Flervalgsoppgave

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

En flervalgsoppgave er en prøve eller skjema hvor en person blir bedt om å velge det beste eller de beste svar fra fra en begrenset liste over svaralternativer. Flervalgsoppgaver er populær spørsmålsform i prøver som skal rettes automatisk av dataprogram siden svar kan rettes uten mennskelig skjønn. Svaralternativene som er lagt inn som ukorrekt svar kalles distraktører (eller distraktørsvar).

Den første publiserte flervalgsoppgaven (eng. multiple-choice) ble laget i 1915 av den amerikanske læreren Frederick Kelly (The Kansas Silent Reading Test). Etter å ha blitt videreutviklet av psykologer fikk den nye spørsmåls- eller oppgavetypen stadig større utbredelse, spesielt i intelligenstester, som Army Alpha og Army Beta, to tester som den amerikanske hæren prøvde ut på rekrutter under første verdenskrig.

Etter hvert ble metodene for å vurdere spørsmål effektivisert, og på 1950-tallet kom maskiner som foretok automatisk avlesing og analyse av svarark. Dermed ble det mulig å skåre mange spørsmål på et minimum av tid, noe som kan forklare hvorfor flervalgsoppgaver fikk så stor utbredelse i kunnskapstester, spesielt i USA, men også i mange andre land.

I Norge har flervalgsspørsmål vært lite utbredt. Noen vil nok hevde at det skyldes at norsk skole tradisjonelt har lagt større vekt på elevenes evne til selvstendig tenkning og problemløsning enn hva denne oppgavetypen etter manges mening tillater. Lærer man seg imidlertid kunsten å skrive gode flervalgsoppgaver, vil man se at nesten alle kunnskaper og ferdigheter (med unntak av skriving) kan testes ved hjelp av denne spørsmålstypen.

Det er flere grunner til at flervalgsspørsmål er blitt mer vanlig også i Norge de siste årene. Som i andre land, opererer en i økende grad med kvalitetsindikatorer til å måle, analysere, vurdere og foreta sammenligninger av skoler og elevprestasjoner.

Denne utviklingen, og den generelle kvalitetsdebatten i skolen, har bl.a. banet vei for nasjonale prøver og andre undersøkelser (som PISA og TIMSS) som i stor grad er basert på flervalgsspørsmål. Hovedgrunnen er at flervalgsspørsmål egner seg bedre for objektive tester enn åpne spørsmål.

Det rette svaralternativet kalles i fagterminologien nøkkel, de gale svarene distraktører.

Jo flere svaralternativer, desto vanskeligere blir oppgaven. Vanskelighetsgraden øker også jo mer svaralternativene ligner på hverandre. Blir oppgavene for vanskelige, er det grunn til å tro at elevene gjetter, noe som ikke er ønskelig.

Det en minst ønsker, er altså at elevene gjetter seg fram til rett svar ved hjelp av eliminasjon uten å ha brukt kunnskaper i faget de testes i.

Helt siden den første flervalgsoppgaven ble laget, har innvendingen vært at ren gjetting vil kunne påvirke elevenes resultater på slike tester. Alle som tar en test av denne typen, har nemlig – i hvert fall i teorien – en sjanse til å gjette rett svar på spørsmålene.

På en enkeltstående flervalgsoppgave som har fire svaralternativer, er sjansen 25 % for at kandidaten treffer rett svar ved hjelp av gjetting. Sannsynligheten for å gjette rett reduseres jo flere svaralternativer hvert spørsmål har – og jo flere enkeltoppgaver testen består av. Er det 10 oppgaver i testen og hver av dem har fire alternative svar, er sjansen for å få alle rett ved hjelp av gjetting ca. 0,000000009! Risikoen for at en elev får en kunstig høy skåre på en test som har 50 enkeltoppgaver eller mer, ansees for å være meget liten.

Noen vil hevde at vi gjetter i ulike situasjoner i det virkelige liv også – og at en derfor må akseptere at elever gjør bruk av en slik strategi når de tar en test. En glemmer dessuten at muligheten for gjetting i varierende grad også er til stede når åpne spørsmål skal besvares.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Svein Magne Sirnes: Flervalgsoppgaver -- konstruksjon og analyse. Fagbokforlaget, Bergen. 2005.