Firedagersslaget

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Firedagersslaget
Konflikt: Andre anglo-nederlandske krig
Firedagersslaget
Firedagersslaget 11. juni–14. juni 1666
Pieter Cornelisz van Soest, 1666.
Koordinater 51°05′N 2°17′Ø
Dato 1. junijul./ 11. juni 1666greg. -
4. junijul./ 14. juni 1666greg.
Sted Nordsjøen
Resultat
Nederlandsk seier
Parter
England England Feil: Flaggmal finnes ikke! Nederland
Kommandanter
George Monck
Rupert av Pfalz
Michiel de Ruyter
Cornelis Tromp
Styrker
58 skip 84 skip
Tap
10 skip
5000 falne
1800 fanger
4 skip
2000 falne
Andre anglo-nederlandske krig (1665–1667)
Slaget ved LowestoftSlaget på Bergens vågFiredagersslagetSlaget ved North ForelandHolmes' BonfireRaidet på MedwayFreden i Breda

Firedagersslaget var et av mange sjøslag mellom Nederland og England under den andre anglo-nederlandske krig (1665–1667). Slaget startet 1. junijul./ 11. juni 1666greg. nær kysten av Flandern, i den sørlige delen av Nordsjøen, og er et av de mest langvarige sjøslag i historien.

I starten av slaget var den engelske flåten kommandert av George Monck med sine 56 skip numerært underlegne den 84 skips store nederlandske flåten under kommando av Michiel de Ruyter. Engelskmennene håpet at nederlenderne ikke hadde rukket å trene opp mannskapet på sine mange nye skip, men tok feil, og den engelske flåten ble påført store skader.

På engelsk kalles slaget Four Days Battle, på nederlandsk Vierdaagse Zeeslag.

Forhistorie[rediger | rediger kilde]

(Merk: I denne artikkelen oppgis datoene etter den gregorianske kalender. Den julianske kalender som på den tiden fortsatt ble brukt i England lå ti dager etter.)

I juni 1665 slo engelskmennene en nederlandsk flåte i slaget ved Lowestoft, men lyktes ikke å dra fordel av det. En stor nederlandsk krydderkonvoi lastet med enorme rikdommer klarte å returnere til nederlandske havner etter slaget på Bergens våg. Den nederlandske krigsflåten var blitt enormt utvidet i historiens største byggeprogram, og utfordret den engelske flåten allerede i august 1665, men det kom ikke til flere kamper det året. I 1666 ønsket britene knuse den nederlandske marinen fullstendig før de ble for sterke, og var desperate etter å få slutt på nederlandske raid som truet med å ødelegge den engelske handelen.

Kong Karl II av England gav admiral George Monck og Rupert av Pfalz kommandoen over den engelske flåten. Sistnevnte ble sendt til den vestlige delen av den engelske kanal da man fryktet at franskmennene skulle gripe inn i krigen.

Morgenen 11. juni ankret den nederlandske flåten under ledelse av admiral de Ruyter opp med 84 skip og 22000 mann utenfor Dunkerque. Han håpet på fransk hjelp og ville forene sin flåte med den franske. Monck ble oppmerksom på de Ruyters nærvær og grep øyeblikkelig inn med sin styrke på 58 skip.

Slagets forløp[rediger | rediger kilde]

Første dag[rediger | rediger kilde]

De erobrede HMS Swiftsure, Seven Oaks og Loyal George med nederlandske flagg, Willem van de Velde d.y.

Monck, som kom vestfra, påtraff de oppankrede nederlendrene under en sydlig vind. Mot kl 12:00 11. juni angrep han i en sluttet slaglinje-formasjon de sydligste skipene i Cornelis Tromps flåte. Disse klarte akkurat å kappe ankertauene og sette seil. Fram til omtrent klokken 16:00 gikk engelskmennene hardt på dem. Da flåtene nærmet seg Flanderns kyst måtte britene dreie av først fordi deres skip hadde størst dypgang. Dette gjorde det mulig for de Ruyter og den hollandske fortroppen under Cornelis Evertsens ledelse å gripe inn i kampen. Under vendingen ble det engelske linjeskipet HMS Swiftsure, samt Loyal George og Seven Oaks og to andre skip erobret, og viseadmiral William Berkeley falt. Rainbow flyktet til Oostende fulgt av tolv av Tromps skip. Da natten falt på utbedret begge flåtene sine skader. Skip som var blitt kampudyktige ble forlatt. Admiral Cornelis Evertsen falt da den brennende HMS Henry svarte på et nederlandsk angrep med sin siste salve.

Annen dag[rediger | rediger kilde]

Morgenen 12. juni angrep Monck igjen. Mens flåtene beveget seg i vestlig retning skar Tromp ut fra den nederlandske linjen, ikke for å vinne lovart-posisjonen, slik man antok, men fordi han ikke hadde sett de riktige signalene. Det førte til at han havnet i en vanskelig situasjon, og de Ruyter måtte komme til unnsetning. Den nederlandske formasjonen løste seg fullstendig opp. Siden engelskmennene fortsatt bare hadde 47 skip klarte de ikke dra fordel av denne situasjonen. Om ettermiddagen dukket de tolv skipene som forgjeves hadde forfulgt Rainbow opp i horisonten. Monck trodde det var en helt ny eskadre og trakk seg forskrekket tilbake i håp om at Rupert av Pfalz snart skulle komme til.

Tredje dag[rediger | rediger kilde]

Krigsråd på admiralsskipet De Zeven Provinciën 10. juni, Willem van de Velde d.e. 1666

Morgenen 13. juni trakk Monck seg ytterligere tilbake, i nordvestlig retning mot munningen av Themsen med 30 kampklare skip. Nederlenderne slet med å følge ham, og det var lite kamphandlinger. Men en av de største engelske skipene, HMS Prince Royal, Admiral George Ayscues flaggskip med 90 kanoner gikk på et undervannsskjær og ble brent. Rupert viste seg om kvelden og brakte med seg 20 nye skip.

Fjerde dag[rediger | rediger kilde]

Neste dag ville begge siden tvinge fram en avgjørelse. På en østlig kurs lyktes det nederlenderne å bryte inn i den engelske linjen. Begge sider led store tap i heftige nærkamper, og til slutt avbrøt engelskmennene kampen. De hadde brukt opp nesten hele ammunisjonsforrådet på 50 skudd per kanon. Viseadmiral Christopher Mings var dødelig såret. Også nederlenderne forlot kampplassen, da deres lettere skip var hardt skadet og også de var i ferd med å gå tom for ammunisjon.

Dermed endte det lengste sjøslaget i historien med en nederlandsk seier. England mistet ti skip og 5000 mann, deriblant 1800 som var tatt til fange, blant dem to admiraler. Nederlenderne erobret seks skip og mistet fire. Dessuten falt 2000 mann, deriblant en betydelig admiral, samt viseadmiral Abraham van der Hulst. Som illustrasjon på hvor heftige kampene hadde vært kan nevnes at enkelte skip måtte ta i mot mer enn tusen treff.

Følger[rediger | rediger kilde]

Resultatet av kampen ble en stund regnet som uavgjort siden begge parter påsto at de vant. Umiddelbart etter kampen hevdet de engelske kapteinene i Rupert's skvadron, som ikke så den endelige avgjørelsen, at de Ruyter trakk seg tilbake først – dengang et signal på at man aksepterte motstanderens overlegenhet. Selv om nederlenderne til slutt ble tvunget til å avbryte forfølgelsen, hadde de klart å påføre den engelske flåten alvorlige skader.

Nederlenderne trodde en kort stund trodde at de hadde ødelagt den engelske flåten, men allerede to måneder senere, under Slaget ved North Foreland 4. august 1666, utfordret den engelske flåten nederlenderne på ny. Denne gangen hadde de mer hell med seg, men klarte ikke å ødelegge den nederlandske flåten. Reparasjonsutgiftene etter de foregående kampene var dessuten en kraftig belastning for Englands finanser, så Firedagersslaget blir vanligvis betraktet som en mindre taktisk, men viktig strategisk seier for Nederland.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Charles Ralph Boxer: The Anglo-Dutch Wars of the 17th Century, Her Majesty's Stationery Office, London 1974.
  • Frank L. Fox: A distant Storm – The Four Days' Battle of 1666, the greatest sea fight of the age of sail, Press of Sail Publications, Rotherfield/ East Sussex 1996. ISBN 0-948864-29-X
  • Roger Hainsworth/ Christine Churchers: The Anglo-Dutch Naval Wars 1652–1674, Sutton Publishing Limited, Thrupp/ Stroud/ Gloucestershire 1998. ISBN 0-7509-1787-3
  • Cyril Hughes Hartmann: Clifford of the Cabal, William Heinemann Ltd., London 1937.
  • James R. Jones: The Anglo-Dutch Wars of the Seventeenth Century, Longman House, London/ New York 1996. ISBN 0-582-05631-4
  • Richard Lawrence Ollard: Cromwell's Earl – A Life of Edward Mountagu, 1st Earl of Sandwich, HarperCollinsPublishers, London 1994. ISBN 0-00-255003-2
  • Robert Rebitsch: Rupert von der Pfalz - Ein deutscher Fürstensohn im Dienst der Stuarts, Studien-Verlag, Innsbruck/ Wien/ Bozen 2005. (= Beiheft 1 der Innsbrucker Historischen Studien) ISBN 3-7065-4143-2

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Koordinater: 51°05′N 2°17′Ø