Flottører

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Cessna 206H Stationair på amfibieflottører (med hjul).
Singel Otter på flottører.

Flottører, også kalt pongtonger er luftfylte, lange båtformede understell til fly som brukes for å lande på vann. Vanligvis fjernes hjulunderstellet, og innfestingen til hovedhjulene benyttes til stagene som flottørene er festet med. Flyene trenger vanligvis også fester lenger bak på flykroppen for de bakre stagene for halehjulsfly, og lenger foran for de fremre stagene for nesehjulsfly. Skifte mellom hjulunderstell og flottører må gjøres ved flyplass der flyet kan hentes fra vann med en tilhenger med støtte for begge pontongene, eller flyet kan heises fra vannet med en kran. Det er mulig å lande med flottører på gressslette med bløt jord, men dette kan gi for stor påkjenning for flottørene.

Ved montering av flottører på et fly er det viktig at flottørene har riktig vinkel mellom flyets lengderetning og flottørenes lengderetning. Når flyet skal ta av fra vannet og ved landing på vann må flyet stilling i lufta gi best mulig aerodynamisk løft ved hastighet bare litt raskere enn "stall" hastigheten. Da må flottørene samtidig ha best mulig stilling i vannet, så de får minst mulig motstand i vannet.

Det kreves spesielt sertifikat for å fly sjøfly. Det er egen lærebok for dette og det kreves minst 10 timers flytid med sjøfly og godkjent instruktør før oppflyging med kontrollant.

Teorien til sjøflysertifikat omfatter blant annet mesteparten av teorien til båtførerprøven.

Det kreves spesiell innsikt i å håndtere flyet i bølger, siden det kan være fare for å tippe fremover og bli liggende opp-ned i vannet. Ved landing på blank vannflate, såkalt blankvannslanding, kan det være vanskelig å vurdere hvor høyt flyet er over vannflaten, og hvor fort flyet beveger seg ned mot vannflaten. Ved landing med hjul på vanlige flyplasser er det viktig å passe på flyets fart gjennom lufta. Ved landing på vann er det i tillegg viktig å se på stigehastighetsmåleren som angir farten nedover mot vannflaten. Denne teknikken må også brukes med skiunderstell for å lande på en flat, snødekket flate uten spor.

Ved flyging fra en blank vannflate uten bølger vil vannmotstanden være større enn ved småbølger, slik at det kan bli vanskelig å få flyet opp på bølgen foran / opp i plan / eller opp på steppet og for å få flyfart. Før avgang fra blanke vannflater kan sjøflyet taxe i sirkel og lage bølger utover vannflaten som gjør det lettere å ta av. Litt bak midten av pontongen er det et "trinn" så undersiden av pontongen kommer opp i lufta og gir mindre motstand mot vannet under avgang. Langsgående riller vil også beholde luftbobler under pontongene, noe som også reduserer motstanden. Like før flyet tar av fra vannflaten, kan det gi mindre vannmotstand ved å løfte den ene pontongen opp fra vannet med balanserorenevingene. Da er vekten av flyet fordelt mellom vingene og den ene pontongen.

Bak på ene eller begge pontongene er det vanligvis montert et vannror som kan løftes ut av vannet. Ved manøvrering på vannet i langsom fart vil sideroret i lufta på flyhalen ha liten eller ingen effekt, men vannroret gir mulighet til å manøvrere flyet. Det kan ofte være nødvendig å bruke padleåre for slik manøvrering. Noen få fly har mulighet til å stille propell med vridbare propellblad slik at den blåser forover og flyet "bakker" på vannet.

På bildet under sees et sjøfly under innflyging med flaps ute. Legg merke til langsgående kantene som holder luftbobler under flottørene i fart, og at bakre del av bunnen av flottørene er høyere enn fremre del.

Sjøfly

Flottørene er bygget med 6-7 skott, med vanntette vegger mellom skottene, slik at en lekkasje bare bør fylle en liten del av flottøren. Hvert skott har en egen innfesting for pumpe slik at vann i skottet kan pumpes ut, noe som skal gjøres før hver flytur med sjøfly.

Se også[rediger | rediger kilde]