Filmsjanger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Filmsjanger er den primære metode for klassifisering av filmer innen filmteori. En gitt sjanger henviser som oftest til et sett med kjennetegn på en films innhold, nærmere bestemt fortelleteknikk og miljø. Filmer som hører til samme sjanger vil da dele disse kjennetegnene i større eller mindre grad. I en utvidet forståelse av sjangerbegrepet kan kjennetegnene også gjelde produksjonsforhold utover det semantiske meningsinnholdet. For eksempel kan opptaksutstyr og lengden på filmen være kjennetegn på sjanger.

Parallelt med litteratursjangre deles film gjerne inn i to hovedsjangre, basert på hvordan filmen viser og framstiller virkeligheten, nemlig dokumentar og fiksjon eller spillefilm.

Begrepet er ikke helt problemfritt, da "sjangerfilm" i visse sammenhenger har fått en betydning nær "forutsigbar og skjematisk fortelling" eller enda "B-film". Dette er begreper som lett får en negativ bruk og klang. ('A-film' er ikke et begrep i bruk, men det representerer implisitt motsatsen til B: nemlig film der regissør eller manusforfatter selv styrer filmens handling uten tanke på bestemte strukturer.) Den negative forståelsen og bruk av begrepet "filmsjanger" er på noen måter urettferdig siden den opprinnelig ble brukt og ment deskriptivt, ikke normativt. På denne måten er sjangerinndeling av film utelukkende en måte å beskrive fellestrekk ved flere eksisterende filmer, og ikke en lovmessig norm for filmskapere å rette seg etter.

Sjangerkategorier eller -variabler[rediger | rediger kilde]

En veletablert måte å klassifisere film på er å ta hensyn til i det minste fire hovedvariabler: setting, fortelleteknikk, produksjonsmåte og målgruppe. Nedenfor vil disse presenteres nærmere, sammen med et par andre variabler. Noen kriteriesystem er gjensidig eksklusive, men de fleste filmer kan klassifiseres i henhold til en rekke systemer. En gitt film kan imidlertid blande flere sjangre, også innenfor de fire hovedvariablene. Kjente eksempler her er science fiction – filmer, som svært ofte blander inn film noir – elementer med (ruiner av en) storbysetting. Dessuten fins det ofte større eller mindre elementer av krimfilm i de fleste film noir. Hele noir-sjangeren er dermed i seg selv en blandingssjanger, dersom man ser strengt på sjangerbegrepet. Eller sagt på en annen måte: Filmsjangrene er "urene"; det er umulig å nøyaktig avgrense dem.

De fire variablene er dermed ment å representere et teoretisk rammeverk for å kategorisere fenomener i filmens verden. Merk at det her ikke skilles mellom spillefilm og dokumentar, da de samme miljømessige og narrative mønstre vil kunne gjenfinnes i filmer fra begge disse gruppene.

Variabel 1: Setting[rediger | rediger kilde]

Setting er et engelsk ord som best kan oversettes med miljø, omgivelse eller plassering på norsk. I denne variabelen plasserer man filmer ut fra hvilket miljø karakterene tilhører, lever i, eller på annen måte har sin bakgrunn i. Denne variabelen kan deles inn i flere undergrupper for oversikts skyld:

1.1. Miljøer med fokus på lov og rett[rediger | rediger kilde]

  • Gangsterfilm – Skildrer et gjerne tungt kriminelt miljø, og fokuserer på en hovedpersons utvikling i dette miljøet, enten på vei ut av det eller inn i det. Gangsterfilmen er gjerne ment å gi en naturalistisk gjengivelse av virkeligheten.
  • Kuppfilm – Som gangsterfilmen skildrer den et kriminelt miljø og en gruppe i dette miljøet, men det er stort sett bare snakk om vinningskriminalitet. Filmen skildrer planleggingen og gjennomføring av det siste store kuppet som vil gjøre gruppen rik. Foregir ikke å være helt realistisk, selv om den foregår i en helt autentisk virkelighet.
  • Krim – Hovedpersonen, gjerne en politimann, etterforsker en kriminalsak. Generelt realistisk framstilling av virkeligheten.
  • Western – Film som tar utgangspunkt i pionertiden vest i USA rundt 1800-tallet. Plotet dreier seg generelt sett om de gode mot de onde. Naturalistisk form, men trenger ikke generelt å være så veldig sannsynlig.
  • Film noir – Film med setting i et heller dystert bymiljø der flere av filmens karakterer eller eventuelt hele samfunnet har en moral og verdisett som ikke kan karakteriseres som god. Har mange likhetstrekk med gangsterfilmen, men noir er mer opptatt av å skape en dyster stemning, mens gangsterfilmen er mer fokusert på (gjerne rå) realisme.
  • Rettssalsdrama – Film som delvis foregår i en rettssal, og som baserer seg på konflikter i en rettssak. Realistisk.

1.2. Ikke-hverdagslige miljøer[rediger | rediger kilde]

  • Spionfilm – Film som skildrer arbeidet til agenter eller spioner, helst fra vestlige land, i det de søker å nå sitt mål om å øke makten til landet sitt gjennom å finne informasjon eller kjempe mot motstandernes spioner eller agenter. Har ofte en naturalistisk form, men vil ofte inneholde elementer som likevel ikke er sannsynlige, for eksempel actionsekvenser som er overdrevne
  • Fantasyfilm – Film som foregår i en alternativ virkelighet, gjerne en med likheter til middelalderen i Europa. Plotet dreier seg generelt sett om de godes kamp for å vinne over de onde. Kan inneholde et magisk virkelighetssyn
  • Science fiction – Film som foregår i en tenkt nær eller fjern framtid. Setting i framtid kan imidlertid gi rom for alle slags andre sjangrer: krigsfilm eller nærmest "western" i framtiden eller i verdensrommet. Slik sett er dette begrepet egentlig ikke en beskrivelse av setting, bare av tidsperiode. Alle andre former for miljø og omgivelse og type film kan variere i en science fiction film. Har ofte en naturalistisk form, selv om den ofte inneholder teknologi som er svært avansert og nesten "magisk" med seernes øyne. Den tilsynelatende naturalistiske virkeligheten er dessuten sterkt overdrevet.
  • Eventyrfilm – Film som foregår i en alternativ virkelighet, basert på eller med likhetstrekk til (folke)eventyrenes verden. En undergruppe her er filmer som er plassert i den kjente, virkelige verden, men som inneholder noe magi, eller er svært overdrevet og har et svært heseblesende handlingsforløp.
  • Katastrofefilm – Film som skildrer en omfattende katastrofe, for ekesempel at en asteriode fra rommet treffer jordkloden og forårsaker kaos. Har naturalistisk form, men hovedpersonen overlever ofte katastrofen på en lite sannsynlig måte.

1.3. Kampmiljøer[rediger | rediger kilde]

  • Krigsfilm – Film som skildrer krig. Siden både spionfilm, fantasy, western og science fiction hver for seg ofte bruker krigselementer, betyr dette at krigsfilm er vanskelig å definere. Krigsfilm i den svært vide betydningen "krigsscenario" er uansett en svært stor og populær sjanger. Dette betyr at filmskapere kan eksperimentere med formspråket i stor grad, og samtidig tilby noe kjent. Denne kontrasten er nok mye av bakgrunnen for krigsfilmens popularitet både hos publikum, kritikere og i produksjonsmiljøer. Det betyr at man på den ene siden finner filmer som skildrer krigen mellom de gode og de onde, og på den andre siden finner man filmer som dveler ved krigens grusomhet og meningsløshet i et landskap der ingen er helter, bare tapere. Krigsfilmen har ofte en realistisk form, men ikke alltid. Likevel vil intensjonen i en krigsfilm oftest være å gi et autentisk ytrykk for virkelighet, selv med surrealistiske midler, for eksempel ved å skildre blodtørst sett fra en soldats øyne.
  • Undertrykkelsesfilm – Film der hovedpersonen befinner seg i et undertrykkende system, som hun i løpet av filmen gjør opprør mot. Oftest en naturalistisk form. Selve systemet kan ta mange ulike former: fengsel, skole, psykiatrisk klinikk, velferdsstaten osv. men felles er ofte at en eller annen form for institusjon (konkret eller samfunnsmessig) setter grenser for et frihetssøkende individ.
  • Kampsportfilm – Film som skildrer en hovedpersons vei mot å bli en mester i kampsport, gjennom gjerne langtekkelige og tilsynelatende meningsløse aktiviteter hos en ofte tverr, uvennlig og på mange måter sær og asosial fanatisk trener eller læremester. Ofte taler mesteren mye om å vinne over seg selv og sitt ego i like stor grad som man vinner over den fysiske motstanderen. I begynnelsen viser helten liten grad av mestring. Mangelen på suksess skyldes ofte hovedpersonens egoisme, overmot og tankeløshet. Etter hvert utvikler heltens evner mer og mer, og til slutt står helten overfor sin livs kamp. Kampsportfilmen har en ikke naturalistisk form: volden er ofte ekstrem og overdrevet, og kampsportteknikker er ofte filmet i slow motion for å fange akrobatiske kvaliteter i bevegelsene.
  • Sportsfilm – Film som tar utgangspunkt i en sport eller en sportshendelse. Sportsfilmen er egentlig en avart av kampsportfilmen, med samme struktur: en utøver (en enkeltperson eller helst et lag) utvikler seg fra amatører eller totalt uerfarne i en sportsgren, til å bli mestre. Ofte snakker treneren mye om å vinne og bli sterk gjennom selvoppofrelse og å forstå seg selv, i like stor grad som han maner til seier over konkurrerende utøvere. Sportslige tap skyldes gjerne utøvernes krangling, korttenkthet, overmot og egoisme. Spenningen i filmen rettes inn mot en stor og svært viktig endelig kamp der laget virkelig må vise hva det duger til. Til tross for likhetene har gjerne sportsfilmen en naturalistisk form.

1.4. Historiske miljøer[rediger | rediger kilde]

  • Historisk film – Film som tar utgangspunkt i et autentiske historiske hendelser. (Man skulle kanskje tro at autentiske historiske hendelser styrte også oppbygningen av fortelling, og det gjør de selvsagt i noen grad. Likevel er det påtakelig hvordan Variabel 2: narrativ oppbygning kan styre en hvilken som helst film om historiske hendelser.
  • Periodefilm – Film som er satt i en spesiell tidsperiode, men som ikke gjør krav på å dekke noe autentisk hendelsesforløp, men med naturalistisk form.
  • Kostymedrama – En form for periodefilm, men med fokus på stil og atmosfære i perioden, for eksempel klesdrakter, derav navnet. Generelt sett i naturalistisk form.

1.5. Relasjoner[rediger | rediger kilde]

  • Oppvekstskildring – Film som skildrer oppvekst fra barndom og/eller ungdom og til voksentilværelsen for en hovedperson og/eller gruppe. Inneholder ofte elementer av periodefilm.
  • Reiseskildring – Film som skildrer en reise med en hovedperson og/eller en gruppe. Kan til en viss grad sammenlignes med kampsportfilm og sportsfilm: hovedpersonen lærer gjennom reisen ikke så mye om eksotiske steder og folk, som om seg selv.
  • Kompisfilm – Film som skildrer livet i en vennegjeng
  • Familiedrama – Film som skildrer livet i en familie. Ofte naturalistisk form
  • High-schoolfilm – Film som skildrer livet i et ungdomsmiljø, gjerne på en amerikansk high school, tilsvarende norsk videregående. Det kan virke rart at et skolenivå har en egen sjanger, men i populærfilmens hjemland er det tydelig at high school skildres i svært mange filmer, mens for eksempel ungdoms- eller barneskolenivå ikke spiller like stor rolle på film.
  • Melodrama
  • Erotisk film – Film som skildrer erotiske forhold mellom mennesker

Variabel 2: Fortelleteknikk eller dramatisk oppbygning[rediger | rediger kilde]

Narrativ betyr fortelling. Den narrative eller dramatiske oppbygningen kalles gjerne plot på engelsk. I denne variabelen plasserer man filmer ut fra hvordan handlingen og dermed spenningseffekter er bygget opp. Litteraturforskere som Paul Riceur, Roland Barthes og Umberto Eco har også vist hvordan det meste av beretninger fra en autentisk virkelighet styres av et sett grunnleggende strukturer som er uavhengig saksgrunnlaget. Dette gjelder alt fra nyhetsfortellinger i aviser til eventyr. Fagfeltet narratologi vier seg til studier, etterforskning og analysering av disse grunnfortellingene. Samtidige lærere i filmkomposisjon forholder seg også ofte til et sett grunnleggende fortellingstyper. Disse virksomhetene er både beskrivende og belærende, men viser seg å ha mye for seg i filmanalyse, både i et teoretisk/akademisk perspektiv så vel som et publikumsperspektiv. En liste over disse grunnstrukturene kan gjelde også andre kunstarter enn film, og kan se slik ut:

2.1. Oppvåkningsfilm[rediger | rediger kilde]

- Film som skildrer en hovedperson som utvikler seg i møte med store utfordringer. Dette kan bety at personen blir introdusert for et nytt og ukjent og gjerne eksotisk miljø: for eksempel en skole for trollmenn (Harry Potter – serien), en familie av vampyrer (The Twilight Saga), en verden der magiske ringer kan styrte verden ut i kaos (Ringenes herre – trilogien) eller der isbjørner snakker (Det gyldne kompasset). Hovedpersonen må lære å beherske den nye verdenen hun møter, og må overvinne farene som befinner seg der, ved å gjøre allianser med de gode kreftene som også er å finne.

Oppvåkningsstrukturen er en svært gammel sjanger (for eksempel brukes den ofte i Bibelens fortellinger om Abraham, Moses, Esekiel, Jesus og Paulus). Den greske myten om Orfeus som drar til dødsriket for å hente sin avdøde brud tilbake til livet kan være et eksempel på denne strukturen. I følge Joseph Campbells bok Hero With a Thousand Faces (1949) er også det meste av folkediktning varianter av denne fortellingstypen. Den vil derfor gjerne finnes igjen i mange eller de fleste filmer. Dette betyr at oppvåkningsfilmen ofte har trekk av fantasy (eller religion), men for eksempel Christopher Nolans Batman Begins (2005) er et eksempel på det motsatte. Batman Begins er en film om en superhelt kjent fra et amerikansk tegneserie i bladform, og superheltserier er gjerne ikke først og fremst ment å være realistiske. Men nettopp denne filmversjonen er ekstremt nøye på å vise at alle elementer er helt naturlige.

Filmer om ungdom som blir introdusert for voksenverdenen er egentlig også varianter av denne fortellingsstrukturen. Et element av introduksjon for romanse og seksualitet er ofte sentralt i slike filmer, for eksempel Mike Nochols The Graduate (1967), Trousdale & Wises Skjønnheten og udyret (1991). Også mange kampsportfilmer, som The Karate Kid av John G. Avildsen (1984) har en tydelig oppvåkningsstruktur. Tilsvarende vil også flere gansterfilmer struktureres rundt "oppvåkningen" til eller introduksjonen av en ung mann i en kriminell underverden, med Ridley Scotts American Gangster (2007) som et tydelig eksempel.

2.2. Kaleidoskopfilm / Tannhjulfilm / Ensemblefilm[rediger | rediger kilde]

- Film som helt tydelig har flere hovedpersoner (som ikke deltar i samme gruppe). Det er en tydelig intensjon hos filmskaperen å vise paralleller eller ulikheter i skildringen av livene til forskjellige personer. Filmen må dermed gjøre stor bruk av kryssklipping. Disse skildringene møtes i en eller annen form for nav eller kjerne: enten i at personene fysisk møtes i en erfaring, eller at de har en eller annen forbindelse til hverandre. Slik kan man se at metaforene tannhjul eller kaleidoskop eller vev beskriver filmens hovedmotiv: at menneskeskjebner flettes sammen.

Kaleidoskopfilmen benytter seg ofte av et kjent politisk emne, som for eksempel Paul Haggis: Crash (2004) om rasisme, men framstiller ikke i første rekke en diskusjon om en sak. Synsvinkel ligger snarere hos hver enkelt hovedperson, og sjangeren kan dermed sies å gjøre det politiske emnet til et personlig anliggende, og gjerne fokusere på effekter i enkeltpersoners liv heller enn på samfunnsstrukturer.

2.3. Gjenoppretting av orden[rediger | rediger kilde]

Film som skildrer en situasjon der kaos og ondskap introduseres i et samfunn, og skildrer hvordan orden gjenopprettes. Det fins tre hovedtyper, men en gitt film kan gjerne ha elementer fra alle tre:

- Hevnfilm: film som starter med en ugjerning mot hovedpersonen eller dennes nære venn eller familie. Resten av handlingen skildrer hovedpersonens planlegging og gjennomføring av hevn mot gjerningsmennene. Denne sjangeren kan gjerne ha elementer av kampsportfilm.

- Actionfilm og Grøsser/Skrekkfilm/Thriller: film som forteller om en hovedperson og gjerne en gruppe som møter en trussel, og må bekjempe den eller beskytte seg eller flykte fra trusselen. Som hevnfilmen handler filmen i korte trekk om at et element av ondskap kommer inn i livet til hovedpersonen, som så må bruke handlingen på å fjerne ondskapen eller sende det tilbake dit det kom fra. Trusselen har ofte overnaturlig eller demonisk karakter, og da kalles filmen gjerne grøsser eller skrekk, men ondskapselementet kan også være rent menneskelig, og da er gjerne sjangerbenevnelsen thriller.

- Tragedie: film med en hovedperson som har høy moral og gjerne høy byrd (høyt på strå i samfunnet). Han gjør i et tilfelle en feil ved å bryte sine egne moralske regler. Dette overmotet fører til at samfunnet rundt hovedpersonen bryter sammen, og kaos oppstår. Situasjonen blir gradvis verre inntil hovedpersonen til slutt møter sin død, og samfunnsordenen blir gjenopprettet.

2.4. Romantisk film[rediger | rediger kilde]

- film som skildrer samspill og konflikt mellom to personer som tiltrekkes av hverandre. De støter på mange problemer – både selvforskyldte og tilfeldige – før de begge forstår hva den andre vil. Avslutningen er som oftest lykkelig, særlig i moderne tid i mesteparten av film produsert av verdens store filmbyer. I noen tilfeller gjør omstendighetene at paret skilles eller ikke får hverandre.

2.5. Komedie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Komedie

Film som gjerne kan være basert på en av de andre narrative strukturene beskrevet ovenfor, men der situasjoner og dialog er bygd opp slik at de i tillegg til å fortelle et handlingsforløp med en viss grad av spenning, også skaper komikk og latter.


Variabel 3: Produksjonsstyring og idé[rediger | rediger kilde]

  • 3.1. Auteurfilm – film styrt av et manus laget av en regissør, som har full personlig kontroll over det endelige resultatet.
  • 3.2. Studiofilm – film utviklet i et filmstudio og av en produsent, der man hyrer regissør etter at de viktigste rammene for filmen er lagt
  • 3.3. Manifestfilm – film som lages etter selvpålagte regler eller lover. I den grad man følger lovene kan filmen lages både på tradisjonelt auteurvis eller i tydelig kontroll av et filmstudio


Variabel 4: Målgruppe[rediger | rediger kilde]


Variabel 5: Spillefilm eller dokumentarfilm[rediger | rediger kilde]

Fakta eller fiksjon?[rediger | rediger kilde]

Sjangerbegrepet kan også inkludere skillet mellom spillefilm og dokumentarfilm som det groveste nivået man kan dele inn film etter. Imidlertid kan dette skillet være kunstig når det gjelder handling, siden begge typer film benytter seg av variablene ovenfor. Dokumentaren baserer seg på filmet virkelighet, og dette innebærer noen spesielle kjennetegn, men disse kan godt "lånes" av spillefilmen" til å skape en illusjon eller en "liksom-dokumentar". Dermed er det nødvendig å liste opp sjangertrekk fra eksisterende dokumentarfilm, men samtidig være klar over at også dette utelukkende er snakk om et sett variabler som kan kombineres i en lang rekke med sjangertrekk.

Kategorier i dokumentarfilm[rediger | rediger kilde]

Dokumentarfilm deles i interne grupper basert på saksforholdet de tar opp. En dokumentarfilm har med sitt saksfokus ofte et perspektiv av journalistikk eller forskningsformidling. Følgende saksinndelinger kan gjenfinnes i eksisterende filmer:

  • Historisk dokumentar
  • Politisk dokumentar
  • Biografi
  • Dokumentar om folkegrupper i et bestemt område
  • Dokumenter om et geografisk område
  • Naturfilm / Dyrefilm
  • Reisedokumentar
  • Dokumentar om et forskningsfelt


Kritikk av filmsjangre[rediger | rediger kilde]

Det oppstår store problemer når man skal klassifisere film. Ett kriterium er fiksjon eller dokumentar. Imidlertid er nær sagt all film redigert, det vil si at den aldri viser hele virkeligheten. Fiksjonsfilm vil ofte være realfilm, det vil si opptak av virkelige, fysiske hendelser. Men dette er som oftest en redigert virkelighet: skuespillere, konstruert scenografi og filmsett, musikk og lys er elementer som ikke er virkelige i den forstand at vanlige mennesker møter disse i sin hverdag i verden. (Også dokumentarfilm kan inneholde stor grad av regi, selv om man ikke bruker skuespillere.) Dermed er det svært vanskelig å skille ulike filmer fra hverandre. Det viser seg dermed at det kan være vanskelig å endelig bestemme en gitt film som tilhørende den ene eller andre kategorien eller sjangeren. Likevel er det nyttig, også fra et teoretisk perspektiv, å klassifisere film. Det som er teoretisk interessant, er å beskrive visse kategorier og variabler der en gitt film kan plasseres for å forstå dens plass i film- og kulturhistorien. (Nedenfor presenteres også debatten om hvor nyttig bruken av filmsjangre er.)


Et tenkt eksempel på sjangerbestemmelse av film, og de diskusjoner som kan oppstå kan illustrere utfordringene: En gitt animasjonsfilm kan for eksempel klassifiseres i henhold til materiale, det vil si at den viser en kunstig animert verden i motsetning til realfilm. Men en animasjon som handler om kjærlighet, har sannsynligvis store likhetstrekk med en romantisk komedie med opptak av virkelige objekter og mennesker. I tillegg kan en annen gitt realfilm ha innslag av spesialeffekter som egentlig kan regnes som animasjon: redigering av bilder ved hjelp av datateknologi (særlig moderne actionfilm er kjent for å bruke dette). Dermed gir det liten mening å operere med distinksjoner som klassifiserer en gitt film som ren "animasjon", mens en annen er en "romantisk komedie". Da forvirres de virkelige estetiske skillelinjene mellom ulike typer film. Sagt på en annen måte: dersom vi ikke kan inkludere animasjonsfilm i sjangeren "romantisk komedie", vil hele sjangerdefinisjonen lide, siden den ikke tar opp i seg alle filmer som kan brukes til å definere sjangeren.


Som nevnt ovenfor, vil mange filmer (og noen sjangre i seg selv) nødvendigvis plasseres innenfor flere variabler og undergrupper. Klarest kan man se dette for science fiction – sjangeren. Her er sjangerbenevnelsen også utsatt for mye debatt. Science fiction har i sin etymologi ingen ting med "framtid" å gjøre, og dette er nettopp det eneste som er felles ved flere eksempler på sjangeren. Innenfor litteratur har denne debatten foregått lenge, men siden man ikke har klart å finne noen ny og bedre term, beholdes den gamle inntil videre. Dermed vil nok samme skjebne gjelde filmsjangeren. Noen filmer i sjangeren vil ha mer til felles med klassisk western enn med noe annet, andre vil være eventyrfilmer, og svært mange av variantene vil inneholde spor av film noir med en dyster og gjerne nedslitt storbysetting. Avansert teknologi vil som oftest likevel spille en nokså viktig rolle i de fleste eksempler på sjangeren, som dermed kan rettferdiggjøre sjangerbenevnelsen i noen grad. Dette gjelder selvsagt spesielt der science fiction – fortellingen innebærer tidsreise. I slike filmer vil imidlertid handlingen (og tidsreisen) nesten utelukkende foretas til en slags "nåtidsverden" (filmens produksjonsår), så framtidselementet vil her tre noe i bakgrunnen.


Disse eksemplene viser noe av problemet med å klargjøre gode begreper som dekker ulike filmer med noen like trekk. Hva er i så fall disse trekkene, og hvordan skal man klare å lage et kjennetegn som dekker det meste av alle variantene? Slike innholdsbaserte eller estetiske kunstneriske diskusjoner om sjanger, kan gjerne være tilgjengelige for et allment publikum, men diskusjonene fører også til innvendinger fra et mer akademisk eller produksjonsmessig profesjonelt miljø. Noen filmtilhengere mener klassifisering av film fjerner noe av magien i filmmediet. Det spesielle mediet film har jo plass til så mye informasjon og har så stort register å spille på at det kan bli litt for enkelt å klassifisere med få ord. Å sette en film i en så enkel bås som «action» eller «komedie» kan i beste fall bli for enkelt, og i verste fall misvisende. Hva er da sjangerens funksjon? Fra en slik profesjonell kritikk ser man gjerne sjangerbegrepene som en kommersialisering av film, som noe som utelukkende tjener produsent og salgstall.


At sjangre kan fungere som kommersielle merkelapper er umulig å argumentere mot, på samme måte som at grønnsåpe og håndsåpe har ulike farger i butikken. På godt og vondt blir filmsjangre brukt til å lage en avtale eller kontrakt om innholdet til filmskaper, publikum og investor. Med en gitt sjangerbetegnelse kan man gi alle parter en rask forståelse av hvilket filminnhold man snakker om. For publikums del betyr for eksempel betegnelsen komedie en kontrakt der filmskaperen stadfester at filmen skal få dem til å le, samt inneholde visse narrative elementer som er sentrale i denne sjangeren. Slik kan filmpublikum bli filmforbrukere, og aktivt søke opp film som passer til en bestemt stemning eller atmosfære. I et kunstnerisk perspektiv vil mange – særlig innad i filmbransjen eller blant filmkritikere – være kritiske til at publikum blir behandlet som forbrukere (eller får lov til å oppføre seg slik). Skal film være en vare man der man kan velge fra en liste med typiske kriterier, omtrent som man velger ost i matbutikken? Denne type spørsmål dukker ofte opp i diskusjonen om sjangre. Fører ikke sjangerbegrepet til at filmskapere låser seg fast til en oppskrift og reduseres til en som forplikter seg til kun å oppfylle publikums forventninger?


Tilhengere av sjangerbegrepet vil da svare at ja, det er mange positive sider med et sjangerfilmfokus: det øker filmbransjens profesjonalitet og sikrer et godt håndverk. (Slik blir denne debatten en forlengelse av en sentral del av kunstdebatten siden romantikkens tid: er kunst et håndverk som kan læres etter en oppskrift, eller er det noe som skapes av en mer eller mindre selvstendig og genial kunstner basert på inspirasjon?) I Norge er filmkritiker Brita Møystad Engseth en representant for "håndverkslinjen". Det er viktig å være klar over at tilhengere av dette synet ikke mener at film skal være ren oppskrift, men at film snarere utvikles gjennom at sjangrene blir brukt og utfordret fra film til film.


Uavhengig av hvor diskusjonen om sjangerteori måtte lede eller ende, viser det seg ofte i praksis at seriøse, selvstendige filmkunstnere makter å skape filmer av høy kunstnerisk kvalitet og integritet – selv om filmene tydelig står i arv til tradisjonelle sjangre. Dermed demonstrerer disse såkalte auteurene at sjangerkunnskap er nyttig også i et kunstnerisk perspektiv, samt at alt nytt nødvendigvis må dannes mot en bakgrunn av noe gammelt eller tradisjonelt.

Se også[rediger | rediger kilde]


Ekstern lenke[rediger | rediger kilde]

http://home.hio.no/~helgerid/litteraturogmedieleksikon/filmsjanger.pdf