Ferniss

En ferniss er et lakkaktig stoff som smøres over et ferdigtørket maleri.^[1] Det skal ligge som en gjennomsiktig hinne mellom malerfargene og luften og beskytte mot støv og annet som ellers legger seg over den malte overflaten, og gi motstand mot vann og fuktighet. Hovedpoenget med ferniss er at hvis et maleri får støvskader/røykskader el. lignende, vil dette sette seg i fernissen, og ikke i selve bildet. En erfaren kunstrestoratør vil kunne fjerne fernissen, for å så legge på ny, og med dette gjennopprette den opprinnelige gløden til bildet.

Fernissen består av harpiksstoff og løsemiddel(er). Fra gammelt bruktes sandarak eller mastiks, og fra tidlig på 1800-tallet ble dammarharpiks tatt i bruk.^[2] I dag bruker mange kunstig framstilte harpikstyper. De gamle hadde både fordeler og ulemper som de nyere tilsynelatende har bedre orden på. Der var tidligere nesten like mange oppskrifter som der var kunstnere som brukte ferniss.

Ferniss på oljemaleri[rediger | rediger kilde]

Fernissen er ofte så diffusjonstett at tørkeprosessen i oljefargene stopper opp. Det er da viktig at det som er innerst er helt tørt. Et ufernissert oljemaleri vil ofte ha en overflate der penselstrøk og pigmentkornene i malingen har satt ujevne spor, med reflekser som ikke alltid harmonerer. Fernissen vil derfor gi en jevnere overflate, gjerne med oppfriskede farger. Det finnes også fernisser som gir mattere overflater på bekostning av skarpheten i konturene i billedet.

Hurtigtørrende ferniss blir brukt til korrektur. Den legges over et felt av bildet der en ønsker å forandre noe, for å hindre at innerste fargelags kjemi inngår uheldige forbindelser med det nye, samt gi et «blankt ark» å legge fargene på.

En god ferniss som er lagt på lag for lag er enkel å fjerne med løsemiddel. Riktig gjort, blir maleriet uforstyrret av en slik rensing. Noen av de gamle mestere brukte imidlertid å lasere ved hjelp av fernisslagene, slik at bildene deres må restaureres med både våkenhet og omhu.