Fergus mac Róich

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Fergus mac Róich (Fergus, sønn av Ró-ech eller «store hest»; også skrevet mac Róig, mac Rossa) er en figur i Ulster-syklusen i irsk mytologi. Han var tidligere konge av Ulster, men ble fralurt kongedømmet og sviket av Conchobar mac Nessa. Han ble da alliert og elskeren til Conchobars fiende, dronning Medb av Connacht. Han førte hennes hær mot Ulster i fortellingen Táin Bó Cúailnge (Krøttertyveriet i Cooley). Navnet Fergus, senere irske Fearghus, betyr «mannskraft» eller «virilitet», og Fergus er beskrevet som en mann av enorm størrelse og med stor seksuell potens.[1] Dette har ført ham inn i mange vanskeligheter Táin Bó Flidhais (Mayo Táin).

Konge av Ulster[rediger | rediger kilde]

Fergus ble konge av Ulster etter at hans forgjenger Eochaid Sálbuide ble drept sammen med overkonge Fachtna Fáthach av Eochu Feidlech og hans menn i slaget ved Leitir Ruad.[2] Som konge begjærte han datteren til Eochaid Sálbuide, Ness, men hun ville kun gå med på å sove med ham om han tillot hennes syv år gamle sønn Conchobar om å bli konge for et år. Grunnen var at da ville Conchobars framtidige sønner også være sønner av en konge. Ulsters adelsmenn forsikret Fergus om at gutten ville kun bli konge i navnet, og Fergus gikk med på vilkåret. Med sin mors hjelp styrte Conchobar så viselig at adelen bestemte seg for at han skulle fortsette å være konge da et år var gått.[1] Fergus forble Conchobars lojale vasall, og ble fosterfar for Conchobars eldste sønn Cormac Cond Longas og nevø Cúchulainn.

Fergus i landflyktighet[rediger | rediger kilde]

Conchobars påtenkte brud Deirdre rømte med den unge og kjekke krigeren Naoise og hans to brødre. Etter en tid ble de sporet opp på en øy utenfor Skottland. Conchobar annonserte at han hadde tilgitt dem og sendte Fergus, Cormac, Dubthach Dóeltenga, og Fergus' sønn Fíachu for å fortelle dem at de trygt kunne reise hjem. Naoise og hans to brødre sverget på at de ikke ville ta seg noe føde før de igjen kunne spise sammen med Conchobar ved Emain Macha.

Conchobar hadde imidlertid gitt ordre til mennene i Ulster om å invitere Fergus, Cormac og Dubthach på gjestebud, noe de av høflighet ikke kunne avslå. Fergus ble således adskilt fra følget og det var kun Fíachu igjen til å eskortere rømlingene trygt hjem. Da de kom fram ble Fíachu, Naoise og de to brødrene myrdet av Éogan mac Durthacht, en tidligere fiende av Conchobar som nylig hadde inngått fred med ham. Etter at Fergus fikk høre om dette sviket dro han sammen med Cormac og Dubthach og brente ned Emain Macha, og dro deretter til Connacht sammen med 3000 mann som fulgte dem. De gikk i tjeneste hos kong Ailill mac Máta og dronning Medb. Conchobar tvang med makt Deirdre som siden begikk selvmord etter at han hadde tilbudt henne til Éogan, Naoises morder.[3]

Táin Bó Flidhais[rediger | rediger kilde]

Flidais, hustruen av Ailill Finn (ikke til å forveksles med Ailill mac Máta), en småkonge i distriktet Erris i Connacht, ble avstandsforelsket i Fergus. I fortellingen Táin Bó Flidhais ble det fortalt at Fergus og Dubthach besøkte Ailill Finn, og der sa de at de var blitt uvenner med Ailill mac Máta og Medb, og provoserte ham til kamp. Imidlertid var han vanskelig å beseire, overvant Dubthach i tvekamp og holdt borgen sin mot beleiring. Fergus var kun i stand til å beseire ham da Ailill mac Máta kom med hæren fra Connacht. Etter dette giftet Fergus seg med Flidais.[4] Det er sagt at om Fergus ikke hadde Flidais ville det ta syv kvinner for å tilfredsstille ham.[1] Fergus ble også elskeren til Medb, og det er sagt om henne at hun trengte tretti menn for å tilfredsstille seg om hun ikke hadde Fergus.[5][6]

Táin Bó Cúalnge[rediger | rediger kilde]

Da Ailill og Medb samlet sammen en stor hær og satte i gang Táin Bó Cúailnge (Krøttertyveriet i Cooley) for å stjele Ulsters avlsokse, Donn Cúailnge, ble Fergus valgt til lede hæren da han kjente området fra før. Han ledet hæren i en omveg i håp om å gi mennene i Ulster tid til å samle en hær, men de var forhindret på grunn av en forbannelse. Fergus sendte da beskjed til unge Cúchulainn som alene forsvarte landet.

Hæren fra Connacht ble delt og hvor Ailill ledet den ene halvparten, og Medb og Fergus den andre halvparten. Ailill ble mistenksom og sendte to vognkusker for å spionere på dem. De kom over Medb og Fergus mens de hygget seg med hverandre, og uten at de merket noe stjal vognkuskene sverdet til Fergus. Ailill holdt det skjult som bevis. Fergus lagde seg et juksesverd av tre for å skjule hva han hadde mistet. Cúchulainn bremset hærens framferd med en rekke tvekamper. Fergus ble også sendt for å møte ham, men hverken fosterfar som fostersønn ville møte hverandre til kamp. Cúchulainn gikk med på å overgi seg ved denne anledningen på det vilkår at Fergus gjorde det neste gang.

Til sist klarte mennene fra Ulster å rive seg løs fra forbannelsen og slaget kom i gang. Ailill ga Fergus sverdet tilbake og han møtte Conchobar på slagmarken. Han tvang ham ned til han ba om nåde, men ble forhindret til å drepe ham av Cormac. Han overførte sitt raseri til å kappe av toppene på tre åser med sverdet sitt. Cúchulainn, som hadde fulgt slagets gang på avstand, og gjenvant krefter på grunn av sine sår, gikk inn i kampen og utfordret Fergus. Fergus æret løftet og ga seg. Han trakk sine folk fra kampen. Medbs andre allierte så at han trakk seg ut. De fikk panikk og løp vekk fra kampen. Connachts hær ble spredt og bittert sa Fergus: «Det er vanlig for en saueflokk som er ledet av en hoppe å forville seg og bli drept.»[7]

Forfall og død[rediger | rediger kilde]

Etter at Conchobar var død foreslo en del av mennene i Ulster å invitere Fergus om å komme tilbake som deres konge, men til sist valgte de å utnevne Cormac, Conchobars sønn og Fergus' fostersønn som også var i landflyktighet i Connacht. Cormac lovte å holde fred med Ailill og Medb, og dro til Ulster. Fergus ble værende i Cruachan. På sin reise oppdaget Cormac en bande fra Connacht som herjet i Ulster. Cormac angrep dem og beseiret dem. Dette fikk Medb høre og hun sendte hæren etter ham mens hun holdt Fergus opptatt. Til sist fikk han høre om hva som var på gang og satte avsted i sin hestevogn, men han kom for sent. Cormac var allerede død.[8]

En dag etter at Fergus hadde vært i landflyktighet i fjorten år så Ailill ham svømme i en innsjø sammen med Medb, og han ble overveldet av sjalusi. Han fortalte sin bror Lugaid Dalleces, som var blind, at dådyr lekte i vannet, og overtalte ham til å kaste et spyd etter dem. Dette gjorde Lugaid Dalleces og spydet traff Fergus i brystet. Han klatret ut av vannet og kastet spydet tilbake, traff Ailills jakthund før han selv døde. Hans siste ord er relatert til at han hadde drept Éogan mac Durthacht, men denne fortellingen har gått tapt.[9]

Andre legender[rediger | rediger kilde]

Det er fortalt at på 500-tallet skal dikteren Senchán Torpéist ha samlet poeter fra hele Irland for å høre om noen av dem kjente til fortellingen om Táin Bó Cúailnge, men de alle kjente bare til deler av den. Hans sønn Muirgen kom til Fergus' grav og resiterte et dikt, og Fergus' ånd kom for ham og fortalte om hendelsene til Táin slik som de hadde skjedd.[10]

Ciarraigene, et irsk folk fra tidlig middelalder som ga sitt navn til grevskapet Kerry. Dette folket sporer sine forfedre tilbake til Ciar, en sønn av Fergus og Medb. Masraigene, en stamme som var bosatt i Magh Slécht i grevskapet Cavan nedstammet fra Fergus i henhold til manuskriptet Corpus Genealogiarum Hiberniae (1 16r A44, 279). En annen legendarisk konge fra Ulster, Fergus mac Léti, er sett på som en dobbeltgjenger av Fergus mac Róich: begge dør i vann,[11] og begge er knyttet til sverdet Caladbolg. En annen legendarisk Fergus er Fergus Foga av Corcu Óchae i Munster. Han er blitt identifisert med Fergus mac Róich av T. F. O'Rahilly.[12]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Whitley Stokes (red. & overs., 1908): «The Tidings of Conchobar son of Ness», Ériu bind. 2
  2. ^ Margaret C. Dobs (red. & overs., 1922): «La Bataille de Leitir Ruibhe», Revue Celtique 39, ss. 1-32
  3. ^ Leahy, A. H. (overs., 1905): «The Exile of Sons of Usnach», Heroic Romances of Ireland, bind 1.
  4. ^ Leahy, A. H. (overs., 1905): «The Driving of the Cattle of Flidais», Heroic Romances of Ireland bind. 2
  5. ^ Meyer, Kuno (1897): «The Cherishing of Conall Cernach and the Deaths of Ailill and of Conall Cernach», Zeitschrift für celtische Philologie bind. 1, ss. 102-111
  6. ^ Dunford, Stephen (2008): «Táin Bó Flidhais», 'The Mayo Táin' Enniscrone
  7. ^ Kinsella, Thomas (overs. 1969): The Táin.
  8. ^ Stokes, Whitley (red. & over. 1900): «Da Choca’s Hostel», Revue Celtique 21, ss. 388-402
  9. ^ Meyer, Kuno (red. & overs., 1906): «The Death of Fergus mac Róich», The Death-Tales of the Ulster Heroes
  10. ^ Kinsella, Thomas (1969): «How the Táin Bó Cúailnge Was Found Again», The Táin, ss. 1-2
  11. ^ MacKillop, James (1998): Dictionary of Celtic Mythology, ss. 190-192.
  12. ^ O'Rahilly, T. F. (1946): Early Irish History and Mythology, s. 68