Florence Foster Jenkins

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Florence Foster Jenkins

Florence Foster Jenkins (født 19. juli 1868, død 26. november 1944) var en amerikansk sopran som ble kjent for sin komplette og fullstendige mangel på sangstemme.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Jenkins begynte allerede som barn å ta sangtimer, og fikk etter hvert et ønske om å reise til utlandet for å studere musikk, noe hennes far nektet å finansiere. Etter hvert reiste hun til Philadelphia sammen med Frank Thornton Jenkins, som hun siden giftet seg med. Der tjente hun til livets opphold ved å ta oppdrag som lærerinne og pianist. Da hennes far døde i 1909 arvet hun en pen formue, hvilket gjorde henne i stand til å forfølge sangkarrieren – noe både hennes far og hennes da fraskilte ektemann på det sterkeste hadde frarådet. Hun stiftet Philadelphias Verdi-selskap, tok sangtimer, og fra 1912 begynte hun å gi konserter.

Musikalske prestasjoner[rediger | rediger kilde]

Plateinnspillinger med Foster Jenkins avslører at hun hadde svakt utviklet gehør og rytmesans, hun hadde et temmelig smalt register og var knapt i stand til å holde en tone. Man kan tydelig høre at akkompagnatøren justerer for å kompensere for tempovariasjonene hennes og andre rytmiske feilskjær. Ikke desto mindre ble hun fantastisk populær på sin egen, noe uvanlige måte. Publikum elsket henne for underholdningen hun serverte snarere enn for hennes musikalske evner.

Til tross for sine åpenbart manglende musikalske evner var Jenkins urokkelig overbevist om sin egen storhet. Hun sammenlignet seg med anerkjente sangerinner som Frieda Hempel og Luisa Tetrazzini. Latteren som ofte kunne høres fra publikum under konsertene hennes avfeide hun som et resultat av misunnelse fra rivaler. Likevel var hun klar over kritikken hun fikk, og skal ha uttalt at «folk kan si om meg at jeg ikke kan synge, men ingen kan si at jeg ikke sang.»

repertoaret for sine konserter hadde Jenkins en blanding av standard operaarier av Mozart, Verdi og Richard Strauss – som alle lå langt over hennes tekniske forutsetninger – Lieder, blant annet av Brahms og Valverde, og sanger som hun selv eller akkompagnatøren, Cosmé McMoon, skrev. McMoon var forøvrig en anerkjent akkompagnatør, Edwin McArthur, som arbeidet under pseudonym. Jenkins bar ofte omfattende kostymer som hun selv designet, gjerne med vinger og glitter.

I 1943 var Jenkins utsatt for en bilulykke som passasjer i en drosje, noe som i følge henne selv resulterte i at hun «kunne synge høyere f-er enn noensinne». I stedet for å saksøke sjåføren, sendte hun ham en eske kostbare sigarer.

Til tross for kravet fra publikum om flere opptredener begrenset Jenkins seg til noen få arenaer, som hennes årlige konsert på Ritz-Carlton i New York City. Gjestelisten var begrenset til noen få utvalgte og svært trofaste gjester, og Jenkins tok selv hånd om billettdistribusjonen. Da hun var 76 gav hun etter for kravet fra offentligheten, og opptrådet ved Carnegie Hall den 25. oktober 1944. Billettene var utsolgt ukesvis i forveien. En måned etter denne begivenheten døde Jenkins.

Det har versert påstander om at Jenkins' karriere egentlig har vært en meget velregissert spøk fra hennes side. Andre hevder på sin side at årsaken til Jenkin's død var den latterliggjøringen hun ble utsatt for etter konserten i Carnegie Hall. Likevel finnes det få holdepunkter for noen av disse påstandene. Alt tyder på at Florence Foster Jenkins døde med den samme lykkelige tilfredsheten som gjennomsyret hele den musikalse karrieren hennes.

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Jenkins spilte inn ni arier på fem 78-plater, som senere har blitt utgitt på CD:

  • The Glory (????) Of The Human Voice, RCA Victor Gold Seal 1992 (CD-utgave nr. GD 61175)
  • Der Hölle Rache. Membrane Music, Hamburg 2004 (1 CD)
  • Murder on the High Cs. Naxos Jazz, Berlin 2003 (1 CD)

Se også[rediger | rediger kilde]