Finn Lambrechts

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Finn Lambrechts, i midten, med Håkon Offerdal og Knut Skavhaugen på Leuchars
Lambrechts mottok Krigskorset med sverd, Norges høyeste utmerkelse

Finn Lambrechts (født 16. juni 1900 i Kristiania, død 8. desember 1956) var en norsk offiser. Som generalløytnant var Lambrechts sjef for Forsvarsstaben og dermed forsvarssjef fra 1. november 1955 til 8. desember 1956.

Tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Lambrechts begynte sin offiserskarriere som sjøoffiser i 1921. Han gikk Marinens flyskole fra 1924 til han fikk vingen i 1925.[1]

I 1928 deltok han i ettersøkningen etter Roald Amundsen og Umberto Nobile. Med to Sopwith jagerfly ombord, reiste Lambrechts og en annen flyger med panserskipet Tordenskjold. Det ble snart klart at flyene ikke var egnet for polar- og havflyging, og flyene og flygerne ble satt i land ved Ny-Ålesund. Etter hvert ble de tatt ombord i fangstskuta Hobby, med Hjalmar Riiser-Larsens leteekspedisjon ombord.[2] I 1935 gjennomførte han i det norskbygde flyet M.F.11 en flygning fra Horten via Tromsø til Longyearbyen på Svalbard og tilbake. Overfarten fra Tromsø var den første flygning til Svalbard uten mellomlanding.[3] Fra 1928 til 1931 var Lambrechts sjef for Marinens flystasjon, Kristiansand.

Lambrechts ble ansatt som sjefsflyger i DNL 1935[4] og fløy Nord-Norge-ruten, en kommersiell rute for DNL til inn i begynnelsen av krigen.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

I 1941 flyktet kaptein Lambrechts til Sverige før han kom over til Storbritannia. I begynnelsen av oppholdet i Storbritannia var han med på opprettelsen av Stockholmsruten, der han fløy et par tokt mellom Leuchars i Skottland og Bromma utenfor Stockholm.

Han hadde kommet seg ut av Norge sammen med sin faste maskinist fra DNL, Hans Rønningen. På flygninger langs Nord-Norge-ruten etter okkupasjonen, da DNL en periode hadde fått fortsette flygingene der, hadde de lagt merke til hvor dårlig beskyttet Helgelandskysten var av tyskerne. Lambrechts mente at dette måtte gi gode muligheter for landsetting av agenter.

Han fikk anledning til å forelegge planer om dette for sjefen for Coastal Command, Air Chief Marshal Joubert. Joubert var positiv, men fikk avslag fra det britiske luftfartsministeriet. Men han ga nordmennene mulighet til å tilknyttes en canadisk skvadron, 413 Squadron. Skvadronen var forlagt ved Sullom Voe på Shetland og opererte med Catalina-fly. Her begynte «Catalina-gruppen» trening på flytypen, og trening på den type operasjoner de skulle utføre, under ledelse av Lambrechts. Men snart begynte problemene. Lambrechts fikk gulsott og ble lagt inn på sykehus, og samtlige av 413 Squadrons fly så nær som to gikk tapt i en storm.

Mannskapet på Vingtor etter toktet 1.-2. mai 1942. Finn Lambrechts med sigarett under flagget, Nordahl Grieg nr. 2 fra høyre. Med et par unntak var dette det samme mannskapet som mottok Krigskorset for et tokt til Norge senere samme måned.
Lambrechts med norske og britiske offiserer på Leuchars i 1943 (nr. 3 fra høyre)

Utskrevet fra sykehuset gikk Lambrechts i gang med å sette opp en ny avdeling, denne gang med hjelp fra Catalina-skvadronen 210 Squadron ved Loch Earne i Nord-Irland. Ved Woodhaven i nærheten av Dundee fant nordmennene en sjøflybase, og 8. februar etablerte «Norwegian Detachment, Woodhaven» seg med 13 offiserer, 10 kvartermestre og 27 menige. Det første operative toktet ble fløyet 17. april.

Det første spesialoppdrag med fly i Norge under krigen var da flyet «Vingtor» landsatte to mann med utstyr nær Rørvik 1. mai 1942. Flyet ble ført av kaptein Lambrechts. Med på turen var også dikteren Nordahl Grieg.

Tidlig i 1943 deltok Lambrechts sammen med Finn Lützow-Holm og Riiser-Larsen i et møte med Coastal Commands nye sjef, Slessor. Der ble det klart at RAF skulle låne ut et antall de Havilland Mosquito-fly til Norwegian Detachment, i tillegg til to Bristol Beaufighter og en Airspeed Oxford for treningsbruk. 10. mai mottok enheten det sjette Mosquito-flyet, og samtidig fikk de status som skvadron. 333 (Norwegian) Squadron ble opprettet med to flighter; A-flight fortsatte med Catalina i Woodhaven, mens Mosquito-flyene skulle opereres av B-flight på Leuchars, dit man flyttet 17. mai. Lambrechts ble skvadronens sjef.[5] I februar 1945 ble han frabeordret Woodhaven, forfremmet til kommandørkaptein og beordret til Stockholm som militærattaché.[6]

Etter andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Etter frigjøringen av Norge ble Lambrechts forfremmet til oberst og utnevnt til sjef for Luftkommando Vestlandet.

1. desember 1951 var Lambrechts blitt forfremmet til generalløytnant og tiltrådte som øverste sjef for Luftforsvaret, en stilling han hadde frem til november 1955.[7] Da overtok han stillingen som sjef for Forsvarsstaben etter Ole Berg.[8] I desember 1956 var Lambrechts i Paris for å delta i møter med NATOs militærkomité. Under oppholdet fikk han et hjerteinfarkt, og døde.[9]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Som kaptein ble Lambrechts tildelt Krigskorset med sverd.[10] Bakgrunnen for tildelingen av Norges høyeste utmerkelse var at Lambrechts i mai 1942 hadde ledet en operasjon til Norge for å komme tre menn, en kvinne og et barn, som var i fare på grunn av operasjonen av en hemmelig radiosender, til unnsetning. Operasjonen var vellykket og de fem ble evakuert til Storbritannia.[11]

Lambrechts mottok en rekke andre ordener og utmerkelser for sitt virke.[12] Han ble utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden og var innehaver av Krigsmedaljen, Deltagermedaljen og Haakon VIIs 70-årsmedalje. Han ble dekorert med den britiske Distinguished Flying Cross. Han var storridder av Den islandske falkeorden, storoffiser av den nederlandske Oranje-Nassau-ordenen og ble utnevnt til ridder av Æreslegionen.


Mal:Ribbon devices/alt
Mal:Ribbon devices/alt Mal:Ribbon devices/alt Mal:Ribbon devices/alt Mal:Ribbon devices/alt
Mal:Ribbon devices/alt Mal:Ribbon devices/alt Mal:Ribbon devices/alt Mal:Ribbon devices/alt
Krigskorset med sverd
St. Olavs Orden (Kommandør med stjerne) Krigsmedaljen Deltakermedaljen Haakon VIIs 70-årsmedalje
Distinguished Flying Cross Falkeordenen (Storridder) Oranje-Nassau (Storoffiser) Æreslegionen (Ridder)

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Lærebok i luftnavigasjon (1935)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Marinens flygevåpen 1912-1944
  2. ^ Marinens flygevåpen 1912-1944, s.76-77
  3. ^ Marinens flyvåpen 1912-1944, s.80,81
  4. ^ Fugl Fønix, s. 77
  5. ^ Meyer, s.250-258
  6. ^ Fem år i utlegd, s.602
  7. ^ Kalde krigere og barmhjertige samaritaner, s.383
  8. ^ Aftenposten 1. november 1955
  9. ^ Aftenposten 10. desember 1956
  10. ^ Liste over mottakere av Krigskorset
  11. ^ Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren, s. 54–55.
  12. ^ Harald Gram og Bjørn Steenstrup: Hvem er hvem? 1955, Oslo: Aschehoug, 1955, s. 371.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Marinens flygevåpen 1912-1944. (Hafsten, Arheim. Tankestreken 2003) ISBN 82-993535-1-3
  • Fugl Fønix – en beretning om Det Norske Luftfartselskap. (Nerdrum. Gyldendal 1986) ISBN 82-05-16663-3
  • Fra Spitfire til F-16. (Arheim, Hafsten, Olsen, Thuve. Sem&tenersen 1994) ISBN 82-7046-068-0
  • Fem år i utlegd. (Henriksen. Aschehoug 1996) ISBN 82-03-22070-3
  • Kalde krigere og barmhjertige samaritaner. (Duvsete. Aschehoug 2004) ISBN 82-03-22071-1
  • Hærens og Marinens flyvåpen 1912-1945. (Meyer. Gyldendal 1973)
  • Artikler i Aftenposten