeldenhet. Mellom 1961 og 1969 ble det samlede konsumet av øl tredoblet. Den illegale omsetningen økte kraftig. Mange drosjesjåfører og sjøfolk solgte smuglervarer, og det foregikk en del hjemmebrenning. Noen drakk teknisk sprit.[7]

I 1970- og 1980-årene rullet politiet opp flere illegale alkoholutsalg, men også restauranter som serverte vin til maten. Det siste stred mot manges rettsfølelse, ettersom flere færøyinger i 1980-årene hadde begynt å interessere seg for vinsmaking.[7]

Politiet registrerte i løpet av 1970- og 1980-årene en merkbar økning i saker om promillekjøring.[2][7]

Forbudet oppheves[rediger | rediger kilde]

Forslag om å erstatte forbudsloven med et offentlig salgsmonopol ble reist allerede i mellomkrigstiden, men ingen fremstøt lyktes.[2][9] I 1972 kom Lagtinget til et lignende kompromiss, som så ble lagt ut til folkeavstemning, men 60 prosent av velgerne stemte imot.[2][13] I løpet av 1970-årene ble rusbehandlingsinstitusjoner bygget ut på privat initiativ, etter hvert også med offentlig medfinansiering.[2]

Ved en lovendring i 1980 fikk bryggeriene på Færøyene produsere og selge øl på inntil 5,8 volumprosent. Ølet måtte bestilles via postordre før det kunne hentes hos bryggeriet. Kjøperne måtte fortsatt fremvise skatteattest.[2][3][9]

Marita Petersen foreslo på vegne av Atli Dams regjering i 1991 å oppheve forbudsloven. Regjeringen gjorde et omfattende forarbeid. Landfogden (politimesteren) på Færøyene mente at forbudsbestemmelsene var umulig å håndheve.[9] Regjeringens faglige råd for rusforebygging mente at en bedre regulering av alkoholomsetningen kunne bidra til en sunnere drikkekultur.[14][15] Det samme mente en stor del av avholdsbevegelsen.[14] Regjeringen konkluderte med at den uthulede forbudsloven var uheldig for den allmenne rettsfølelsen og førte med seg «uheldige drikkevaner og ansvarsløshet ved rusmiddelbruk».[16]

Det var ikke bare avholdsfolk som la press på politikerne. Noe av motviljen handlet om arbeidsplassene i Postverk Føroya, som hadde store inntekter fra postordrebestillingen.[7] Lagtingets flertall avviste å holde folkeavstemning. Lagtinget vedtok den nye alkoholloven med 17 mot 15 stemmer i februar 1992.[17] Lagtinget opprettet salgsmonopolet Rúsdrekkasøla Landsins og lot serverings- og overnattingssteder søke om skjenkebevilling.[9]

Det har siden skjedd mindre lempelser av alkohollovgivningen. I 2012 ble det tillatt å brygge og selge sterkere øl enn 5,8 volumprosent. Samtidig ble forbudet mot brennevinsproduksjon opphevet. Destillerier på Færøyene fikk fremstille brennevin på inntil 60 volumprosent.[9]

Rusmiddelpolitikken på Færøyene har fortsatt skadebegrensning som utgangspunkt, og pålegger derfor høye alkoholavgifter og begrenset tilgjengelighet. Undersøkelser viser at hver fjerde voksen på Færøyene aldri drikker alkohol.[18]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Debes, Hans Jacob (1982). Nú er tann stundin… Tjóðskaparrørsla og sjálvstýrispolitikkur til 1906 – við søguligum baksýni (færøysk). Tórshavn: Føroya Skúlabókagrunnur. s. 275–283. ISBN 99918-0-627-X. 
  2. ^ a b c d e f g h i j k l m n Jacobsen, Elin Súsanna (1995). «Færøsk alkohollovgivning. Fra kongelig monopolhandel til Rúsdrekkasøla Landsins» (PDF). Nordisk Alkoholtidskrift (dansk). 12 (4): 203–212. doi:10.1177/145507259501200405. Arkivert fra originalen (PDF) 14. januar 2017. 
  3. ^ a b Hansen, Jacob Sjúrður (2008). «120 års ølbrygning i Nordatlanten» (PDF). Ølentusiasten (dansk) (43): 30–31. ISSN 1399-5022. Arkivert fra originalen (PDF) 12. september 2014. Besøkt 4. juni 2010. 
  4. ^ a b Jákupsstovu, Beinta í (2006). Kunnskap og makt. Færøysk helsepolitikk gjennom 150 år (norsk). Tórshavn: Fróðskapur. s. 192. ISBN 99-9186-502-0. 
  5. ^ a b c d e f g h Hansen, Jørn Astrup og Joensen, Jóan Pauli (2006). Føroyar og bankarnir í 100 ár (PDF) (færøysk). Tórshavn: Føroya Banki. s. 187–189 og 191–193. ISBN 99918-3-205-X. Arkivert fra originalen (PDF) 26. juni 2015. 
  6. ^ a b c Sølvará, Hans Andrias (2017). «Direct Democracy in the Faroe Islands: A comparative study of referendums in a Faroese context». Fróðskaparrit (engelsk). 63: 54–57. ISSN 0367-1704. 
  7. ^ a b c d e f g h i Merkistein, Suni og Hansen, Hans Petur (produsenter) (2018). Gud man ráða, hvar vit drekka…! TV-dokumentar i to episoder. Sendt på Kringvarp Føroya 29. november og 6. desember 2018.
  8. ^ Næs, Johannes A. (2004). «Tá ið Blái Krossur festi rót í Føroyum». Blái Krossur Føroya 100 ár (PDF) (færøysk). Blå Kors. s. 7–9. Arkivert (PDF) fra originalen 19. august 2022. 
  9. ^ a b c d e f g h Rúsdrekkasøla Landsins í 25 ár (PDF) (færøysk). Tórshavn: Rúsdrekkasøla Landsins. 2017. Arkivert (PDF) fra originalen 2. desember 2021. 
  10. ^ a b Andreassen, Eyðun (1992). Folkelig offentlighed. En undersøgelse af kulturelle former på Færøerne i 100 år (dansk). København: Museum Tusculanums Forlag. s. 239–240. ISBN 978-87-7289-171-2. 
  11. ^ Larne, Gunnar (1981). «Færøyene – land og folk. En kort oversikt». I Stove, Stein. Færøyene – frendeland i vest. Festskrift Norsk-færøysk lag 50 år. Oslo: Norsk-færøysk lag. s. 63. ISBN 82-990840-0-8. 
  12. ^ Salokorpi, Sinikka (1994). «Færøyene: Særpreget forbudslov». I Hakulinen, Kerkko. Norden. All verdens land. Oversatt av Harald Ryeng og Hilleanna Sederqvist. Oslo: Det beste. s. 37. ISBN 82-7010-242-3. 
  13. ^ Sølvará, Hans Andrias (2017). «Direct Democracy in the Faroe Islands: A comparative study of referendums in a Faroese context». Fróðskaparrit (engelsk). 63: 90. ISSN 0367-1704. 
  14. ^ a b «Hvat halda tey um nýggja rúsdrekkalóg?». Dagblaðið (færøysk). Tórshavn: 4. 7. februar 1992. 
  15. ^ Rógvi, Heri á (27. desember 2001). «Rúsdrekka- og narkotikaráðið takkar fyri seg». Sosialurin (færøysk). in.fo. Besøkt 22. august 2022. 
  16. ^ «Løgtingslóg um innfluting og sølu av rúsdrekka: Viðmerkingar». Løgtingstíðindi (færøysk). 1991/1992: 416. 
  17. ^ «Bye, bye, Kattrup». Sosialurin (færøysk). Tórshavn: 11. 27. februar 1992. 
  18. ^ The Policy on Alcohol and Drugs in the Faroe Islands (PDF). Tórshavn: Heilsu- og innlendismálaráðið. Besøkt 21. august 2022. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Jacobsen, Elin Súsanna (1995). Rúsdrekka – siðir og ósiðir (doktorgradsavhandling i historie ved Aarhus Universitet). Annales Societatis Scientiarum Færoensis. Supplementum (færøysk). 20. Utgitt av Rúsdrekka- og narkotikaráðið. Tórshavn: Føroya Fróðskaparfelag. ISBN 99918-46-01-8. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Forbudstiden_på_Færøyene&oldid=22936560»