Finnsborgstriden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Finnsborgstriden (engelsk The fight at Finnesburgh eller Finnesburg Fragment) er et fragment etter angelsaksisk dikt av den type som kalles for en «leoð», engelsk lay, som referer til sang eller kvad.

Finnsborgstriden eller Freswæl som det ble kalt på angelsaksisk etter linje 1070 i Beowulf: «.., Hnæf Scyldinga/ in Freswæle fallan sceolde», er et fragment av et heltekvad på snaue 49 linjer. Teksten er knyttet tett opp til et bestemt avsnitt av Beowulf, linje 1063-1159, stundom kalt for Finnsborg-avsnittet. Norske Henrik Rytter gjendiktet fragmentet og utga det sammen med sin utgave av Beowulf i 1929.

Et tapt manuskript[rediger | rediger kilde]

Den eksisterende teksten er en avskrift etter et løst manuskriptfolio som en gang ble oppbevart på Lambeth Palace, Londonresidensen til erkebiskopene av Canterbury. Manuskriptet var ganske sikkert det som ble klassifisert som «Lambeth Library MS 487». Den britiske forskeren George Hickes gjorde avskriften en gang på slutten av 1600-tallet, og utga det i en antologi av angelsaksiske og andre eldre tekster i 1705.[1] Siden da har det originale manuskriptbladet blitt stjålet eller forsvunnet. En av vanskelighetene med teksten som finnes i Hickes' avskrift er at andre avskrifter som Hickes gjorde, og som kan bli sammenlignet med originalen, viser seg ofte å være unøyaktige. Den teksten som vi sitter igjen med kan meget gjerne være endret av Hickes.

Diktet beskriver et sannsynligvis historisk slag hvor den danske høvdingen Hnæf ble angrepet på et sted som ble kalt for Finnsburuh, det vil si «Finns borg». Dette var stedet hvor hans svoger Finn, høvding av friserne. Tilsynelatende tilbrakte Hnæf vinteren der. Fragmentet begynner med hva Hnæf ser på utsiden av hallen: «Ei det dagast i aust, ikkje draken der flyg, hornprydde hallen heller ei brenn». Hva han ser er faklene til angripere som nærmer seg. Hnæf og hans seksti menn holder dørene i fem dager uten at noen faller, men når en såret kriger snur seg for å snakke til høvdingen (det er ikke klart hvilken side) og deretter avsluttes diktet.

Henrik Rytters gjendiktning[rediger | rediger kilde]

Finnsborgstriden
«----- (Ikkje) tak brenn og logar.»
Soleis han svara, slagunge kongen:
«Ei det dagast i aust, ikkje draken der flyg,
hornprydde hallen heller ei brenn.
Bråstrid det førest hit! Fuglar vålar,
Stålham glamrar, stridsbunad jalmar,
skaft skrell mot skjold. Skin no månen,
fullmånen i skyom. Fram ris vådedåd;
uheil i folket det yppast vil.
Vakne no, vakne, vigmenn mine!
Tak dykkar skjoldar! Tenk på kjempeverk!
Herfremst stride! Hugheile vere!»

Då reis gjæve gullprydde tignar,
gyrde seg med sverdet.
Då til døra gjekk drottbyrge kjemper,
Sigeferd og Eaha, sverda sine drog dei;
til andre døra Ordlaf og Gudlaf;
Hengest sjølv hasta i far deira.

Garulf no Gudere mana
frimannslivet sitt fyrste gongen,
herham, ved halldør ei hóvlaust våge;
harde herstormen hente han vilde.
Ållydt han spurde so alle det høyrde,
hugdjerve hermann, kven halldøra varde.
«Sigeferd er mitt namn» – sa han – «Seggarkongen,
vidkjend vigmann. Eg vastrid herde,
harde hernader. Hevle deg skal eg,
soframt du sjølv mot meg søkje vil no!»

Då vart det på vollen valbulder stort.
Kuvne skjoldar i kjempehandom,
og beinhausar brast – borgtilet dunde -
seig då Garulf i slaget, han som
ypparst var vyrd millom alle jordbuar,
Gudlafsonen, og godmenner mange.
Ramn over ræ ræste og flaksa,
svart og vengmyrk. Sverdglimen bragla,
likesom Finnsborg i loge stod.
Eg frette aldri um frægare hermenn,
seksti sigerkultar slag betre stande,
drenger meir dugande dådløne mjøden
enn kjempehopen til kongen Hnæf.

Fem dagar drogst dei, og drepen vart ingen
drottmann som djervleg døra varde,
då steig til sides ein såra hermann,
sagde at broten var brynja hans,
herbunad gagnlaus, holstungen hjelmen.
snøgt då frega folkevorden
korleis dei slagkarar såra sine herde,
eller kven av unglyden -----

Tolkninger og problemstillinger[rediger | rediger kilde]

Forskeren J. R. R. Tolkien har argumentert at «Finnsburuh» er mest sannsynlig en feil av enten Hickes eller hans trykker ettersom en slik konstruksjon ikke finnes noe sted. I steden menter Tolkien at ordet heller burde ha vært Finnesburh.[2] Det er ikke klart om dette var hallens egentlige navn eller kun poetens beskrivelse av det. Hvor den lå, i Frisland eller ikke, er heller ikke klart.

I motsetning til andre bevarte angelsaksiske dikt har dette fragmentet ingen kristne referanser, og brenningen av Hnæf er åpenbart hedensk. Det er et kort dikt om et slag, men de to fragmentene av Waldere, et annet angelsaksisk dikt om et slag, er utilslørt kristen i sitt vesen på omtrent samme tekstmengde.

Fragmentet er på knapt 50 linjer og nevner ikke Finns navn, eller navnet på noen av de stridende partene. Lykkeligvis finnes det et avsnitt i det episke diktet Beowulf hvor Hrothgars skald synger et dikt i dønningene etter et slag kalt Freswæl, «den frisiske slaktingen», som åpenbart refererer til den samme fortellingen. Episoden i Beowulf er på rundt 90 linjer. Episoden er bare antydende, selv for Beowulf, og er opplagt ment for et publikum som allerede kjente til fortellingen.

Finnsborg-avsnittet, linjene 1068-1159 i Beowulf, beskriver sorgen til Hildeburh, Hnæfs søster. Hnæfs gravbål hvor også Finns døde sønn blir brent, og pakten mellom Finn og en Hengest som er en leder blant Hnæfs overlevende krigere og som også blir nevnt i Finnsborgstriden. Forholdene her er noe uklare, men Hnæfs menn skal bli værende i Finnsborg, i det minste for vinteren, og friserne skal ikke håne dem for den følgende nedslaktingen av deres høvding. Mot slutten, imidlertid, er Hengest blitt overbevist om at hevn er viktigere. Finn er drept og Hildeburh blir «båret av sted til hennes folk».

Mer enn dette kan bare bli gjettet, men konklusjonene er diskutable. Det mest gåtefulle spørsmålet er referansen til «ēotenas» som kan enten bli lest som «kjemper» eller som en tredje stamme, jyder, en folkevandringsstamme fra Jylland. Noen litteraturforskere leser dette som en kjenning for «fiender», om ikke, hva de gjør, og hvilken side de var på er uklart. Var Finn involvert i angrepet? Paralleller kan bli trukket som viser at hevnen kan bli tatt på ham selv om han ikke var ansvarlig for et angrep av hans menn. Kjempet Finns sønn for sin far eller for sin onkel? Var denne Hengest den samme som en historisk konge i Kent som også het Hengest?

Det som er sikkert er at navnene Hnæf, Hengest og Finnsborg knytter denne teksten til det nevnte avsnittet i Beowulf. Det nevnes hos Henrik Rytter, og undersøkt av J.R.R. Tolkien. Fragmentet skildrer en svært dramatisk strid, kampen mellom en flokk som er i en hall, og de som går til angrep på den. Navnene i fragmentet finnes også andre steder, blant annet i kvadet Widsith, noe som gir en pekepinn om betydning, tilknytning og politisk bakgrunn.

Professor Tolkien nevner flere mulige feilskrivninger i teksten som ble gjort av Hickes. Dette gjelder eksempelvis far til Garulf som han mener heter Gudulf, ikke Gudlaf. Det knytter Garulf til Jylland, og Tolkien fører bevis for at striden handler om jyder og daner i frisisk tjeneste. Finn, som har gitt navnet til borgen, er konge av Frisland. Tolkien mente at det jyske hærfolk på begge sider i striden, utenfor og innenfor hallen. Slik ble striden en feide mellom jyske krigere, for eller imot den danske høvdingen Hnæf. I dette bildet er Garulf arvingen til det jyske kongedømmet, mens Hnæf er sett på som en inntrenger, som kalles «dene-konge», det vil si dansk. Hildeburh, Hnæfs søster er gift med Finn, og Beowulf blir det nevnt at Finns sønn også døde i dette angrepet.

Tolkiens undersøkelser merker seg at fragmentet tar for seg maktkampen om herredømmet rundt Nordsjøen, mellom frisere, daner og jyder. Han daterer hendelsen historisk til omtrent år 450, og knytter fragmentet til den angelsaksiske utvandringen til England. Hengest skal da være, i henhold til Tolkien, være identisk med den senere kongen av Kent.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hickes, Linguarum. Veterum Septentrionalium Thesaurus grammatico-criticus et archaeologicus, vol 2 (Oxford, 1705); denne antologien hadde også den første referansen til manuskriptet Beowulf.
  2. ^ Tolkien, J. R. R.; Bliss, Alan J. (red.): Finn and Hengest: The Fragment and the Episode, Houghton Mifflin Company, New York (1983). ISBN 0-395-33193-5

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Rytter, Henrik: Bèowulf, Oslo 1929.
  • Tolkien, J. R. R.; Bliss, Alan J. (red.): Finn and Hengest: The Fragment and the Episode, Houghton Mifflin Company, New York (1983). ISBN 0-395-33193-5
  • Reino, Joseph: «The «Half-Danes» of Finnsburg and Heorot Hall». Modern Language Studies, Vol. 2, No. 2 (Summer, 1972), sidene 29-43. doi:10.2307/3194139
  • Lawrence, William Witherle: «Beowulf and the Tragedy of Finnsburg». PMLA, Vol. 30, No. 2 (1915), pp. 372-431. doi:10.2307/457101

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource-logo.svg Wikisource: The Fight at Finnsburh – originaltekst