Flagellanter

Flagellanter, katolske selvpiskere, i den belgiske byen Tournai 1349. Illuminasjon fra en krønike skrevet av Gilles Li Muisis. Ifølge krøniken skal et par hundre flagellanter ha kommet fra Brugge til Tournai og inspirert mange kvinner og menn blant publikum til å etterlikne deres botsgjerninger og lovprisninger.

Flagellanter framstilt i et maleri fra ca. 1635 av nederlenderen Pieter van Laer. Den spesielle botsdrakten med høye, spisse capiroter har utviklet seg til ordensdrakter for brorskap som deltar i påskeprosesjoner i blant annet Spania.

Flagellanter (av latin for 'svepebrødre') var en religiøs bevegelse på 1200– og 1300-tallet der skarer av menn og kvinner drog omkring og pisket seg til blods for å gjøre bot. En betraktet dette som en form for Jesu etterfølgelse i lidelse.

Flagellantbevegelsen grep etter hvert om seg, og store opptog av flagellanter drog fra by til by mens de sang botssalmer. I spissen gikk prester med kors og faner, derpå menn og kvinner som pisket seg selv til blodet rant. Når de nærmet seg en by, lød kirkeklokkene; ofte samlet de seg i kirkene, hvor det i blant ble lest opp et himmelbrev, som gikk ut på at Gud ville straffe jorda, men at man kunne formilde hans vrede ved å gå i svepetog 33 1/2 dag til minne om det antallet år som Kristus vandret på jorda. Flagellant-virksomhet oppstod første gang i Italia i 1260 etter en pest som fremkalte en sterk botsstemning. Spesielt etter svartedauden 1347–48 bredte bevegelsen seg i Italia, Frankrike og Tyskland, mindre i England og Danmark. Pave Klemens 6 (1342–52) forbød virksomheten, men først forbud fra Konstanz-konsilet (1414–1418) fikk bevegelsen til å dø hen.

Lignende religiøs selvpining forekommer fortsatt i enkelte eldre katolske misjonsområder, særlig i forbindelse med feiring av langfredag. Rituell pisking forekommer også i sjia-islam på Asjura-dagen, den årlige feiringa av imam Husayn ibn Alis martyrdød.

Se også

• Flagellasjon, pisking og pryling for å oppnå religiøs eller seksuell ekstase