Ferist
Ferist er en rist anbrakt på tvers av veibanen, for å hindre husdyr i å passere langs veien. Det er i første rekke klovdyr som lar seg stanse av feristen. Når veien passerer inngjerdede områder der kyr og husdyr beiter, kan ferister være en effektiv erstatning for grinder eller porter der veien passerer gjerdet. Av hensyn til annen ferdsel er der gjerne dobbelt veibredde og en manuell grind ved siden av risten.
I tidligere tider gjorde ofte landeveiene en sving innom gårdene, og passerte ofte gjerder og grinder som hindret trafikken. For ungene kunne dette by på ekstrainntekt, da de ofte ble belønnet med en mynt for å opptre som «grindgutt» og åpne for hest og kjerre eller bil som passerte. Men ellers var det tungvindt og tidkrevende: Man måtte stoppe kjøretøyet, gå ut, åpne grinda, kjøre fram, gå ut, gå tilbake, lukke grinda. Med ferist kunne man kjøre uhindret forbi.
En ferist konstrueres ved at det lages en grøft på tvers av veibanen. Grøfta dekkes med en rist, der stokker og mellomrom dimensjoneres slik at dyra lar seg avskrekke. Tidligere ble rista laget av trestokker med passende dimensjoner. Senere gikk man over til å bruke stenger og konstruksjoner av metall. I dag produseres og selges ferdige metall-ferister med standardmål. Det finnes også mulighet for å lage rene «virtuelle ferister», i form av malte tverrstriper i veien. Til en viss grad kan dette også avskrekke dyra og hindre dyreferdselen.
På moderne veier med høy standard og høy fart er ferister uegnet. Feristene utgjør ujevnheter i veibanen, noe som både er ubekvemt og lite trafikksikkert i fart. Ferister skaper også støy, når kjøretøy «romler» over gitterert. I dag brukes ferister i land som Norge nesten utelukkende på mindre veier i utkanten og på rene gårdsveier.
Inn til kirkegården ved Stavanger domkirke er det fra 1600-tallet til 1800-tallet omtalt tre ferister. Ved den sørligste inngangen lå også bygården Ristgården, som er omtalt i kilder fra 1574 og framover. Så feristene var nok også i bruk på 1500-tallet. Hvordan ristene så ut er ukjent.[1]
Noter[rediger | rediger kilde]
- ^ Arne Kvitrud: Stavangers middelaldergeografi fra St. Annas bro til Korbrødregården, Stavanger Museums årbok 2011.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Ferist.no (Besøkt 25. mars 2011)