Folkrock

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Folk-rock»)
Pete Seeger underholder Eleanor Roosevelt på åpningsfest i Washington, 1944.
Foto: Joseph Horne

Folkrock er en hybrid musikalsk sjanger som oppsto i Vesten på midten og slutten av 1960-tallet som kombinerer elementer av folkemusikk, nyere visesang og rock. Sjangeren blir også omtalt som elektrisk folk (electric folk) eller British folk rock, men det er uenighet om dette er det samme som folk rock eller om det er undersjangere. Felles for alle er at de blander folkemusikk inspirert musikk med elektriske instrumenter, flere artister benytter også tradisjonelle akustiske instrumenter i tillegg til de elektriske. Melodiene er både eldre folkemusikk og nyere materiale skrevet inspirert av gammel tradisjon.[1]

I USA regnes Bob Dylan, Simon & Garfunkel og The Byrds som forløpere til genren.[2] Judy Collins og Joan Baez var en frontfigurene i folk-musikken i USA på 1960-tallet.[3][4]

I Storbritannia, hvor sjangeren for alvor fant sin form, var de viktigste gruppene Pentangle, Fairport Convention, Steeleye Span og The Albion Band, og ikke minst Richard Thompson.

I Frankrike kan nevnes Alan Stivell, Malicorne og Tri Yann, i Sverige Kebnekajse.[5]

De amerikanske artistene lente seg i større grad en de britiske mot samtidens folkemusikk, viser, rock og blues, mens de europeiske gruppene i større grad tok utgangspunkt i litt eldre folkemusikk.[6]

Folkrock i Amerika og Canada[rediger | rediger kilde]

Flere av medlemmene i amerikanske band hadde tidligere spilt folkemusikk og tok med seg noe av den inn i vise eller rock sjangrene. Andre forsøkte å blande sounden fra rock med deres allerede eksisterende folkemusikk repertoar, og tok i bruk elektrisk instrumentering og trommer.

Begrepet "folkrock" ble første gang brukt i amerikansk musikkpresse i juni 1965 for å beskrive Byrds' musikk. Den kommersielle suksessen til Byrds' (1964) kom med coverversjon av Bob Dylans «Mr. Tambourine Man» på albumet med samme navn i 1965.[7]

Dylans kontroversielle opptreden på Newport Folk Festival 25. juli 1965, hvor han til mange av fansens og musikkanmelderes fortvilelse hadde med et elektrisk band, var også et viktig øyeblikk i utviklingen av sjangeren. På Dylans neste album, Bringing It All Back Home (1965), var halvparten av sporene med elektriske instrumenter og halvparten uten. På sitt neste album, Highway 61 Revisited (1965), var alle spor med unntak av ett elektriske og på dobbeltalbumet, Blonde on Blonde (1966) var alle spor med elektriske instrumenter. Dette inspirerte mang andre folkemusikere og visesangere, blant annet Simon & Garfunkel, til å bruke elektriske instrumenter på albumene sine. Også nye band, som Buffalo Springfield (1966), begynt å spille folkrock.[8]

Judy Collins og Joan Baez gikk også over fra vise og folkemusikk sjangrene til folkrock. Baez på sitt trettende album Diamonds & Rust (1975). Det er flere artister som har fortsatt inne denne sjangeren, og flere nye artister har dukket opp sener. For eksempel Natalie Merchant med hennes første album Tigerlily (1995) og senere seks andre album før Butterfly (2017).[9][10]

Folkrock i Storbritannia, og Frankrike[rediger | rediger kilde]

Fairport Convention, 1972

I England spilte Strawbs (1964) bluegrass-band inspirert musikk, men musikkstilen deres forandret seg mye og var innom folkrock før de havnet i progressiv rock. Flere andre band rundt i verden spilte også sanger som i ettertid vil bli regnet som folkrock.

Men det var med band som engelske Pentangle (1967) som spilte folkrock med innslag av folk-jazz i sin første periode frem til 1972. Og Fairport Convention (1967) som med album som Unhalfbricking (1969) og Liege & Lief (1969) gjorde at folkrock ble anerkjent i Storbritannia, og også i Skandinavia. Tidligere hadde Sandy Denny, som hadde vært innom Strawbs, og felespilleren Dave Swarbrick blitt med i Fairport, noe som også påvirket musikken deres. Senere i 1969 forlot bassisten Ashley Hutchings Fairport og var med på å danne Steeleye Span. Sandy Denny forlot også Fairport og ble med på å starte Fotheringay, som var en kortvarig britisk folkrockgruppe.[8][11][12][13][14]

Et annet populært band var Lindisfarne (1968) som med album som Nicely Out of Tune (1970) og ikke minst Fog on the Tyne (1971) ga sine populære bidrag til sjangeren. Incredible String Band (1966) ga ut tolv album fra 1966 til 1974, The Hangman's Beautiful Daughter i 1968 og The Big Huge i 1969 er kjente album innen folkrocen. Albumet Morris On kom i (1972) med artistene Ashley Hutchings, Richard Thompson, Dave Mattacks, John Kirkpatrick og Barry Dransfield. Det inneholdt engelske Morris-danselåter og sanger, spilt med en kombinasjon av tradisjonelle og elektriske instrumenter.[15][16]

Steeleye Span ga ut flere album og i 1973 kom Parcel Of Rogues. Sandy Denny hadde satset på en solokarriere hvor hun ga ut fire album, hvor det tredje var Like an Old Fashioned Waltz i 1974. Richard Thompson hadde forlatt Fairport og ga i 1974 ut albumet I Want To See The Bright Lights Tonight sammen med kona Linda. Også John Martyn (1967) har vært en viktig britisk artist innen folkrock.[14]

Av nyere artister kan man for eksempel nevne Mumford & Sons som kom med sitt første album Sigh No More i 2009.

Også i resten av Europa var folkrock populær og flere artister solgte bra og hadde mye publikum på sine konserter. Som i Frankrike hvor det var det band som Tri Yann, som har gitt ut 15 album fra 1972 til 2016. Senere kom band som Malicorne med albumet Almanach (1976) og Soldat Louis med Première Bordée (1988).[10]

Norsk folkrock[rediger | rediger kilde]

På Ragnarock-festivalen i Holmenkollen i 1973 spilte Saft sammen med folkemusikeren Sigbjørn Bernhoft Osa. Samarbeidet resulterte også i LP-en Stev, Sull, Rock og Rull samme år. Samarbeidet mellom Osa og Saft ble godt mottatt av de unge, men sjokkerte samtidig det etablerte folkemusikkmiljøet. På festivalen spilte også svenske Merit Hemmingson som hadde begynt å bruke elektriske instrumenter, som Hamondorgel, i 1971 og spilte jazz og rock påvirket folkemusikk. Prudence (1969) var et av de andre bandene som spilte på festivalen, bandet spilt en blanding av elektrisk folk, rock og progressiv rock. I tillegg til de vanlige rocke-instrumentene benyttet Prudence også fløyte, munnspill, mandolin og trekkspill. Prudence skapte begrepet trønderrock.

Men det var først og fremst Folque som brakte sjangeren til landet på 1970-tallet.[17] Folques (1973) første album, i 1974, hadde ikke så mange elektriske instrumenter, men på noen spor spilte Øystein Sunde el-gitar. På neste album i 1975, Kjempene på Dovrefjell, var tiden som visegruppe definitivt over og elektrisk folk var sjangeren. Jørn Jensen sluttet i Folque og var med på å starte Kong Lavring (1974). Både Folque og Kong Lavring spilte musikk som tok utgangspunkt i norsk folkemusikk, men var tydelig preget av engelske band som Fairport Convention og Steeleye Span.

På 1980-tallet fikk de selskap av LoMsk (1982) og Ym:stammen (1983).[18] Flere av de norske bandene brukte mye hedenske motiver i sin musikk. Tydeligst er dette hos Ym:stammen, som har en rekke hedensk religiøse/filosofiske tekster.

Nyere norsk folkrock har hentet mye inspirasjon fra andre skandinaviske folkrockgrupper, slik som de svenske Garmarna (1990) og Triakel (1995) og kanskje særlig de finske-svenske Hedningarna (1989). Et annet svensk band som hadde et ben i folkrock var Kebnekajse (1973), som også var påvirket av African music.

I nyere tid har Vamp med for eksempel Godmorgen, søster (1993) og 13 humler (2011), Kari Rueslåtten Mesmerized (1998), Gåte Jygri (2002) , Hekla Stålstrenga Makrame (2011), Sigrid Moldestad, Taus (2007), Valkyrien Allstars Valkyrien Allstars (2007) og mange andre tatt opp arven.

Undersjangre[rediger | rediger kilde]

Det er en rekke undersjangere til folkrock, noen av disse er:

British folk rock[rediger | rediger kilde]

Britisk folk rock oppgis i engelsk Wikipedia å ha samme opphav som folkrock, Byrds', Dyland, osv. Det er også de samme artistene, Fairport Convention, Pentangle, Steeleye Span, Fotheringay, som man regnes som folkrock artister og som engelsk Wikipedia regner som British folk rock.

Denne sjangeren er derfor en nær beslektet sjanger eller samme sjanger med annet navn.

Keltisk rock[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Keltisk rock

Folkrock ble tatt opp og utviklet i de omkringliggende keltiske kulturene i Bretagne, Irland, Skottland, Wales og Isle of Man, som blandet sin folkemusikk med elektriske instrumenter og rock, og keltisk rock var blitte en undersjanger til folkrock.

I Irland tok grupper som Horslips, Planxty, Clannad, Altan og andre opp denne sjangeren. I Scotland var det grupper som The JSD Band, Five Hand Reel, Runrig og Wolfstone. Og også i Frankrike er det keltiske artister som Alan Stivell.

Senere har det kommet flere mer «polerte», nærmere new age sjangeren, album med innblandet «fantasy», «mytologi» og/eller orkestre som det på omslaget står Celtic rock. Dette er ikke keltisk rock, men muligens en undersjanger.

Elektrisk folk[rediger | rediger kilde]

Ifølge engelsk Wikipedia mener musikk journalister at om man smelte sammen folkemusikk med rock så er det folkrock og spiller man tradisjonell musikk med elektriske instrumenter (uten å gi det en ny dimensjon) er det elektrisk folk (elektric folk).

Progressive folk[rediger | rediger kilde]

Den gamle betydningen av progressiv folkemusikk kom fra dens koblinger til den progressive politikken til den amerikanske folkemusikken på 1930-tallet, ifølge engelsk Wikipedia. Nøkkelpersoner i utviklingen av progressiv folk i Amerika var Woody Guthrie (med blant annet «This Land Is Your Land» i 1940) og Pete Seeger (med blant annet «Where Have All the Flowers Gone?» i 1955). Disse og andre artister innen progressiv folkemusikk påvirket artister som Bob Dylan og Joan Baez i 1960-årene. Når rocken og elektriske instrumenter kom inn i denne Nordamerikanske sjangeren og fortsatte artistene å blandet progressive politiske budskap med tradisjonelle folkemusikklåter og viser.[19][20]

I Europa ble det ikke lagt så mye vekt på det progressive politiske budskap. Her ble progressiv folk, på samme måte som med progressiv rock, ikke definert av én bestemt distinkt sound men mer av bruken av lange spor, uvanlige rytmer, takter, tempoendringer, abstrakte strukturer, utbroderte arrangementer, seksjoner/suiter eller uvanlige instrumenter. Akustisk instrumentering er ofte i forgrunnen, vanligvis en gitar, men det kan også være en fløyte. I tillegg har man elektrisk gitar, keyboard/orgel, kontrabass og forskjellige perkusjoner. Musikken er assosiert med et høyt nivå av teknisk ferdighet, med mange utøvere som anses som virtuoser for instrumentet deres. Blant europeiske progressive folk band fra 1960 og 1970-årene finnes, The Incredible String Band, Lindisfarne, Dando Shaft og Jethro Tull. Tidlig på 1970-tallet var storhetstiden for sjangeren, med for eksempel Roy Harpers album Stormcock fra 1971.[21]

I Amerika var det flere artister som Neil Young, Peter, Paul, and Mary og The Grateful Dead som fortsatte innen sjangeren. De hadde forskjellig grad av politisk innhold.

Det var ikke kun i Storbritannia og Nord-Amerika det var artister innen denne sjangeren, for eksempel har vi Sui Generis fra Argentina og Fausto fra Portugal.[21]

Country folk[rediger | rediger kilde]

Countryfolk er en undersjanger til country og har som mange folk-sjangrene ganske uklare grenser. Den er som navnet tilsier en hybrid av country og folk. De fleste country-folk-artister skriver og fremfører det aller meste av materialet selv, og i så måte følger de gamle folk-tradisjoner.

Noen av de representerer country folk sjangeren er John Prine, Kate Wolf og Nanci Griffith.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Folk-Rock Music Genre Overview». AllMusic (engelsk). Besøkt 3. mars 2022. 
  2. ^ Covach, J. «Lecture 42 - Folk Rock and the Byrds». Coursera. University of Rochester. Besøkt 21. oktober 2016. 
  3. ^ Lusk, Jon. «BBC - Music - Review of Various Artists - Born To The Breed: A Tribute To Judy Collins». www.bbc.co.uk (engelsk). Besøkt 24. oktober 2021. 
  4. ^ Historien om rock. [Stabekk]: Den norske bokklubben. 1988. ISBN 8252518125. 
  5. ^ Stevenson, Michael (29. januar 2022). «Fairport Convention: The tragedies behind the pioneers of folk rock». The HOBBLEDEHOY (engelsk). Besøkt 3. mars 2022. 
  6. ^ «folk rock | music | Britannica». www.britannica.com (engelsk). Besøkt 3. mars 2022. 
  7. ^ «The Byrds Songs, Albums, Reviews, Bio & More». AllMusic (engelsk). Besøkt 3. mars 2022. 
  8. ^ a b «Search Results - - 55 Results». UNT Digital Library (engelsk). Besøkt 3. mars 2022. 
  9. ^ «1960s Folk-Rock Overview». www.richieunterberger.com. Besøkt 3. mars 2022. 
  10. ^ a b «1962-66: American Folk-Rock vs. The British Invasion» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 11. juni 2011. Besøkt 3. mars 2022. 
  11. ^ Smith, Graeme (januar 1997). «‘Wasn't That a Time!’ Firsthand Accounts of the Folk Music Revival. Edited by Ronald D. Cohen. Metuchen, N.J. and London: The Scarecrow Press, 1995. 232 pp. - Ethnomimesis. Folklife and the Representation of Culture. By Robert Cantwell. Chapel Hill and London: The University of North Carolina Press, 1993. 323 pp. - Thirty Years of the Cambridge Folk Festival. Compiled and Edited by Dave Laing and Richard Newman. Ely: Music Maker Books, 1994. 162 pp.». Popular Music. 1 (engelsk). 16: 127–130. ISSN 1474-0095. doi:10.1017/S0261143000000787. Besøkt 3. mars 2022. 
  12. ^ «Liege & Lief Deluxe Edition - Record Collector Magazine» (engelsk). Besøkt 3. mars 2022. 
  13. ^ «Unhalfbricking - Fairport Convention | Songs, Reviews, Credits | AllMusic» (engelsk). Besøkt 3. mars 2022. 
  14. ^ a b «Sandy Denny Songs, Albums, Reviews, Bio & More». AllMusic (engelsk). Besøkt 3. mars 2022. 
  15. ^ «Morris On - Morris On | Songs, Reviews, Credits | AllMusic» (engelsk). Besøkt 3. mars 2022. 
  16. ^ «The Incredible String Band Songs, Albums, Reviews, Bio & More». AllMusic (engelsk). Besøkt 3. mars 2022. 
  17. ^ Aftenposten 30. januar 2013, side 2 i kulturbilaget
  18. ^ «Folkrock og jazzsvisker». Aftenposten. 4. oktober 2002. Besøkt 21. oktober 2016. 
  19. ^ «Progressive Folk Music Genre Overview». AllMusic (engelsk). Besøkt 4. mars 2022. 
  20. ^ Haslam, Gerald W. (29. april 1999). Workin' Man Blues: Country Music in California (engelsk). University of California Press. ISBN 978-0-520-92262-4. 
  21. ^ a b «Progressive Folk - Music genre - RYM/Sonemic». Rate Your Music (engelsk). Besøkt 4. mars 2022. 

Se også[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Folkrock&oldid=23474311»